En kort introduksjon til tantra

«Tantrayana», «vajrayana», «mantrayana», «Diamantveien», «Den hurtige vei» – kjært barn har mange navn. Det spesielle ved tibetansk buddhisme er kunnskapen om de tantriske metoder, som hvis de praktiseres korrekt under nøye overvåking av en lærer som selv har nådd oppvåkningen og kjenner veien, gjør det mulig å oppnå full oppvåkning i løpet av ett liv. Kan vesterlendinger praktisere buddhistisk tantra på riktig måte?

Tantra passer særlig godt for den vestlige mentalitet; den er for det første den hurtigste av alle metoder og burde derfor ha sterk appell til Vestens forkjær­lig­het for øye­blikkelige resultater. For det andre er tantra i sitt innerste vesen en vei til forvandling, og prinsippet om energi­for­vandling – på det materielle plan i det minste – er noe som forstås lett i Vesten. Og for det tredje, mens den eksp­lo­sjon av begjærsenergi som har funnet sted i dette år­hund­­ret ansees som et alvorlig hinder på de fleste ånde­lige vei­er, så er den faktisk til hjelp når en skal prak­tisere tantra, der den er selve det drivstoffet som beveger oss fram imot vårt høy­este bestemmelsessted. Kanskje er det bare en metode som tantra, med dens vektlegging av direkte opplevelse snarere enn blind aksept, som kan få oss ut av våre selv­øde­leg­gen­de måter å være på og som kan gi oss mulig­he­ten til å virkeliggjøre oss fullt og helt.

Hvis vi skal kunne få noe av virkelig verdi fra denne me­­to­den er det allikevel noen viktige punkter som vi må være klare over. Først og fremst må vår motivasjon for å prak­ti­sere tantra være så ren som mulig. Inntil videre rekker det å slå fast at det er umulig å høste noen for­deler fra tan­t­­ra dersom motivasjonen bare er vårt eget ve og vel. Tant­ra virker bare dersom personen først og fremst er opp­tatt av å være til hjelp for andre og om han eller hun ser at den tantriske veien er den hurtigste og kraftigste måten å nå dette uegennyttige målet på.

For det andre må vi ha tålmodighet og selvdisiplin nok til å praktisere på en ordentlig måte. Mange mener f.eks. at «et­tersom tantra er den høyeste praksismåte, trenger jeg ikke bry meg om å gjøre de forberedende øvelsene», og så går de ganske enkelt rett i gang med de mest avanserte me­to­dene. Dette er både dumt og arrogant. Det er for­øv­rig også svært farlig. Om noen har en slik utålmodig og urea­listisk holdning,så bør vedkommende absolutt ikke få instruksjon i tantra.

For det tredje er det svært viktig å kunne skille klart mel­lom essensen i tantra og de kulturelle «innpakningene» som tantra nå har. Det jeg vil si er at det ikke har noen nytte for en fra Vesten å late som han er tibetaner eller en annen orientaler for den saks skyld. Å lære f.eks å si bøn­ner på et fremmed språk er i seg selv ingen måte å opp­fylle vårt høyeste menneskelige potensial på. Ingen ting av trans­cen­dental nytte oppnås ved å bytte ut ett sett kultu­rel­le kon­ven­sjoner med et annet. Folk som prak­ti­se­rer på dette overflatiske nivået vil ikke få noe annet ut av det enn å bli forvirret, uten å vite hvem de er eller hva de bør gjøre. Nå i denne tid da det tantriske læresystemet er på vei fra Orien­ten til Vesten, er det naturligvis mye godt en kan hen­te ved å studere tibetansk språk og så videre. Men mitt poeng er at vi alltid må holde i mente at tantra er noe langt mer dyptgripende enn språk og tradisjon. Det tantra har å læ­re oss, er en måte å gjøre oss fri fra alle van­te tan­ke­møns­t­re på, som begrenser vår forståelse av hvem vi er og hva vi kan bli. Om vi tilnærmer oss denne kraftfulle læren på en klar, intelligent og besluttsom måte, kan vi definitivt oppnå at vårt liv får den helhet og indre til­freds­het som vi alle leter etter.

