Dharma er å vende tilbake til sine røtter

Dette intervjuet med Khandro Rinpoche ble gjort den aller første gangen Khandro Rinpoche besøkte Norge. Det ble publisert i Bodhibladet 2/1994.
Intervjuer var Olav Nyhus.

Bodhibladet: 25 prosent av alle nordmenn tror på reinkarnasjon. Er tibetansk tradisjons formelle særtrekk  med eksotiske ritualer og "gudebilder",  et hinder for at vanlige folk skal involverere seg i Dharma?

Khandro Rinpoche: De som er buddhister har et ansvar for å forklare ritualenes innhold og betydning. Mange har merkelige ideer om hva ritualer, ‘guddommer’ og tantrisk buddhisme er. En framgangsmåte er å starte med enkle meditasjoner og enkle belæringer og så gradvis lede de fram til de mer avanserte former for praksis. Men egentlig er det vel bedre å starte med å forklare hva prostrasjoner, ritualer, guddommer og visualisering er for noe og å forklare  hensikten med å anvende disse praksiser. Hvis dette blir gjort, ville det oppstå færre misforståelser og folk ville forstå hva som forgikk. Denne framgangsmåten krever imidlertid stor innsats; mange tekster må oversettes, det må gis ekstensive forklaringer og holdes langvarige kurser.

B.B: Interessen for Dharma i de vestlige land er økende, hva tror du er årsaken til dette?

K.R: På et eller annet stadium vil enhver moden person ønske å få dypere innsikt i livet. Hvis vi ser på den verden vi lever i nå til dags, er det vanskelig å finne noen dypere mening, familiebåndene er svake, alt er basert på kommersiell tankegang og profittmotiver. Dette er ikke i overenstemmelse med våre dypere natur, så mange blir lei av å leve et liv som ikke gir noen mening. Derfor begynner de å søke etter en dypere mening med livet og en dypere forståelse av seg selv. Mennesket har også en medfødt nysgjerrighet som gjør at de ønsker å utforske forskjellige områder. Men først og fremst oppstår åndelig søken fordi folk ikke finner noen egentlig mening med livet sitt. I går snakket jeg med noen som sa at å komme til Karma Tashi Ling og tilbringe en dag på sentret føltes som en lang ferie, som en helbredelsesprosess. Jeg tror dette har å gjøre med å oppdage en helt grunnleggende side ved oss selv, mange mennesker møtes og sitter  sammen under taket i det samme teltet, de sitter der sammen uten å planlegge, de bare er der. Denne ukompliserte opplevelsen er typisk for buddhismen.

B.B: I Tibet fantes det en monastisk sangha og en sangha av yogier, videre var det mange lekfolk som praktiserte buddhismen. Vårt samfunn er mer komplekst enn det tibetanske - har du noen idé om hvordan sanghaen kan organiseres i de vestlige samfunn i framtiden?

K.R: Alle samfunn er ganske komplekse på sin egen måte. Folk i vesten har ikke tid til å praktisere, fordi de er opptatt med familie og jobb etc. I Tibet var åndelig utvikling en heltidsjobb som krevde full innsats. Så kunne andre mennesker få hjelp av dem som gikk helt og fullt inn for åndelig utvikling. Hva Vesten trenger er personer som er engasjert i buddhismen på heltid. Derfor vil jeg at folk skal prioritere - ikke nødvendigvis gi opp jobben de har - men bruke mer tid på Dharma, slik at buddhismen kan få fotfeste i vesten. Og en del mennesker bør i deler av livet sitt vie seg helt til Dharmapraksis, slik som lamaer og munker og nonner gjør. De gir opp andre oppgaver og bruker all sin tid på praksis. En kan ikke alltid gjøre alle ting på en gang, de fleste vesterlendinger som er i den monastiske sangha, er på en måte en slags freelancere. Dette er ikke den riktige måten å gjøre det på. Vi trenger å ha fast disiplin og det finnes flere som er villige til å leve på en disiplinert måte. Hvis vi har en balanse mellom en displinert Sangha på den ene side og lekfolk på den andre. har vi muligheten til å la mange ting fungere på en avslappet måte.

B.B: Tror du vi trenger klostre som en støtte for den monastiske Sangha?

K.R: Ja, det ville være bra. De som allerede har tatt løfter ville ha et sted å være. I Vesten er det sannsynligvis ikke nødvendig at man tar monastiske løfter for livstid, det er tilstrekkelig å ta løfter for noen år av gangen. I slike sentre ville man ha praktiserende som er engasjerte i Dharma på heltid, de ville kunne nyte godt av kontinuerlig undervisning.

B.B: Hvordan ser du på de treårsretreatsentrene som er blitt etablert i Vesten?

K.R: Jeg synes at treårs-retreatene er et veldig bra tiltak. I Østen, hvor de praktiserende ikke trenger å betale for opphold i retreatsentret, utvikler de en tilhørighetsfølelse. Retreat-stedet blir deres hjem. I Vesten må man betale for retreatet. Når du betaler så utvikler du ikke den samme tilhørighetsfølelsen, fordi du vet at du får noe igjen for det du betaler. Vi trenger steder for praktiserende hvor lamaen kan sørge for at alle utgifter er dekket. Det er  kanskje ikke mulig å servere moderne gastronomiske måltider på slike steder, kun enkle måltider. Det vil trengs noen som kan hjelpe dem som bor i retreatsentrene. Hvis du betaler for noe, utvikler du ikke den samme ansvarsfølelsen. I stedet blir du kravstor. Det trengs en organisasjon som kan understøtte Sangha. Godt samarbeide er helt essensielt.

B.B: Hva med retreatmulighetene for individer som har gått igjennom grunnleggende meditasjonstrening og ønsker å gjøre enkel praksis som Mahamudra og Dzogchen?

