Apebroen

Det finnes mange gode historier fra Buddhas liv, hans lære og ikke minst i de fortellingene som kalles Jataka-his­torier. Dette er små historier som min­ner om Æsops fabler og som belyser almenmenneskelige etiske dilemmaer, historier som tradisjonen knytter til ‘Den store bodhisattva’ - til Shakya­mu­ni Buddhas tidligere liv. Vi gir her et ek­sempel på en Jataka-historie. Historien egner seg godt til høytlesing for barn.

En kjempestor ape hersket en gang ov­­er åtti tusen ape-undersåtter ved fo­­ten av Himalayafjellene. Og gjen­­­­­nom fjellene hvor de bodde rant el­ven Gan­ges før den nådde fram til dalene hvor byene var. Der hvor det bru­sen­de vannet falt fra stein til stein sto et prakt­fullt tre. Om våren bar det vevre hvite blomster og senere ble det fullt av frukter så vidunderlige at in­gen­ting kunne sammenlignes med dem. Og de milde vindene som strøm­met ned fra fjellene gjorde dem søte som honning.

Så lykkelige som apekattene var! De spiste av fruktene og bodde i treets skygge. På den ene siden av treet strakk grenene seg utover elven. Så der­­for, når blomstene viste seg, spiste eller ødela apene blomstene på de gre­nene, slik at det ikke skulle vokse fruk­­ter på dem. Og skulle det vokse en frukt plukket apene den, selv om den ikke var større enn blomstens hjer­te. Dette gjorde de fordi lederen deres had­­de sett faren og advart dem: «Vær forsiktige, la ikke en eneste frukt få fal­le i vannet, fordi den da kan bli ført med strømmen til byen. Hvis de som bor der finner den gode fruk­ten, kan de komme til å lete etter tre­et. Og hvis de følger elven oppover og finner tre­et, vil de ta all frukten og vi må flykte herfra.»

Derfor gjorde apene som han sa og i lang tid falt ikke en eneste frukt i van­net. Men en dag skjedde det at en frukt som var blitt gjemt bak noen bla­der, falt i vannet og ble ført med elven helt til byen Benares som ligger ved Ganges bredd. Den dagen var det slik at kong Brahmadatta badet mel­lom to garn, som noen fiskere holdt mens han stupte og svømte rundt og koste seg mens solstrålene spilte over de små bøl­gene. Frukten fløt rett inn i et av gar­nene.

«Fantastisk!» utbrøt den fiskeren som så den først. «Hvor i all verden vok­­­­ser en frukt som denne?» Så grep han den og med strålende øyne viste han den til kongen.

Brahmadatta stirret på frukten og be­undret dens skjønnhet. «Hvor kan man finne treet som bærer slike fruk­ter», spurte han. Han ropte på noen tøm­mer­huggere som var i nærheten og spurte om de kjente til frukten og hvor den kunne finnes.

«Herre, det er en mango, en vi­dun­der­lig mango. Frukt som denne vok­ser ikke i dalen vår, men oppe i åsene ved Himalaya-fjellene. Der er luften ren og solstrålene uforstyrret. Det er ingen tvil om at treet står ved el­ve­bred­den og at frukten har falt i van­net og blitt ført hit.»

Kongen ba da mennene om å smake på frukten og da de hadde gjort det, smakte han på den selv, og lot sine minsistre og følgesmenn få sma­ke og­så. De utbrøt: «Sannelig, denne fruk­­­ten er himmelsk, aldri har vi smakt noe slik!»

Dagene og nettene slepte seg hen for kongen, som begynte å bli mer og mer rastløs. Han lengtet mer og mer etter å få smake den frukten igjen. Om natten drømte han om et for­tryl­let tre som på hver av grenene hadde hun­d­re gyldne begre med hon­ning og nektar.

«Vi må finne det treet», sa kongen en dag, og han ga ordre om at en båt skul­le gjøres i stand for å seile opp­­over el­ven Gan­ges, helt opp til Hi­ma­laya-fjel­lene hvor kanskje treet kunne fin­­nes. Brahmadatta dro selv sam­men med sine menn.

Det var en lang reise og de passerte blomsterenger og rismarker, men en kveld nåd­­­de kongen og hans følge fram til åsene ved Hima­laya­­fjellene. De kikket opp­ov­er, og hva fikk de se i det fjer­­ne? Der, i lyset av må­nen, sto det treet de hadde leng­tet etter, med de gyld­ne fruk­tene som skinte mellom bla­­dene. Men hva er det som beveger seg langs gre­nene? Hvilke underlige skyg­­­­­ger kan skimtes gli­den­­de mellom bladene?