 

Tantra og nytelse

Tantra har som funksjon å omdanne alle gleder til en tran­s­cendental opplevelse av dyp gjennomtrengende opp­merk­­somhet. I stedet for å gå inn for at en må holde seg borte fra dette livets gleder, slik som mange tradisjoner gjør, vekt­legger tantra at det er langt mer effektivt for men­­­nes­ker at de opplever gleder og kanaliserer energien i sine gle­der inn på en rask og kraftfull vei som fører til full­kom­menhet og opplysningstilstand. Dette er den kløk­tig­ste må­ten vi kan bruke vårt dyrebare menneskelige po­ten­sial på.

Ved hjelp av sine metoder for å oppnå dyptgående for­vand­­ling,viser tantra at vi som mennesker har kapasitet til å oppleve grenseløs, lykksalig glede, mens vi samtidig for­blir fri fra de vrangforestillingene som vanligvis for­uren­ser vår søken etter glede. I direkte motsetning til hva en del mennesker måt­te tro, er det ikke noe galt i å opp­le­ve gleder og ny­tel­ser. Det gale er den forvirrede måten vi hol­der fast på disse gle­dene, som gjør at de ikke blir en kil­de til lykke, men tvert imot en kilde til smerte og mis­nøye. Det er denne vanen vi har til å holde fast på og binde oss til fe­nomener, som er problemet. Om vi kunne frigjøre oss fra den­ne vanen, så kunne vi likevel opp­­leve så mye glede vi bare øns­ket, men uten noen av de vans­kene som vanligvis følger i kjøl­van­net av vår alminnelige tvangs­messige søken etter glede.

Med rett forståelse av hva forvandling innebærer, kan hva vi enn gjør, når vi enn gjør det, bringe oss nærmere vårt mål – full­kommenhet og selvrealise­ring. Alt hva vi gjør – gå, spise, toa­lettbesøk til og med – kan bli til deler av vår åndelige vei. Selv vår søvn, når vi van­lig­vis be­fin­ner oss i vår under­be­visst­hets mør­ke eller i våre drøm­mers ka­os, kan gjøres om til den skarp­sindige, gjennom­tren­gen­de vis­doms opplevelse av klarsyn.

Kanskje høres alt dette umulig ut. Det stemmer at andre mer grad­vise åndelige tilnærmings­måter, deriblant budd­hismens egen sutra-metode, understreker at begjær, mis­unnelse og de andre vrangforestillingene som preger vår hverdag, alltid er urene og bør ses på som gifter. Vi blir st­adig minnet om den farlige effekten de har og vi blir for­talt at vi må unngå dem så godt det lar seg gjøre. Men som det allerede er blitt slått fast, ser tantra annerledes på det. Selv om også tantra fastholder at vrangforestillinger, slik som egoistiske tilknytninger, er det som fører til vår mis­nøye og lidelse og følgelig må overvinnes, lærer tantra oss svært effektive metoder til å nytte energiene som er i disse vrang­fore­stil­lingene til å gjø­re vår oppmerksomhet dypere og vår ån­de­lige utvikling hur­tigere. På samme måte som de som vet hvordan man kan gjøre giftige planter om til virksom me­disin, kan den kyndige og øvde tantra-praktiker mani­pu­le­re energien som er i begjær, og til og med i sinne, og gjøre den gagnlig. Dette lar seg faktisk gjøre.

 

Vi er egentlig «guder» og «gudinner»

Den tantriske løsningen på dette problemet er svært radi­kal: Den innebærer en total forvandling av vår vanlige må­te å se ting på. Dette er hovedpoenget i den tantriske til­­nærmingsmåten. Den samme begjærsenergien som nor­malt sett driver oss fra den ene utilfredsstillende situasjo­nen til den andre, blir omdannet ved hjelp av tantraens al­kymi til en transcendental opplevelse av perfekt glede og visdom. Utøveren konsentrerer denne visdommens gjen­­nom­tren­gen­de klarhet slik at den skjærer gjennom alle fal­s­ke pro­ji­se­ringer som en laserstråle, og trenger inn til vir­kelighetens kjerne. 

