De fem buddhafamiliene

De fem prinsippene eller buddha­fa­mi­­liene kalles vajra, ratna, padma, kar­ma og buddha. De er helt ordi­nære. Det er ikke noe som helst gud­dom­melig eller spesielt ved dem. Ho­ved­poen­get er at på det tantriske nivå er folk inndelt i fem spesielle typer: vaj­ra, ratna, padma, karma og budd­ha. Hele tiden treffer vi men­nesker som er medlemmer av hver eneste av disse fem familiene - folk som helt eller del­vis tilhører disse fem kate­go­rier. Gjennom hele livet finner vi sli­ke men­­nesker og hver en­este av dem er en ‘fruktbar’ person, en person som kan arbeides med og som man kan for­holde seg til på en direkte og per­sonlig måte. Derfor - fra den tant­ris­ke måten å se tingene på - ved å relatere direkte til alle de ulike men­neskene vi møter, forholder vi oss faktisk til for­skjellige måter å våkne opp på.

Den eller de buddhafamiliene som as­sosieres med en bestemt person, be­skriver hans eller hennes grunnleg­gen­de egenart eller stil - dvs. den per­so­nens indre perspektiv eller stand­punkt, som også viser hvordan ved­kom­mende oppfatter verden og for­holder seg til den. Hver av famili­ene har både en nevrotisk og opplyst side. Det nevrotiske uttrykket hos hver av buddhafamiliene kan trans­formeres til sin visdom eller dens opp­våknede aspekt. Ved siden av å uttrykke folks stil, knyttes også budd­hafamiliene til ulike farger, ele­menter, landskap, him­­melretninger og årstider - eller til alle slags aspek­ter ved den ytre ver­den.

Diamanten

Den første buddha­fami­lien kalles va­jra-fami­lien, som helt boks­tav­lig betyr familien som er knyttet til skarphet, ut­krystallisering og uknuselighet. Or­det vajra er over­fla­disk oversatt med ‘dia­mant’, men det er ikke helt dek­kende. Tra­di­sjo­nelt er vajra en ‘him­melsk’ edel­sten som skjæ­rer gjen­nom alle andre faste gjen­stander. Så det er mer enn en dia­mant, det er uk­nu­se­lig­he­ten selv. Vaj­ra­fa­mi­lien symboliseres ved vajra-scepteret - eller ‘dorje’ på ti­be­tansk. Dette vajra-scepteret eller su­per-diamanten har fem skarpe kan­ter eller brodder som symboliserer de fem sinns­­giftene: ag­gresjon, stolthet, be­gjær, misunnelse og sløvhet. De skar­pe kantene eller broddene på vaj­raen sym­boliserer det å kutte igjennom ten­den­sene til hver av disse nevrotiske følel­sene. De sym­boliserer også den skarpe egenskapen ved å være klar ov­er man­ge ulike syns­måter. Den uk­nu­se­lige vaj­ra sies å væ­re som en haug med barberblader. Det finnes dermed alle slags skarpe kanter som både skjæ­rer og trenger inn. Ide­en her er at vajraen korrigerer eller behandler alle slags nevrotiske for­styr­relser på en me­get presis og skarp må­te.

I den vanlige verden er ikke vajra­opp­­levelsen like skarp som å holde bar­­berblad i hånden, men den er al­li­ke­vel gjennomtrengende og svært per­son­lig. Det er som en et kaldt og bi­tende vin­tervær. Så snart vi utsetter huden for væ­ret, får vi forfrysning med det sam­me. Rent intellektuelt er vajra meget skarp. Alle de intellektuelle tra­di­sjo­ner tilhører denne familien. En per­son som tilhører vajra-familien vet hvor­dan man skal vurdere argumen­tene som bru­kes for å beskrive en opp­le­vel­se på en logisk måte. Ved­kom­mende kan si om logikken inne­holder feil el­ler ikke. Vaj­ra-familiens intel­lekt rom­­mer også kon­tinuerlig åpenhet og perspektiv. F.eks. kan en vajra-person se en krys­tall­kule fra hundrevis av uli­ke per­spek­tiver, ut i fra hvor den var plassert, hvor­dan den oppfattes, av­stan­den til observatøren osv. Vajra-fami­liens in­tel­lekt er ikke bare lek­si­kalt, det er skarpt, direkte og klar over alternative synsmåter.

