Den tolvleddede årsakskjeden

I forrige nummeret av Bodhibladet (3/1994) tok vi for oss de tre innerste ringene i Livshjulet. Den ytterste ringen er kanskje den som er vanskeligst å forstå. Med tolv illustrasjoner som uttrykker nokså abstrakte begreper, viser den alle tings gjensidge avhengighet og hvordan karma-loven virker.

Mens de seks hoveddelene i Livshjulet symboliserer seks mulige tilstander el­ler livsformer, er de tolv bildene i den ytre sirkelen en framstilling av men­nes­kelivet fra fødsel til død. De er en gra­fisk, symbolsk framstilling av Læren om avhengig tilblivelse, og viser hvordan alt er en syk­lus av gjensidig avhen­gig­het som leder fram til gjen­fød­­sel. Bildene er ikke or­dnet kro­nologisk, men like­vel står hvert bilde i gjen­sidig forbindelse med og i av­hen­gighet til hvert av de el­leve andre. La oss for ek­sempel se på bildet øverst til venst­re der en olding bæ­rer et lik til kre­ma­sjons­stedet : Dette er et bilde på alder­dom og død.

Alderdom og død er beg­ge en logisk konsekvens av at man først er kommet til ver­den. For et menneske er det altså både en begyn­nel­se og en slutt in­nen­for et begrenset tidsrom.

Beveger vi oss så videre, mot klok­ka, ser vi på det nes­te bildet en fødsel. Men fødsel (el­ler gjenfødsel) ville ikke vært mulig uten tilblivelse. Går vi derfor ett bilde videre (fortsatt mot klokka), ser vi et elsk­ende par, un­der­for­stått at et barn blir unnfanget. Et samleie ville på sin side ikke ha funnet sted med mindre det fan­tes en hang til å gripe etter og hol­de på det man fin­ner tiltrekkende. Bildet der en mann pluk­ker frukter og legger dem alle i kurver, er en fram­stilling av dette. På samme vis ville man ikke ha grepet etter og holdt fast på noe der­som man ikke hadde hatt et begjær. På neste bilde ser vi be­gjæ­ret framstilt i form av en mann som blir servert te av en kvinne. Her blir man­nen gitt noe han begjærer – en min­dre aktiv tilstand enn den der han selv plukket frukten. M.a.o. går be­gjæ­ret forut for den ak­tive hand­lingen.

For at mennesket skal begjære noe, må det likevel være til stede en viss in­tensitet av følelser. Det nederste bil­det viser dette klarest. Her ser vi et menneske som har fått skutt en pil i øyet, og sym­bo­lik­ken viser her den kraften som sanseinntrykk har på fø­lel­se­ne. Hadde det ikke vært no­en kon­takt mellom sansene og objektet, ville ikke noen slik kraft kunne virke. På det nes­te bildet ser vi symbolsk fram­stilt sansenes kontakt med objek­tene – et par som om­­favner hver­andre. Sansene har kontakt med ob­jek­tene som de sanser. Men en slik kontakt ville ikke kunne finne sted hvis ikke mennesket hadde evnen til å sanse. Teg­nin­gen av det tomme huset er der­for et symbol på menneskets sanser: De er en av betin­gel­sene for at men­nesket skal kun­­ne ha kontakt med ver­den. Van­ligvis har huset på bildet seks vinduer, ett for hver av san­sene, med sinnet som den sjette¹.

Det neste bildet viser en mann som ror. Her er det den fysiske legem­lig­gjørelsen av bevisstheten i en levende, sansende organisme som framstilles. Det er en logisk forutsetning for san­s­ing at det finnes en kropp som sanser – at det finnes et nært samspill mellom sansene og bevisstheten. Bevissthet og sansing fungerer sammen i krop­pen mye på samme vis som et men­ne­ske og en båt. Bevisstheten, den andre delta­ke­ren i dette samspillet, er sym­bolsk framstilt som en ape. En ape be­veger seg vanligvis fra gren til gren, hvilket tenkes analogt med sinnet der det hopper fra ett objekt til det neste. Men hvilken form bevisstheten tar i hvert enkelt menneske, er avhengig av svært mange faktorer, og det er her bildet av pottemakeren som former en krukke kommer inn. Ideen som ut­tryk­kes her er at vår karakter formes av våre egne gjentatte handlinger som så blir til de mønstre som er typiske for hvert enkelt menneske. Det er va­ne­ne som former oss, og vanene kom­mer av at vi stadig velger den letteste vei til målene. Va­nene er ikke noe man har tenkt ut, men er det naturlig re­sultat av uvitenhet. Den blinde kvin­nen som famler seg fram helt øverst er et sym­bolsk bilde på uviten­heten.

