Den lille prinsens visjon

Jeg hadde lett lenge etter bøker fra vår vestlige kultur som kan formidle essensen av Buddhas lære før jeg husket på «Den lille prinsen» av Antoine De Saint-Exupèry. I minnet om min fars milde stemme og fullmånens matte gjenskinn, strømmet bildene igjennom meg som den gangen jeg var tre år gammel. Jeg var tilbake på Asteroide B 612.

Av Marius Holth

Livets fundamentale problem

Det første  Buddha Shakyamuni sier un­­­­­der Bodhitreet, i sin tale om de fire ed­le sannhetene, er at «alle urene fe­no­mener er i lidelsens natur». Denne bar­du­se påstanden får noe i meg til å trek­ke seg sammen. Set­nin­gen stem­mer ik­ke umiddelbart med min grunn­leg­gen­de oppfatning om li­vet og all den gle­de og lykke man kan oppleve som men­neske. Samtidig ob­serverer jeg livets begrensninger. Jeg ser til­stan­der av lyk­ke og tilfredshet gå over i til­stan­der av frustrasjon og smerte. Til­væ­rel­sen  drar meg videre i en strøm av kref­ter jeg ikke kjenner. Jeg ser min tid spi­ses opp av trivia­lite­ter. De gamle inn­hen­tes av døden uten å ha fått full­byr­det si­ne innerste øns­ker. Håp for­tæ­res av for­gjengelighet.

Mange spørsmål reiser seg når men­neskene får satt fingeren på ‘tilkort­kom­­metheten’ i den nåværende situa­sjon. Hvor kommer lidelsen fra? Hvor kom­mer lykken fra? Hva skaper vår sorg og vår smerte og hva begrenser den spontane glede og naturlige til­ste­deværelse?

Problemet med livets fundamentale utilfredstillelse, er også et hovedtema for  Antoine De Saint-Exupèrys bok om «Den lille prinsen»: Denne lille bo­ken henvender seg til barn, men kan­skje like mye til dem som er barn av hjertet, som til dem som er barn av al­der. På en fortryllende måte forteller han om livets fundamentale prob­le­mer.

Den lille prinsen bor på asteroide B 612. En dag reiser han rundt i uni­ver­set for å finne en venn. Han reiser fra planet til planet i nærheten av sin egen asteroide. Men han oppdager at den lyk­ken de dyrker på nabo­pla­ne­te­ne, eg­ent­lig er meget utilfredstillende. En etter en, møter han alle vår kulturs ar­ke­typer, og avslører menings­løs­he­ten som ligger under det livet de tror på. Han møter «kongen», hvis liv dre­i­er seg om å regjere over andre. Han mø­­ter «drankeren», som drikker for å glem­­me at han skammer seg over at han drikker. Han møter «business­man­­nen» som teller stjernene for å set­te dem i banken, han møter «geo­gra­fen» som lever for å notere ned det an­d­re opplever, og han møter «den for­fen­ge­lige mannen» som lever for å få ros av andre, og han møter «den en­som­me lyk­tetenneren», som tenner og slok­ker lykten hvert minutt, fordi han må følge instruksen.

Den lille prinsen ser på disse figu­re­nes tilværelse med et melankolsk øye. De gledene hver og en av disse lever for, selve målet med deres eksistens, er helt meningsløse i den store sam­men­hengen. Buddha avslørte begrens­nin­gen i det å leve sitt liv som en stre­ben kun for å bekrefte et falskt selv. Den lille prinsen avslører falskheten i de vok­senes målestokk for lykke og me­ning.

Symbolikken blir enda dypere: Hver av disse figurene bor helt alene på hver sin lille planet. Dette viser oss ek­sis­ten­sens fundamentale ufull­sten­dig­het som buddhismen også snakker om. Alle dem den lille prinsen møter, er, som han selv, midtpunktet på sin egen lille klode. De skaper sin egen vir­ke­lig­het, sitt eget univers og er alle en­som­me midtpunkter i sin lille selv­skapte ver­den. Dette er en ensomhet som de ik­ke klarer å komme bort fra før de inn­ser meningsløsheten i sin ego-sentrerte til­værelse.

