Egoet på den åndelige vei

Fra Den tibetanske boken om livet og døden av Sogyal Rinpoche, publisert i Bodhibladet 2/93

Grunnen til at man går den åndelige vei, er for å få slutt på egoets bisarre tyranni, men egoets ressurser og oppfinnsomhet er nesten uuttømmelig, og i alle faser av den åndelige utviklingen kan egoet sabotere og fordreie vårt ønske om å bli fri fra det. 

Sannheten er enkel og belæringene er ytterst klare, men med bedrøvelse har jeg sett, igjen og igjen, at så snart belæringene har fått begynne å virke, så begynner egoet å forvanske og komplisere dem, fordi det vet at det på en grunnleggende måte er truet.

I begynnelsen, når vi først er blitt fascinert av den åndelige vei og alle dens muligheter, så kan egoet godt oppmuntre oss og si: Dette er virkelig fantastisk, dette er akkurat hva du trenger. Disse belæringene forklarer alt.» Og når vi sier at vi ønsker å begynne å meditere, eller gjøre en tilbaketrekning, så vil egoet kunne stemme i og si: «For en strålende ide! Kan ikke jeg også få være med? Kanskje vi kan lære noe begge to.» Så gjennom hele "hvetebrødsperioden" når vi begynner vår åndelige utvikling, vil egoet egge oss videre: «Dette er vidunderlig, dette er så fascinerende, så inspirerende.»

Men så snart en kommer i det jeg kaller: "kjøkkenbenk"-fasen på den åndelige vei og belæringene begynner å berøre oss dypt, så er det ikke til å unngå at vi blir konfrontert med sannheten om oss selv. Når så egoet blir avdekket, blir også egoets ømme punkter truffet og alle slags problemer begynner å oppstå. Det er som om et speil vi ikke klarer å la være å se inn i, blir festet rett foran oss. Speilet er helt klart, men et stygt og fiendtlig ansikt viser seg der – vårt eget – som stirrer rett tilbake. Så vi gjør opprør fordi vi ikke kan fordra det vi ser. Kanskje vi i sinne slår ut og knuser speilet, men det splintrer bare opp i hundrevis av like stygge ansikter som alle stirrer stygt tilbake.

Nå begynner vi å bli sinte for alvor og klager bittert. Og hvor er egoet da? Trofast står det skulder til skulder med oss og hisser oss opp: «Du har helt rett, dette er opprørende og utålelig. Dette behøver du ikke å ta i mot!» Mens vi lytter til dette som trellbundet, begynner egoet å mane frem alle slags former for tvil og avsindige følelser. Bensin helles på bålet: «Nå ser du vel at dette ikke er belæringen for deg! Det er jo det jeg har fortalt deg hele tiden. Du ser vel at dette ikke er din lærer. Når alt kommer til alt så er du et intelligent, moderne, sofistikert menneske fra Vesten, og slike eksotiske ting som Zen, sufisme, meditasjon, tibetansk buddhisme tilhører fremmede østlige kulturer. Hva i all verden kan en filosofi som er oppfunnet i Himalaya for tusen år siden gjøre for deg?.»

Når så egoet lystig betrakter oss bli sittende mer og mer fast i sitt nett, begynner det å gi skylden for smerten, ensomheten og vanskelighetene som vi går gjennom, fordi vi begynner å lære oss selv å kjenne, på belæringene og til og med på ens åndelige lærer: «Disse lamaene gir blaffen i hva du gjennomgår. De er bare ute etter å utnytte deg. De bare bruker slike ord som: "medfølelse" og "hengivenhet" for å få deg i sin makt…»

Egoet er så smart at det kan fordreie belæringene til sin egen fordel og det sies jo at «djevelen kan sitere skriftsteder for å oppfylle egne hensikter». Egoets siste våpen er å peke skinnhellig på læreren og hans elever og si: «Ingen her ser ut til å leve opp til sannheten i sine egne belæringer.» Nå tar egoet på seg rollen som den rettferdige dommer som kan vurdere alles handlinger. Dette er den mest utspekulerte posisjonen å innta hvorfra ens tillitt blir mest effektivt undergravet og sammen med det blir det du måtte ha bygget opp av hengivenhet og beslutningen om å utvikle deg åndelig, tærte vekk.

På den annen side, uansett hvor hardt egoet prøver å sabotere dine åndelige anstrengelser, så vil du, hvis du virkelig fortsetter og arbeider dypt med meditasjonstreningen, etter hvert langsomt begynne å forstå hvor lett du har falt for egoets tomme løfter, falske forhåpninger og unødvendige frykt. Langsomt begynner du å forstå at både håp og frykt er fiender av din sinnsro. Forhåpningene narrer deg og etterlater deg skuffet og lurt. Frykten knytter deg til din falske identitets trange fengselscelle. Du begynner også etter hvert å forstå hvor fullstendig egoets grep på ditt sinn har vært. I det frihetens rom som er åpnet opp av meditasjonen, når du er midlertidig fri for gripetrangen, får du et kort glimt av din sanne naturs oppløftende åpenhet. Du forstår da at i årevis har egoet, som en gal svindler, narret deg med sine planer og prosjekter, med løfter som aldri var alvorlig ment og som bare har ført deg til en indre konkurs. Når du i sinnsro erkjenner dette i meditasjon, uten at du har noe ønske om å dekke over det du har forstått, så begynner alle disse planene og prosjektene å vise sin hulhet og begynner å smuldre opp.

Dette er ikke en utelukkende ødeleggende prosess. For sammen med denne ytterst nøyaktige og iblant smertelige erkjennelsen av den svikefulle, ja kriminelle atferden til ens ego, og til alle andres for den del, begynner det å vokse frem en følelse av indre utvidelse og åpenhet, en direkte kjennskap til "egoløsheten" og til den gjensidige avhengigheten som eksisterer mellom alle ting. Og videre utvikles den levende og gavmilde humoren som er frihetens kjennetegn.

Fordi du gjennom disiplin har lært å forenkle livet ditt, og derigjennom redusert mulighetene for egoet til å forføre deg, og fordi du har praktisert årvåkenhet i meditasjon, slik at aggresjonen, begjæret og negativiteten har løsnet sine grep på hele ditt vesen, så kan innsiktens visdom gradvis stige opp. Og i det alt-avslørende klare sollys som denne innsikten gir deg, vil selv de mest subtile prosesser i sinnet, og sannheten i alle fenomener, kunne vises.

Publisert/sist endret: 19 00:00:00.07.2007