Vajraens nevrotiske side kommer til uttrykk som sinne og intellektuell stiv­het. Hvis vi blir fiksert på en viss lo­gikk, kan vajraens skarphet bli tem­melig rigid. Vi ønsker å eie vår innsikt og mister det åpne perspektivet. Vaj­ra-nevrosens sinne kan være ren agg­resjon eller en følelse av krampak­tig­het, fordi vi blir blir så tilknyttet vårt sinns skarphet. Vajra blir også as­so­siert med elementet vann. Mørkt, tur­bu­lent vann symboliserer den de­fen­si­ve og aggresive siden ved å være sint, mens klart vann antyder den skar­pe, pre­sise og klart reflekterende egen­skapen til vajra-visdommen. Fak­tisk kalles vajra-visdommen for den speil­lignende visdom, noe som kaller frem bildet av en rolig innsjø med en speil­lignende overflate.

Ordet vajra brukes også i uttrykk som vajrayana, vajra-mester og vajra stolt­het osv., men har ikke den samme be­tydningen som det vi snakker om her i forhold til denne spesielle bud­d­ha­fami­lien. Da har det bare be­tyd­nin­gen grunn­leggende uknuselig­het.

Juvelen

Den neste buddha­fami­lien er ratna. Ratna er en personlig og virkelig fø­lel­se av å utvide oss selv og å berike våre om­gi­velser. Det er utvidelse, be­ri­kelse og fullhet. Slik fullhet har også sine pro­b­lemer og svakheter. Den nev­ro­tiske siden er at ratnas overflod kom­mer til uttrykk som å være full­stendig fet, el­ler uvanlig over­dådig, ut over sunn­­hetens gren­ser. Vi utvider he­le ti­den, åpner oss uten ettertanke, og velter oss i det hin­sides fornuft. Det er som å svøm­me i en innsjø, tjukk av smør og hon­ning. Når vi dek­ker oss selv med den­ne blan­din­gen, er den svært vanskelig å fjerne igjen. Vi kan ikke bare tørke det bort, men må bru­ke alle slags såper og ren­gjø­rings­midler for å få det av igjen.

Det positive uttrykket av ratna-kva­liteten er at den rike kvaliteten er helt ekstraordinær. Vi føler oss rike og opp­­fylte og vi strekker oss ut og om­fatter verden på en personlig, di­rekte, følelsesmessig, psykologisk - ja til og med åndelig - måte. Det er en følelse av å spre seg utover hele tiden som en flodbølge eller et jord­skjelv, og lage sprekker i jorden. Det er ratnas mek­tige utfoldelse.

Ratnas våkne kvalitet kalles ‘like­vek­tens visdom’ fordi ratna kan rom­me alt i sine vidtfavnende omgi­vel­ser. Slik assosieres ratna med ele­men­tet jord. Det er som en råtnende tre­stam­me som finner seg til rette i om­gi­vel­sene. En slik trestokk behø­ver ikke å forlate sitt hjemsted. Det ønsker å bli, men samtidig gror det alle slags sop­per og planter på den og den lar dyr få lage rede der. Denne be­da­gelige egen­skapen - å kunne slå seg ned og føle seg hjemme og invitere alle andre til å komme inn og slappe av også - er ratna.

Lotusen

Den neste familien er padma, som be­tyr: ‘lo­tus­blomst’. Symbolet på den oppvåknede pad­ma-familien er lo­tu­sen, som vokser og blom­strer i mud­deret, men som allikevel kommer til­syne ren og klar, helt jomfruelig. Pad­ma-nev­rosen er forbundet med begjær - en gripende holdning med et ønske om å ta verden i besittelse. Vi hen­faller full­stendig til begjæret og øns­ker bare å forføre verden, uten tanke på egentlig kommunikasjon. Vi kunne trenge oss på eller reklamere for oss selv, men dypest sett er vi som en påfugl. Fak­tisk sitter Amithabha Bud­d­ha (Øpa­me), padma-familiens budd­ha, på en på­fugltrone, som sym­bo­liserer at pad­ma-nevrosen er over­vun­net. Et men­­nes­ke med padma-nevrose snakker mildt, og han eller hun ser ut til å være me­get sexy, snill, fantastisk og til­pas­nings­villig. «Hvis du gjør meg vondt, så er det OK. Det er en del av kjær­lig­hetshisto­rien. Kom nærmere!» Silk padma-for­føring blir iblant over­drevet og iblant med­fø­len­de, av­hengig av hvordan vi arbeider med det.