Årsaken til problemet

Det er nettopp dette falske egoet som i følge buddhismen er årsaken til alle men­neskelige problemer. Mange opp­fatter buddhisme som en slags livs­fi­entlighet der hovedpoenget er å ut­slet­te seg selv, men dette blir en en­di­men­sjonal fortolkning. Er ikke Buddhas vi­sjon å se virkeligheten slik den er? Il­lustrasjonen om drømmen virker ofte oppklarende: Vi er redde for monstret i vår egen drøm helt til vi oppdager at det hele bare er en drøm. I det øye­blik­ket vi oppdager at vi drømmer, mister monsteret en karakteristikk som vi trod­­de at det hadde. Vi trodde mons­te­ret hadde en isolert eksistens, uav­hen­gig av oss, men det var jo ikke slik. Det var vi som skapte monsteret i vår egen fantasi.  På samme måte er det med vårt falske «jeg» og den verden vi skaper på grunnlag av dette. Vårt in­s­tinkt for­tel­ler oss at både jeg’et og ob­jektene har en karakteristikk som de i virke­lig­he­ten mangler. Akkurat som drømme-mon­s­teret mangler de en ek­sistens løs­re­vet fra våre forestillinger. For å opp­heve denne uvitenheten må vi se at i sis­te instans eksisterer alt fordi vi selv skaper det. Dette har den lille prinsen oppdaget.

Han møter fortelleren av historien ute i ørkenen etter at han har styrtet med flyet sitt. Det første han sier er «tegn en sau til meg». Han gir seg ikke før historiefortelleren har tegnet en sau inne i en kasse. Det at sauen bare er en tegning av en sau, ja, at det bare blir teg­net en kasse, det gjør ikke noe for den lille prinsen, Han ser bak tingene, han ser at sauen er inne i kas­sen. Hvis en sau dannes i be­visst­heten på den rette måten, så er den en sau. Det fin­nes ingen virkelig sau der ute. Den lille prinsens virkelighet er en opp­le­vel­se som han selv skaper, ak­kurat slik bud­d­hismen beskriver vir­keligheten.

Det er den lille prinsens visjon av hvor­dan tingene i universet fungerer som gjør at han ser meningsløsheten  i kongens, i businessmannens, i geo­gra­fens, i drankerens, i den forfengelige man­nens og i lyktetennerens liv. Alle disse figurene lever etter reglene som gjelder for den kloden de bor på. De skaper alle sin egen tilværelse og sin egen sorg, men ingen er bevisst hvor­dan prosessen fungerer. Kongens ego blir tilfredstillt når han regjerer over andre, drankerens ego blir tilfredstillt når han glemmer at han skammer seg, den forfengelige mannens ego blir til­fredstillt når andre skryter av ham osv. Alle disse figurene er ensomme og ulyk­­­­kelige, fordi de bare lever for å til­fredstille behovene til et jeg, som eg­ent­lig ikke eksisterer. En som ærlig vil praktisere den buddhistiske veien, må, som den lille prinsen, avsløre det me­ningsløse av å leve under slike illu­sjo­ner.

Dette bringer oss rett over i den lille prin­sens forståelse av kausalitet, av år­sak og virkning, eller karma som bud­d­histene kaller det. Hver morgen må han nemlig luke planeten sin for spi­re­ne til Bao-Bab-trærne. Til å begynne med ser disse spirene ut som blom­s­ter­frø, men etterhvert vokser de opp til gi­gantiske trær, som kan sprenge hele den lille planeten med røttene sine. På samme måte som den lille prinsen lu­ker hele planeten sin om morgenen, sø­ker en som praktiserer buddhisme å fjerne de destruktive tendensene i sitt eget sinn. Han går til ‘krig’ mot ned­bry­tende sinns­tilstander som uvitenhet, begjær, hat, sjalusi og stolthet. Han lu­ker dem opp med roten før de blir så vold­som­me at de dominerer hele hans liv, og mo­tiverer alle hans handlinger. En som er god til å meditere vil aldri tillate slike sinnstilstander å vokse frem i sin­net. Meditasjonen er kon­ti­nu­er­lig. Ar­bei­det med å kultivere vis­dom, med­fø­lelse og kjærlighet av­hen­ger at man er meget våken, slik at man kan skille en destruktiv sinnstilstand fra de kon­st­ruk­tive. Akkurat som den lil­le prin­sen må man lære seg til å skil­le Bao-Bab-spi­rer fra blomster­spi­rer.