«Se», sa en av mennene. «Det er en flokk med aper!» «Aper», utbrøt kon­gen, «De spiser opp frukten! Omring treet slik at de ikke kan unn­slippe. Når so­len står opp skyter vi dem og spiser kjøt­tet deres og mangoene.»

Disse ordene nådde også apene, og skjelvende sa de til lederen sin: «Akk, det du advarte oss om har skjedd, kjæ­re leder. Noen frukter må ha falt i el­ven for nå er det kommet men­nes­ker hit som omringer treet vårt. Vi kan ik­ke unnslippe, fordi det er for langt fra dette treet til de nærmeste trærne, slik at vi ikke klarer å hoppe over. Vi hør­te at noen av mennene sa: ‘Når solen står opp skyter vi dem og spiser kjøttet deres og mangoene’.»

«Jeg skal redde dere, mine kjære», sa lederen. «Vær ikke redde, men gjør som jeg sier». Slik roet han dem og den store apen klatret opp på den høy­­este grenen på treet. Og så rask som vinden farer mellom fjellene, gjor­de han et kjempehopp gjennom luften og landet i et annet tre på den andre si­den av elven. Der, ved vann­kanten, tok han et langt siv opp med roten og tenk­te: «Jeg skal binde den ene enden av dette sivet fast i treet og den andre enden bin­der jeg til foten min. Så hop­per jeg tilbake til man­go­treet igjen, slik at det blir en bro som mine un­der­såtter kan flykte over. Det­­te sivet er lengre enn avstanden til mangotreet slik at jeg kan binde det fast i dette tre­et.» Hans hjerte ble fyllt av glede da han hoppet tilbake til man­gotreet.

Men dessverre, sivet var litt for kort og han greide bare så vidt å gripe fast i en av grenene. Han hadde glemt å ten­ke på at sivet skulle ha vært langt nok til å bli bundet fast til foten hans også. Med en kraftanstrengelse hang han fast i grenen og ropte på sine un­der­såt­ter: «Løp over ryggen min og over dette sivet og dere vil bli red­det.»

En etter en løp apekattene over ham og over sivet. Men en av dem het De­vadatta og han hoppet tungt på ryg­gen hans. En fryktelig smerte ilte gjen­­nom kroppen hans. Ryggen hans var bruk­ket. Og den hjerteløse Deva­dat­ta bare fortsatte, uten å bry seg om at le­deren hans led i ensomhet.

Kong Brahmadatta hadde sett det he­­le og tårer strømmet fra øynene hans da han så på den skadede ape­le­de­ren. Han beordret sine menn om å hente ham ned fra treet, som han frem­deles holdt fast i. Han fikk ham vasket med parfymevann, kledde ham i gult tøy og ga ham kjølig vann å drikke. Et­ter­på ble han lagt under tre­et og kongen satte seg ved siden av og snak­ket med ham. Han sa: «Du gjorde krop­pen din til en bro slik at de andre kunne krys­se den. Visste du ikke at livet ditt kun­ne ta slutt hvis du gjorde det? Du har gitt livet ditt for å redde de andre. Hvem er du, O, vel­signede, og hvem er de andre?»

«O, konge», svarte apen. «Jeg er de­res leder. De har bodd sam­men med meg i det­te treet. Jeg var som en far for dem og jeg har elsket dem. Jeg li­­der ikke fordi jeg må for­late denne ver­den, for­­di jeg har opp­nådd å gi mi­ne un­der­såtter friheten. Og hvis min død blir lær­dom for deg, blir jeg mer enn lyk­kelig. Det er ikke sverdet ditt som gjør deg til konge, det er bare  kjær­lig­het. Glem aldri at ditt eg­et liv  er lite å gi, hvis du der­­med sik­rer at di­­ne un­der­såtter blir lyk­­ke­li­ge. Ikke hersk over dem gjen­nom makt fordi de er dine un­der­såtter. Du skal sty­re gjen­nom kjær­lighet for­di de er di­ne barn. Det er på den må­­ten du burde væ­re kon­­ge. Når jeg ikke lenger er her, glem ikke mine ord, kong Brah­­ma­­dat­ta!»

Så lukket den velsignede sine øyne og døde. Men kongen og hans folk sør­­­get over ham og kongen bygget et rent og hvitt tempel for ham, slik at hans ord aldri skulle bli glemt.

Og Brahmadatta styrte med kjær­lig­het og alle hans undersåtter var alltid lyk­kelige.

Publisert/sist endret: 13 00:00:00.10.2007