   De forskjellige nivåer av forvirring og konflikt som nå tilslører våre sinn og forhindrer oss i å oppleve helheten i vårt menneskelige potensial,  blir systematisk brutt ned av kraften som er i denne klare bevisstheten.  På denne måten temmes energien i begjæret slik at den, i stedet for å øke vår utilfredshet som jo vanligvis skjer, ødelegger selve årsaken til vår misnøye: Vår grunnleggende uvitenhet om vir­ke­lig­he­tens natur.  

Så lenge vår oppfatning av oss selv er så dårlig, vil våre liv fortsette å virke meningsløse. Mange føler at men­nes­ker ikke er stort mer enn aper og at det menneskelige sinn kun er en serie av kjemiske reaksjoner og elektriske im­pul­ser i hjernen. En slik innstilling reduserer oss til gjen­stander og avviser enhver antydning om en høyere di­men­sjon ved den menneskelige tilværelsen. Hvilken mening har det å fort­sette å leve for mennesker som virkelig tror på et så snevert syn på det å være menneske? Kanskje er det rett og slett for å få med seg så mange nytelser som mulig før vi for­vit­rer til­bake til vår grunnleggende natur: støv. En slik dep­ri­me­ren­de innstilling er kanskje for­kla­rin­gen på mye av den frem­medgjorthet som vi ser i det moderne samfunn.

Tantra utfordrer denne urimelig lave holdningen til det menneskelige potensial ved å vise oss hvorledes vi kan se oss selv og andre som transcendentalt vakre – faktisk som guder og gudinner. En grunnleggende måte å utøve tantra på på alle nivåer, er å oppløse våre vanlige oppfatninger av oss selv, for så, fra det tomme rommet som disse opp­fatningene har forsvunnet i, å oppstå i en guddoms skin­nende legeme av lys: Et uttrykk for den grunnleggende klar­heten som vår innerste væren er. Jo mer vi trener oss opp i å se oss selv som en slik meditasjonsguddom, desto mindre bundet vil vi føle oss av livets vanlige skuffelser og frustrasjoner. Det å visualisere oss som guddommelige  gjør oss i stand til å ta kontroll over vårt liv og å få til å  opp­­leve omverdenen som rene omgivelser, hvor vår dy­pes­te natur kan komme til uttrykk.

Tantriske meditasjonsguddommer må ikke blandes sam­men med det som forskjellige mytologier og religioner måtte mene når de snakker om guder og gudinner. I tantra representerer den guddommen som vi velger å identifisere oss med, de grunnleggende kvaliteter som det å oppleve fullstendig oppvåkning, som er latent i oss alle, bærer i seg. For å anvende psykologiens termer kan vi si at en slik guddom er prototypen på vår egen innerste natur, vårt dypeste nivå av bevissthet. I tantra fokuserer vi vår opp­merk­somhet på et slikt prototypisk bilde og identifiserer oss med det for å hente fram de inderligste og dypeste aspektene i vårt vesen, og bringe dem inn i vår nåværende virkelighet. Sannheten er så enkel at om vi identifiserer oss med noe som er rent, sterkt og virkningsfullt, så vil vi fak­­tisk utvikle disse egenskapene. Men om vi fortsetter å anse oss selv som sløve og dumme, så er det akkurat det vi blir.

 

riktig motivasjon er avgjørende

Selv om vi alle har en natur som er grunnleggende ren, er det ikke lett å komme i kontakt med den. Den uraffinerte måten som vårt sinn normalt fungerer på, gjør at sinnets dypere, mer subtile vibrasjoner drukner slik at vi i det store og hele ikke blir oppmerksomme på at de finnes. Dersom vi virkelig ønsker å få kontakt med denne subtile essensen, må vi dempe alt som distraherer, og løsne på det grepet som vanlige fenomener og oppfatninger har på oss. Med andre ord må vi skape et åpent rom hvor vår grunn­leg­gen­de rene natur kan få virke uten å bli forstyrret. Når vi an­ven­der de tantriske teknikkene og visualiserer oss selv som en guddom, da er det ikke noe vi gjør på liksom. I stedet er det vi gjør å hente opp til overflaten de indre, guddom­me­li­ge egenskapene som alltid har eksistert i dypet av vårt vesen.