Og dermed er sirkelen sluttet. Men ennå er det ikke slutt på den gjen­si­di­ge av­hen­gig­heten. Døden er en nød­ven­dig for­utsetning for uvi­tenheten, mye på samme måte som fødsel er en forut­setning for døden. Dersom men­nes­ket ik­ke hadde vært beg­ren­set – ik­ke had­de vært un­der­lagt forfall og død – had­de det ikke kunnet være væ­re ån­delig blindt. Det uvitende men­ne­ske ska­per seg innbilte ide­­­er om ver­den, ide­er som byg­ger på dets be­gren­sede inn­bil­­nin­ger, begjær og vil­jes­hand­lin­ger. Døden gjør men­ne­s­ket for­vir­ret og gir det falske håp el­ler falske mål. Så­ledes be­­­­gyn­ner he­le sir­ke­len av av­hen­gighet på nytt, der hvert trinn i sir­ke­len blir uløselig knyt­tet til alle de and­re. Det er fri­gjø­ring fra den­ne rund­gangen i Livs­hju­let som er bud­d­­­­­hismens sen­trale bud­skap.

Å bli fri fra Livs­hju­let inne­bærer ikke å unnslippe det. Full opp­våk­ning inne­bærer å inn­se at verden slik den frem­står ikke er for­skjellig fra nir­va­na, opp­våk­nings­til­standen. Der­for er vei­en til opp­våk­nin­gen framstilt inne i Livs­hjulet, og ikke utenfor. Det­te er grunnlaget for bud­d­histisk eska­tologi (lære om dø­den), og det baserer seg på læren om gjen­fødsel. Gjen­fødsel forklares som en prosess som finner sted etter dø­den, når sinnet, fritt fra kroppen, fram­brin­ger projiseringer som er så klare at de oppfattes som en levende hal­lu­si­na­sjon. Dette kalles Bardo-tilstanden. Hvil­ken form hal­lu­sinasjonen får er avhengig av per­so­­nens mest domi­ne­rende karak­ter­trekk, utviklet gjennom ved­kom­men­des livsløp, og den leder ham eller hen­­ne tilbake inn i Livs­hju­let og til den tilstanden som best sam­svarer med hallu­si­na­sjo­nen. Bardo-tils­tan­den er framstilt som en sti som slyn­ger seg rundt Yama i Niraya-ver­de­nen, den nederste av de seks til­stan­­dene i Livs­hjulet. Man beveger seg inn på denne stien straks man har gått over Yamas elv, som sees til høy­re, og begynner å oppleve Ni­ra­ya-til­standen (se forrige Bod­hi­bladet for en nærmere be­s­k­rivelse). Stien sym­boli­serer pa­ra­mita-veien, de gagn­li­ge hand­lingers, gavmildhetens og mo­ra­lens vei, som fører utenom Ya­ma og inn på veien til oppvåkning.

Den svært sammensatte sym­bo­lik­ken som vi finner i Livshjulet lar seg tolke på mange ulike nivåer. Når det gjelder gjenfødsel representerer de seks delene midt på hjulet de til­stan­der som man kan fødes inn i. Var ek­sem­pelvis en intens glede for­an­le­di­get av en uselvisk handling den domi­ne­ren­de emosjonen i dødsøyeblikket, vil gjen­fød­sel finne sted innenfor den fry­defulle tilstanden. På samme måte vil den som dør med et sinn preget av sterk egoisme og selvhevdelsestrang bli gjenfødt til maktbegjær. Sterkt san­selig begjær kaster vedkommende inn i dy­renes verden, og hat inn i smer­tenes helvete. Ekstrem mis­unn­else og grå­dighet fører til de umettelige ånders ver­den, og hvis den dø­ende ikke do­mineres av noen enkelt em­o­sjon, vil ved­kom­mende bli gjen­født som men­­­neske med frihet til å velge.

Hjulet er et svært passende sym­bol på ideen om gjenfødsel. Sir­kelen har bå­de en be­gyn­nel­se og en slutt: Straks vi dør be­gyn­ner ig­jen pro­ses­sen med gjen­fød­sel. And­re symboler som vi fin­ner på den tra­disjonelle fram­stil­lin­gen av Livs­hjulet er: So­len, øverst til høy­re, som symbol på vis­dom; Må­nen, øv­erst til ven­stre, som sym­bol på nes­­te­kjær­lig­het. Tin­ge­ne ne­der­st er sym­bo­ler på of­­ringer med de fem san­sene til Ya­ma, Døds­gu­den, som hol­der Livs­hjulet i sitt grep. Yama fore­kom­mer ofte i ti­be­tansk kunst og ses på som dødens her­re og den som ska­­per tiden. Han kan når som helst ta oss ut av dette li­vet for at vi enda en gang skal på­be­gyn­ne prosessen mot ny gjen­fød­sel. 

Publisert/sist endret: 01 00:00:00.08.2007