I følge buddhismen er alle våre opp­le­velser konsekvenser av årsaker vi har lagt ved våre tidligere handlinger i det­te eller tidligere eksistenser. Enten vi gjorde handlingene med tanke, tale, el­ler kropp, så kommer boomerangen til­bake, like sikkert som en sten som er kastet opp detter til jorden.. Hvis vi opplever lykke er dette en konsekvens av en ikke-egoistisk handling, hvis vi opplever lidelse, er dette en kon­se­k­vens av en egoistisk handling. År­sa­ke­ne til våre opplevelser, både til de sinns­­tilstandene vi har og de situa­sjo­nene vi møter, er enten lagt i dette el­ler i tidligere liv. Den lille prinsens planet illustrerer dette meget godt. I jorden ligger det både frø til Bao-Bab-trær, og til ufarlige blomster. Hvis den lille prinsen hadde vært lat og ikke brydd seg med å luke, ville planeten hans snart være ødelagt .

Et spørsmål om å temme reven

Å være en Buddha, en fullt oppvåk­net, vil si at man har kultivert en sinns­tilstand der man både har fjernet for­vir­ringen, som er årsaken til tvungen gjen­fødsel, og at man også har fjernet den enda mer subtile uvitenheten som hind­rer en i å se alle fe­nomener i for­­tid, nåtid og fremtid. Det er som å fjer­ne løk fra et glass, først fjerner man lø­ken, så må man skrubbe bort løk­luk­ten.

Buddhismen sier at alle levende ve­se­ner har potensiale til å bli en Budd­ha, hvis de temmer sin egen bevisst­het, hvis de fjerner sin egen for­vir­ring. Zen-buddhismen illustrerer den­ne tem­mings-prosessen, med at sø­ke­ren temmer en okse eller en rev. På sam­­me måte som en revetemmer iden­­­ti­fi­serer dyret, gjør seg kjent med det, for så å temme det, må en prak­ti­se­­r­en­de identifisere sin egen for­vir­ring for så å temme sinnet sitt full­stendig, ved gang på gang å erstatte uvi­tenhet med visdom. En prak­ti­se­ren­de tar bort den falske vir­ke­lig­hets­opp­fattel­sen som gjør at man tolker vir­kelig­he­ten på grunnlag av et falskt jeg, og er­statter den med et syn som ser vir­ke­lig­heten slik den er. Å temme sinnet dreier seg om mer enn en in­tel­lektuell forståelse, det dreier seg om direkte erfaring av virkeligheten slik den er. Grunnlaget for buddhistisk tenk­­­ning er at det, etter lang trening i å temme sinnet, er mulig å se direkte, he­le vir­keligehten slik den er, og der­med vir­keliggjøre sitt høyeste poten­siale.

Når den lille prinsen kommer ned på jorden møter han en rev. «Tem meg», sier reven og den lille prinsen gjør ak­kurat det. Da den lille prinsen skal for­late sin nyanskaffede venn, forteller re­ven ham en hemmelighet. «Det es­sen­­sielle er usynlig for øyet, sier han, Det er bare med hjertet at man kan se rett.»  Dette bringer oss tilbake til ut­­gangs­punktet for denne artikkelen. For det er bare de urene fenomenene som er i lidelsens natur. De rene feno­me­nene er i Buddhaenes natur. De er Bud­d­hanaturen. Og den må man bruke hjertet for å se.

I Mahayanabuddhismen snakkes det om to kvaliteter som begge må per­fek­sjoneres for at man skal kunne nå den fulle oppvåkning. Den første er vis­dom, som vi har beskrevet over, den andre er medfølelse. Perfeksjonen av med­følelse kalles for Bodhicitta. Bod­hi betyr ‘oppvåknet’, og citta betyr ‘hjer­­­te’ - det oppvåknede hjerte.  Her ser vi i klartekst hva den lille prinsen egentlig snakket om. For hvis man skal bli en Buddha nytter det ikke kun med en vis­dom som ser klart essensen av alle ting. Man må også utvikle en kjær­lig­het for alt levende, en med­følelse med andres lidelse, som er så sterk at hver eneste handling man gjør er mo­ti­vert av et ønske om å hjelpe andre. En­ten direkte gjennom gode hand­linger, el­ler indirekte, gjennom å utvikle seg selv slik at man senere vil være i stand til å hjelpe andre. Det er ganske in­te­res­sant at det nettopp er kraften fra denne med­følelsen som bringer deg helt til oppvåkningen, til Bodhi, Ved å utvikle hjertet får man også kraft til å se alt, til å bli en Buddha. «Det er bare med hjer­tet man kan se rett»...Hvis vi fort­setter å tro på den dualistiske ver­den som vi får servert gjennom san­se­ne våre, vil vi bare forsterke vår egen uvi­­tenhet , og vi vil for alltid være fan­get i en be­gren­set og til tider lidel­ses­fylt illusjon. Vi vil fortolke verden i for­­­hold til et konkret, basalt, solid JEG, som alltid er viktigere enn de and­re le­vende vesnene rundt oss. Det er bare med hjertet, gjennom med­fø­lel­se for andre levende vesner, at vi læ­rer å se verden slik den egentlig er.