De metodene som brukes for å finne fram til det åpne rommet, fin­ner vi i de forskjellige forberedende øvelsene som går forut for tantrapraksis. Dersom vi forsøker å ta i bruk de ytterst sterke for­vand­lings­energiene som tantra har, uten at vi først har gjort de forberedende øvelsene, kom­mer vår tant­ra­prak­sis til å bli helt mis­lykket. Det er i ste­det meget mulig at vi kan komme til å skade oss selv alvorlig. Et jet­fly kan være den raskeste måten å komme fra ett sted til et annet på, men dersom en person uten øvelse blir satt i pi­lot­setet blir resultatet intet annet enn katastrofalt. På samme vis kan vi fastslå at selv om tantra er den hurtigste måten å nå fram til fullkommenhet på, er det ytterst uforsvarlig å praktisere tantra uten først å ha forberedt kropp og sinn. Dersom en unnlater å gjøre det, legger en for dagen en total uforstand overfor meningen med tant­ra.

En absolutt forutsetning for en vellykket tantrapraksis er at en utvikler bodhicitta - medfølelse. Alle tantramestre har under­stre­ket at vi må ha en svært sterk bodhicitta-motivasjon for å være skikkelig kvalifisert til å praktisere tantra. Vel­kva­li­fiserte utøvere av tantra ønsker å følge den hurtigste veien til opp­lysningstilstanden, ikke med det for øye å nå en rask fri­gjø­ring for seg selv, men fordi de har en sterk med­fø­lelse for andre. De innser at jo lenger det tar for dem å nå fram til opplysningstilstanden, desto lenger må alle de som trenger hjelp måtte vente. Tantraveien, rask som den jo er, er der­for beregnet på dem som ønsker å være mest og snarest mulig til hjelp for andre.

Det er sant at bodhicitta er den viktigste forutsetningen for tantrautøvelse, men egentlig er det mer presist å si at det motsatte: At meningen med å praktisere tantra er å ut­vi­de rekkevidden av ens egen bodhicitta.

 

Være mottakelig for inspirasjon

Et felles problem for oss alle er at vårt kjennskap til såkalte åndelige ting ofte kun er noe vi har i hodet og ikke i hjertet. Vi er stolte over hvor mye vi har studert og lært om verdens religioner, og kanskje vi til og med mestrer det vokabularet som brukes når en snakker om disse reli­gio­ne­nes filosofi og meditasjonspraksis. Men likevel fortsetter vi å være grunnleggende upåvirket og forvirret. Vi tibetanere sier ofte: «Selv om smør brukes til å gjøre lær smidig, er den læresken som smøret oppbevares i stiv og ubøyelig.» Til tross for at åndelig trening har til hensikt å mykne opp våre fastlåste, begrensende forutinntatte hold­ninger og temme våre vrangforestillinger, er det like­vel mulig å sitte inne med en haug av intellektuell kunn­skap om åndelighet uten at en endres noe av den grunn. For­holder vi oss til åndelige ting på en tørr og intellektuell måte, forblir vi uberørt og uendret.

Det vi mangler er passende inspirasjon, eller velsignelse, i vårt sinn. Vi må overbevises gjennom én eller annen slags dyptfølt, levende erfaring av at det finnes en virksom åndelig virkelighet både inne i og utenfor oss selv. Ellers vil vårt «visdomsøye» fortsatt være lukket, og vi vil ikke være i stand til å ane denne dype virkeligheten, hvor mye vi enn måtte studere.

Som vi har nevnt, er det læremesteren som gir denne nød­­vendige inspirasjonen, dette bindeleddet mellom vår bevissthet og erkjennelsen av at det faktisk finnes noe mer. Når vi observerer hvorledes vår egen læremester oppfører seg, kan vi med egne øyne se det positive i å øve sinnet opp til kjærlighet og visdom. Ved å tenke på at vår læremester uten selviske motiver har brukt hele sitt liv i tjeneste for andre, pluss alle de andre gode egenskapene som ved­kom­men­de har, og så lar hele overføringslinjen med læremestre oppløses og smelte sammen med vårt hjerte, muliggjør vi at disse egen­ska­pe­ne slår rot dypt inne i oss. Generasjon etter generasjon med lære­mest­re og elever har erfart at om en stadig utfø­rer slike vi­sua­li­se­ringer samtidig som en slipper sine fast­låste oppfatninger om selvet, så har dette en dyptgripende ef­fekt på sinnet, og kan forvandle tørr, intellektuell kunn­skap til en opplevelse av innsikt.