Padma er forbundet med ele­men­tet ild. I den forvirrede til­stan­den, skjel­ner ikke flammene mel­lom de tin­gene den kommer i be­røring med, får tak i, brenner og ødelegger. Men i den våk­ne til­standen, blir begjærets hete om­dan­net til medfølelsens var­me. Når pad­ma-nevrosen trans­for­me­res, blir den fantastisk presis og våken, den blir til en oppriktig in­te­res­se og vite­be­gjær­lighet. Alt opp­fattes på sin egen sær­lige må­te, med sine egne spe­sielle egen­­skaper og karakteristika. Der­for blir padma-vis­dommen kalt for ‘skjel­nende vis­dom’.

Den ekte egenskapen til padma-for­fø­rel­sen er virkelig åpenhet, en vilje til å vise hva vi har og hva vi betyr for ver­den. Hva vi gir om­ver­de­nen er en fø­lelse av glede, en fø­lel­se av noe lo­ven­de. I alt det vi opp­lever, føler vi at det er mye løfterikt. Vi opplever hele ti­den en følelse av til­trekning og spon­tan gjestfrihet.

Denne padma-kvaliteten er som om å bade i perfyme eller jasmin-te. Hver gang vi bader, føler vi oss forfrisket og fantastisk. Det føles godt å være til­trukket og tiltrekkende. Den søte luf­ten er deilig og vår verts gjestfrihet er flott. Vi spiser maten som er servert av vår vert, som er velsmak­ende, men ik­ke for mektig. Vi lever i en verden av melk og honning, på en delikat måte, for­skjellig fra den overdådige, men tunge opp­le­velsen i ratna-familien. Fan­­­tas­tisk! Selv brødet vi spiser dufter deilig. Iskremen vi spiser er laget med vakre rosa lotus­lignende farger. Vi kan ikke vente med å spise. Behagelig mu­­sikk spilles i bakgrunnen hele tiden. Når det ikke er musikk, lytter vi på vin­den som hvisker rundt i våre pad­ma-om­gi­­vel­ser, og det lyder også som vak­ker mu­sikk. Selv om vi ikke er mu­si­kere, ska­per vi all slags musikk. Vi øns­ker at vi var en poet eller en fan­tas­tisk elsker.

Sverdet

Den neste familien er karma-familien, som er en helt annen skål. I dette til­fellet snakker vi ikke om karmisk gjeld eller karmiske kon­sekvenser. Karma her betyr rett og slett ‘hand­ling’. Den nev­rotiske siden av hand­ling er for­bun­det med sjalusi, kon­kur­ranse og misunnelse. Det opp­lyste as­pek­tet av kar­ma kalles: ‘Den alt­opp­nående hand­­­lings visdom’. Når kar­ma er trans­­­formert blir det til den full­­sten­dige oppnåelsen av målet, uten at en blir plaget eller dyttet inn i en nev­rose. Det er den naturlige opp­fyl­lel­sen av hvor­­dan vi forholder oss til ver­den. Uansett, om vi forholder oss til kar­ma-familien på et tran­scenden­talt ni­vå el­ler på et nevrotisk nivå, er karma ef­fek­ti­vi­te­tens energi.

Hvis vi har karma-familiens nev­rose, blir vi skrekkelig irriterte hvis vi ser et hår på tekoppen vår. Først tror vi at det er en sprekk i koppen. Så blir vi litt let­tet. Koppen er ikke gått i styk­ker, den har bare et hårstrå på den ene si­den. Men når vi ser på hå­ret ig­jen, blir vi sinte igjen. Vi ønsker å gjøre alt me­get effektivt, rent, ja helt plettfritt. Men om vi skulle oppnå dette, blir det kilden til et nytt prob­lem: Vi begynner å føle oss litt usikre fordi det ikke lenger er noe å admin­istrere, ingenting å arbeide med. Vi prøver hele tiden å sjekke om det finnes løse tråder. Når vi er så opp­tatt av effektivitet, blir vi helt hektet på det.

Hvis vi treffer et menneske som ikke er effektivt, som ikke har or­den på livet sitt, ser vi på ved­kom­mende som er forferdelig person. Vi ville helst bli kvitt slike in­ef­fek­tive men­nes­ker. Vi respek­terer dem iallfall ik­ke, uan­sett om de så var en talentfull kunst­ner, en vi­ten­skapsmann eller hva det måtte være. På den annen side, hvis vi tref­fer noen som er ryddige og ef­fektive, føler vi at det er et godt men­­neske å være sammen med. Vi ønsker å bare være sam­men med mennesker som er an­svarlige og rett­skårne. Men, vi opp­­da­ger at vi blir sjalu og misun­ne­lige med slike men­nesker. Vi ønsker at andre skal være ef­fek­tive, men ikke så ef­fek­tive som vi selv.