K.R: En god måte å gjøre dette på er å ha tradisjonelle monastiske retreatsentre på den ene siden og på den andre siden å ha mer fleksible retreatmuligheter for dem som har praktisert over lengre tid.

B.B: Når vi i Vesten hører om å gi opp tilknytning hender det at vi blir litt skremt, vi lever i en sex-fiksert kultur - sex ansees for å være naturlig og uunnværlig. Er det nødvendig å gi opp sex for å kunne gjøre framskritt på det åndelig plan?

K.R: Se på lamaene, se hvordan de gir avkall på mange ting. Å gi avkall (renunciation) er noe som ofte misforståes - folk tror det vil si å gi opp absolutt alt. Å gi avkall innebærer å skille mellom det som er nødvendig og det som ikke er nødvendig. Så beholder man det som er nødvendig på bakgrunn av den situasjonen man befinner seg i. Hvis en kan forstå det å gi avkall på denne måten, er det faktisk ikke så vanskelig som mange tror. Hva er det vi er så redde for å miste? Har man noe, så har man det. Når man ikke har det lenger, trenger man heller ikke å ha noen tilknytning til det man hadde. Det er et meget enkelt prinsipp. Hvis du ikke gir opp tilknytning, er det allikevel ingen av de tingene vi knytter oss til som vil vare evig. (Khandro Rinpoche begynner å le.)

B.B: Vestlige samfunn er veldig fikserte på materielt framskritt, profitt og effektivitet. Alt går fortere og fortere. Forhold mellom mennesker betyr mindre. Kan du gi noen gode råd om å leve i 90-åras samfunn?

K.R: Effektivitet, raske resultater og profitt blir mer og mer gjennomtrengende. Mange overfører disse forventningene til Dharma. Også de venter seg rask uttelling, hurtige resultater. Når dette ikke skjer, begynner de å lete etter noe som kan få prosessen til å gå raskere. For noen år tilbake var det ikke så mange som snakket om "energier" - nå er det mange som snakker om "energi" fra det ene og det andre, "energi" fra alle mulige ting, dette er fordi de vil forsterke det de allerede har. Buddhismen virker egentlig på den motsatte måte, man gjør alt enklere, man vender tilbake til seg selv, til sine røtter. Så vi må prøve å gå tilbake, roe alt ned, det er helt nødvendig. Når noen begynner å praktisere, har de ofte høye forventninger til resultatet. De venter å bli opplyst veldig fort. Opplysningen kommer ikke nødvendigvis i dette livet. Shakyamuni Buddha brukte mange hundre liv på å bli opplyst. Folk bør se på den praksis dei gjør nå som et første skritt, ikke nødvendigvis som det siste. På bakgrunn av den praksis jeg har gjort, er oppvåkningen noe jeg ikke tenker noe særlig på. Det som min praksis har gitt meg, er at jeg ikke bekymrer meg om det. Dette er noe som man bør nå fram til; å være tilfreds og å være fri for frykt og bekymringer. Denne typen tillit må vokse fram, når en slik tillit er der, blir alt en gjør meningsfullt.

B.B: Det var konflikter mellom de forskjellige buddhistiske retninger i Tibet. Vi ser dessverre det samme i Vesten. Kan du si litt om dette?

K.R: Tibetanere lar seg raskt opphisse, men de blir fort slitne. Så de strides hardt i en kort periode, så blir de trette og glemmer hele konflikten. I Vesten blir folk så fiksert på problemer at de ikke kan glemme dem. Vi har fire retninger i tibetansk tradisjon og i hver av disse har vi flere underavdelinger, hva vi ikke trenger er flere oppdelinger!

Folk i Vesten har den kvalitet at de kan følge gode råd, tibetanere er alltid enige når du gir dem råd, men det er sjelden at de følger det. Hvis jeg gir råd til folk fra Vesten, vet jeg at de vil følge det hvis de har forstått det.

B.B: Hva synes du om korte kurser?

K.R: Jeg er ikke tilfreds med korte kurser. Jeg kommer nok ikke til å fortsette å gi slike korte kurser. Ingenting blir slik en planlegger det. For Lodjong (trening av sinnet), er det nok mulig å undervise i det på et kort kurs, men for en del andre emner er korte kurser ikke tilstrekkelige. Forholdet mellom  Dharma-lærer og elev er et langvarig forhold. Når lærer og elev kjenner hverandre meget godt, kan det komme noe godt ut av det. Forholdet mellom Dharma-lærer og -student er veldig viktig. Se for eksempel på Mahamudralinjen: som Tilopa, Naropa, Marpa. Overføringen fra mester til elev var viktigere enn den skrevne tradisjonen. Det er viktig å leve i nærheten av sin lærer i minimum sju til ti år, for å absorberere overførselen av tradisjonen. Det er ikke så mange dharmalærere tilbake: Minling Trichen Rinpoche, Shakyakuma Rinpoche, H.H. Dalai Lama og Tulku Urgyen, disse er omtrent de eneste senior dharmalærere som fortsatt lever. De yngre lærerne er alle sammen veldig lærde, men det tar tid å utvikle seg og modnes.

B.B: Hvordan var din skolegang?

K.R: Når en går på skole liker en det ikke. Men i ettertid forstår en hvor fint man egentlig hadde det. Jeg gikk ut av skolen i 1986. Når en er født som Tulku, og spesielt i en familie som min, så er du hele tiden beskyttet av munkene og nonnene rundt deg. En kan fort miste kontakten med realitetene. Å gå på skole hjalp meg å møte verden på en enkel og direkte måte. Jeg setter derfor pris på mine skoleår.

Publisert/sist endret: 13 00:00:00.08.2007