Vi bør ha tålmodighet og gå rolig frem når vi holder på med guru-yoga. Det er svært viktig at vi ikke tvinger oss selv til å gjøre noe som vi føler er galt ut fra én eller annen pliktfølelse – jeg tenker særlig på den praksisen å skulle se læremesteren som noe uatskillelig fra medi­ta­sjons­yi­da­men. Når sant skal sies er vi ikke i stand til å se denne grunn­­leggende enheten før vi selv til en viss grad har utviklet yi­damens egenskaper. Så vi bør ikke være utål­modige. Det ville være ille om det å praktisere disse dypt­gri­pende tant­riske teknikkene skulle utarte og bli til noe som vi av én eller annen grunn følte oss tvunget til å ut­føre, slik mange som går til kirke bare gjør det fordi de tror omgivelsene forventer det. For å unngå det bør vi la vår praksis utvikle seg i sitt eget tempo. Etter hvert som vi blir mer og mer dus med vårt sinns grunnleggende natur, de gode egen­ska­pene til vår læremester og de positive re­sultatene av å meditere på en yidam, kommer vi mer og mer til å sette pris på og innse dybden i guru-yoga.

 

Vende den tilvante måten vi oppfatter ting på

De forskjellige tantra-praksiser er utformet for å hjelpe oss med å overvinne ikke bare vår meningsløse av­hen­gig­het av vanlige gleder, men også den tilvante måten vi god­tar ting og oppfatninger på. Fra uminnelige tider er vi blitt hjer­­ne­vas­ket til å tro på at denne verden faktisk er virkelig slik den fortoner seg gjennom våre svært beg­ren­sede og dualistiske fem sanser, og nå prøver vi altså å ven­de denne inngrodde vanen. Men dette er en vanskelig snu­operasjon – vår spedbarns-visdom om tomheten blir fort overveldet av vår grove sanse-bevissthet. Vi er som viten­skaps­man­nen som fra forskning og resonering vet at et bord, for ek­sempel, kun er en forbigående sammensetning av uopp­hør­lig energi, men likevel har han store problemer med å se noe annet enn et solid, statisk objekt. Nettopp derfor må vi igjen og igjen trene oss i disse vi­sua­li­se­rin­gene som oppløser vårt falske inntrykk av et fast eksis­te­rende selv, og styrker vår forståelse og opplevelse av ik­ke-dua­litet.

Et stort problem er at det er mye lettere for oss å aksep­tere det vi opplever med våre grove sanser enn å tro på at våre visualiseringer er sanne. Det er helt vanlig å føle at «selv om jeg kan se meg selv i form av lys, er dette bare en lek som jeg lar sinnet mitt leke. Det er ikke virkelig. Men min fysiske kropp er virkelig – jeg kan faktisk både røre ved den og se den i speilet.»

Det vi må lære oss til er at opplevelsene som vi fore­stil­ler oss og de vi opplever gjennom sansene egentlig er av sam­me natur! Begge eksisterer bare for dét sinnet som opp­lever dem – de har ingen ytre, uavhengige virkelighet. Men en vesentlig forskjell er at våre vanlige sanse­opp­le­velser hol­der oss fast i en stadig gjentatt rundgang av util­fredshet og lidelse, mens vi ved å visualisere bevisste lys-legemer, og ved øvelser slike som å ta opp i oss lære­mes­teren, settes i kontakt med det mest subtile og funda­men­tale sjikt i vårt vesen. Med dette subtile sinnet av klart lys kan vi komme oss ut av det fangenskapet som våre van­li­ge, grove hold­nin­ger holder oss i, og oppleve den varige lykken som full oppvåkning gir.