Kort sagt er karma-familiens nev­­rose at de ønsker å lage en en­hetlig ver­­den. Selv om vi ikke skul­le vite mye om filosofi, om meditasjon og har liten for­ståelse om oss selv i betyd­ningen av å utvikle oss selv, føler vi allikevel at vi vet godt hvor­­dan vi skal hånd­te­re vår verden. Vi er fattet, vi for­hol­der oss rik­tig til hele verden, men vi li­ker ikke at ikke alle andre ser tin­ge­ne på vår må­te. Karma er forbundet med ele­men­­tet vind. Vin­den blåser ik­ke i alle ret­nin­ger, men bare i én ret­ning av gan­gen. Det­te er den ens­rettede mot­vil­jen og mis­un­­nelsen som velger ut den minste feil eller dyd, og blå­ser den ut av alle proporsjoner. Med kar­ma-vis­dom­men forsvinner mot­vil­jen, mens en­ergien, mål­ret­tet­he­ten og åpen­he­ten blir igjen. Med andre ord be­hol­des vindens aktive aspekt, slik at vår en­ergiske aktivitet be­rører alt på dens vei. Vi ser si­tua­sjo­nenes iboende mu­lig­heter og gjør u­mid­­delbart det rette. Hand­ling opp­fyller sin hensikt.

Hjulet

Den femte familien kalles buddha-fami­li­en. Det assosieres med ele­men­tet rom. Buddha-energien er ba­­sis el­ler det alt­om­fattende rommet. Det er om­gi­vel­sene eller surstoffet som gjør det mulig for de andre prin­sippene å fungere. Den har en tilbakelent, rolig kvalitet. Men­nesker i denne familien har en sterk sans for kontemplativ er­fa­ring, og er ofte meget meditative. Buddha-nev­rosen er egenskapen av å snarere væ­re ‘spaced-out’ enn eks­pan­siv. Det fal­ler ofte sammen med en motvil­lighet til å uttrykke oss. Vi kan, for eksempel, se at naboene øde­leg­ger gjer­det vårt med en slegge. Vi ser dem og hører dem. Fak­tisk har vi sett na­bo­ene arbeide med å slå i styk­ker gjerdet vårt hele dagen. Men i ste­det for å reagere, ser vi bare på dem og vender tilbake til vårt ko­selige lille hjem. Vi spiser vår frokost, formid­dags­mat og middag uten å bry oss om hva de gjør. Vi er paralysert, ikke i stand til å snak­ke med andre.

En annen av buddha-nevrosens eg­en­­ska­per, er at vi gir blaffen. Haugen med skittentøy vokser i kroken. I blant bru­ker vi noe av skittentøyet til å tørke opp noe som er blitt sølt på gulvet eller på bordet og vi putter bare tøy­et til­ba­ke i den samme hau­gen. Et­ter som ti­den går, blir de møkkete sok­kene uut­hol­de­lige. Men vi bare sitter der.

Hvis vi starter en politisk løpebane, kan våre kolleger foreslå visse pros­jekter for å utvikle organisasjonen. Hvis vi har buddha-nevrosen, vil vi vel­­­ge å utvikle det området som kr­ever minst innsats. Vi ønsker ikke å for­hol­de oss ordentlig til virkelig­hetens de­tal­jer. Også det å underholde gjester blir et bryderi. Vi foretrekker hel­ler å ta med alle vennene våre til en res­tau­rant enn å gjøre i stand mat hjem­­me hos oss selv. Og hvis vi øns­ker å ha en kjæ­reste, ser vi heller etter en som allerede er in­te­res­sert i oss. Vi gidder ikke å prø­ve å arbeide med å vinne noen over.

I blant føler vi at vi synker ned i jor­den. Men andre ganger kan vi føle oss vel fordi vi synes vi er den mest sta­bile per­son i hele universet. Sakte be­gyn­ner vi å smile til oss selv, fordi vi er den beste av alle. Vi er den en­este som kla­rer å forbli stabil. Men i blant synes vi også at vi er det mest en­som­me men­­nesket i universet. Vi liker ikke spe­sielt å danse, og hvis vi skulle bli en­gasjert av noen, føler vi oss ukom­­­fortable og litt pinlig berørt. Vi ville heller forblitt i vårt eget lille hjørne.