Rosen og opplysningen

Hvis man leser «den lille prinsen» med buddhistiske briller, er det ikke vans­­ke­lig å finne symboler. På pla­ne­ten til den lille prinsen vokser det nem­lig opp en rose. Det er en meget vakker, men nokså krevende blomst, som skal ha ganske mye opp­merk­som­het. Hvor dette frøet kom fra vet ikke den lille prinsen. Det er altså snakk om et frø som hverken ender i blomst eller i Bao-Bab tre, men i noe unikt og vak­kert. En som lærer seg budd­his­men, lærer å lage årsaker som resul­te­rer i opplysning. Han lærer at det vik­ti­ge ik­ke er en handling i seg selv, men mo­tivasjonen bak handlingen. Hvis man gir noe til et annet men­neske ba­re med den hensikt å få noe igjen selv, vil dette være årsak til en opplevelse av li­delse i fremtiden. Hvis man gir noe med den hensikt å glede en an­nen, vil dette være årsaken til ens eg­en lykke i fremtiden. Hvis man deri­mot gir noe med hensikten om at man selv skal bli en Buddha, en fullt opp­våknet, fordi man ønsker å være til mest mulig ef­fektiv hjelp for alle an­d­re levende ves­ner, så vil man skape år­saken til ak­ku­rat det. Det gamle ord­taket «du høster som du sår» får en ny og dypere me­ning. Det er med mo­ti­va­sjo­nen bak en hand­ling at man sår frø til enten li­delse, lykke, eller opp­lys­ning, til Bao-Bab, blomst, eller rose.

Den lille prinsen understreker hvor sjeldent det er å få frøet til en rose  på sin egen planet. På den samme måten uttrykker Buddha gang på gang hvor ut­rolig sjeldent og unikt det er at man selv en gang har sådd frøet til sin egen oppvåkning. Akkurat som  Den lille prin­sens rose krever at man hele tiden pas­ser på at den ikke får for mye trekk, eller at den ikke blir spist av sau­­en, må en som praktiserer dharma verne om sin egen utvikling. Dette gjør han for eksempel ved å avgi mo­ral­ske løfter.

Den lille prinsens visjon

«...en fantastisk reise i fantasien» skri­­ver Aftenposten i sin omtale av «Den lille prinsen»  Fantasiens ver­den?  Journalisten tror altså at han selv lever i virkelighetes verden, mens den lille prinsen, og kanskje alle andre barn forøvrig, lever i en fan­­ta­si­ver­den? Hvis vi ser verden i et bud­d­his­tisk perspektiv, er det vel hel­ler den lil­le prinsens visjon som er nær­mest vir­keligheten. Hvis man nå en­gang vil forsøke seg på å bruke et så­pass be­lastet ord. Den lille prinsen ser ver­den med ferske øyne, og ikke gjen­nom et gitterbur av  begreper. Når han skal rei­se tilbake til planeten sin med kunnskapen han fikk da han temmet reven, vil han ikke ta krop­pen sin med seg. «Den er altfor tung» sier han til fortelleren av historien. Ak­ku­rat som buddhismen beskriver at be­visst­heten forlater kroppen i døds­øyeblikket, for å  danne grunn­la­get for en ny eksis­tens, må også den lille prin­sens sinn forlate sin gamle kropp for å komme tilbake til rosen på sin gamle planet. Antoine De Saint-Exu­pèrys bok etter­la­ter seg en forståelse av hvor viktig det er å søke mot det es­sensielle i livet og driver oss frem­over mot opp­våk­ning fra den be­tin­ge­de verden.

Publisert/sist endret: 18 00:00:00.07.2007