Når den ignorerende egenskapen til buddha-nevrosen transformeres til vis­dom, blir den til omgivelsene for den altgjennomtrengende romslig­he­ten. Det­te opplyste aspektet kalles ‘det altomfattende roms visdom’. Ale­­ne kan det fremdelse ha en noe en­som og tom kvalitet, men på samme tid er det en egenskap av et fullsten­dig åpent po­ten­siale. Det kan romme alt. Det er romslig og stort som him­melen.

Mandalaen

I tantrisk ikonografi er de fem bud­d­ha­fa­miliene plassert med én i sent­rum og de fire andre i mandalens fire ret­nin­ger. De fem buddha-familienes man­­dala representerer selvfølgelig de­­res vis­dom eller opplyste aspekter. Tra­di­sjo­nelt er buddha-familien i mid­­­­ten. Det betyr at i sentrum er den grunn­leggende samordningen og den basale buddha-visdommen, som sym­boliseres av et hjul og fargen hvit. Va­jra er i øst, fordi vajra er forbundet med sol­opp­gan­gen. Den er også for­bundet med far­gen blå og er symboli­sert med et vajra-scepter (en dorje). Den er opp­le­vel­sens skarphet som om morgenen når vi våkner opp. Vi kan betrakte mor­­­genen, når lyset først skinner over ver­den, som et symbol på vir­ke­lig­he­tens oppvåkningen.

Ratna er i sør. Den er forbundet med rikdom og er symbolisert med en ju­vel og fargen gul. Ratna er videre for­bun­det med tiden midt på dagen, når vi trenger forfriskninger og mat. Pad­ma er i vest og er symbolisert ved en lo­tus­blomst og fargen rød. Etter som dagen blir eldre, er det også på tide å for­holde seg til eller finne en kjæ­res­te. Det er på tide å omgås men­nesker, å gjøre en avtale med vår elsker. El­ler, om vi har forelsket oss i en an­ti­k­vi­tet eller et klesplagg, så er tiden nå inne for å gå ut å kjøpe det.

Den siste familien er karma, i nord. Den symboliseres ved et sverd og far­gen grønn. Til slutt har vi nå fanget he­­le situasjonen. Vi har alt vi trenger og det er ikke mer å hente. Vi har bragt kjæ­­res­ten eller tingen hjem og sier: «La oss luk­ke døra og låse den.» Slik kan man­­da­laen av de fem budd­hafamiliene re­pre­sentere alle fasene i løpet av en dag eller som ett hendel­sesforløp.

Uten å ha forståelse om de fem bud­d­­ha-familiene, har vi ikke noe grunn­lag for å forstå tantra, og da be­gyn­ner vi å bli fremmedgjort for tantra. Tant­ra se­es da som noe opp­rø­rende, og ser ikke ut til å ha noe å gjøre med oss som in­di­vider. Vi kan føle at vajra­yana er et full­­­stendig fjernt mål. Der­for er det nød­vendig først å studere de fem budd­ha-prinsippene. De blir en bro mel­lom den tantriske erfaring og vårt daglige liv.

Det er nødvendig å forstå og for­hol­de seg til de fem buddhafamiliene før vi begynner den tantriske treningen, slik at vi kan få en forståelse av hva tantra egentlig dreier seg om. Hvis tant­ra er en mystisk opplevelse, hvor­dan kan vi da knytte det til vårt van­lige liv hjem­me hos oss selv? Det kunne da bli et stort gap mellom den tantriske er­fa­ring og vårt daglige liv. Men det er mulig - ved å forstå de fem budd­ha­fa­mi­liene - å overkomme det gapet. Ved å arbeide med de fem buddha-fa­mi­liene, opp­da­ger vi at vi allerede har vis­se kvaliteter. I hen­hold til den tan­t­ris­ke synsmåten, kan vi ikke over­se dem, vi kan ikke for­kaste dem og prø­ve å være noe an­net. Vi har vår agg­re­sjon og vårt be­gjær, vår sjalusi, vår mot­vilje og vår sløv­het, eller hva vi måt­te ha. Vi til­hø­rer al­le­re­de visse buddha-familier og vi kan ikke for­nekte det. Vi burde ar­bei­de med våre nevroser, forholde oss til dem og ar­bei­de ordentlig med dem. De er det eneste potensiale vi har, og når vi be­gynner å arbeide med dem, ser vi at vi kan bruke dem som trappetrinn på veien.