Det er helt naturlig at du er skeptisk til det hele dersom du ennå ikke har smakt på den perfekte gleden som ligger som en grunntone i ditt sinn, og ikke selv har sett hvor­le­des du kan få til en tilstand av gjennomtrengende nærvær og åpenhet som langt overskrider det du nå tror er mulig. An­takelig mener du at det du opplever som godt når du, ja la oss si, spiser en is, er virkelig. På den annen side mener du kanskje at en hver opplevelse av per­fekt glede du måtte ha mens du mediterer kun er en il­lu­s­jon. For å overvinne slik skepsis er det eneste som nytter å gjøre deg bedre og bedre kjent med din egen indre vir­ke­lig­het, inntil den til slutt ikke kan benektes. Og det er ved å prak­tisere guru-yoga og de andre transformative me­todene som hører med, at du oppnår å bli kjent med den dype gleden som rommes i ditt sinn.

 

Vajra-legemet og det iboende sinnet

I følge høyeste yoga tantra består vår kropp ikke bare av det grove sjiktet som vi vanligvis har kontakt med, men også av subtile sjikt som de fleste av oss er helt uvitende om. Vår vanlige fysiske form, sammensatt av forskjellige materielle elementer, blir uten unntak utsatt for de li­del­sene som sykdom, forfall og død utgjør – bare det at vi har den­ne kroppen binder oss til de stadig tilbakevenden­de pla­ge­ne som vår ordinære tilværelse fører med seg. Men in­nen­for denne kroppens grenser, eller atmosfære, er det en annen langt mer subtil kropp: Det såkalte vajra-le­ge­met, der «vajra» har betydningen «det som ikke kan øde­legges». På samme måte som vår fysiske kropp har et nervesystem som går ut til alle deler av den, har dette sub­tile vajra-lege­met tusenvis av kanaler (nadi) hvor det flyter energivinder (prana) og dråper (bindu) gjennom, som er opphavet til den perfekte gleden som er av så vital betyd­ning når en utøver høyeste tantra.

På samme måte som vårt grunnleggende rene og fryde­ful­le sinn, befinner dette subtile og bevisste legemet seg inne i oss her og nå, og det en tantra-praktiserende har å gjø­re, er å ta dette legemet i bruk. Så snart vi ved å medi­te­re har oppnådd kontakt med dette klare, bevisste lys-le­ge­met, kommer vår grove, fysiske kropp ikke lenger til å utgjøre noe problem for oss, for det vi da har gjort er at vi har gått utover dens grenser. Fysiske begrensninger er ik­ke annet enn enda et symptom på ego-klamring, og så snart vi blir ett med vår grunnleggende rene natur,vil alt slikt bli over­vunnet. Da slutter vi med å anse det å bli et strålende lys-legeme slik som yidamen,  kun som et mål vi forespeiler oss, og det blir i stedet til vir­ke­lighet.

Dette er ikke stedet for å snakke i detalj om vajra-le­ge­met og dets kanaler, vinder og dråper, men ettersom sent­ral­kanalen (avadhuti eller shushumna) er av særlig vik­tig­het, vil det være på sin plass å snakke litt om nettopp den. Denne kanalen går i rett linje fra kronen på toppen av ho­det og helt ned til området foran der ryggraden stopper. Langs sentralkanalen er det flere punkter som kalles chak­raer, eller energi-hjul. Hver av disse har sin funksjon når en prak­tiserer tantra. Avhengig av hvilken tantra vi følger og hvilket nivå eller funksjon vi fokuserer på i vår me­di­ta­sjon, vender vi vår konsentrerte oppmerksomhet mot ett visst senter og trenger inn i det. Vi behøver ikke å gjette oss til hvilket sen­ter vi skal velge – alt dette er i de­talj be­skrevet i de tantriske tekstene og deres kommentarer, og den ånde­li­ge veilederen vil forklare det hele etter hvert som den praktiserende er moden for det.

Men det aller viktigste chakraet er det som er på høyde med hjertet, for det er i dette chakraet at vi finner vårt mest subtile sinn: den uvurderlige skat­ten for enhver ut­øver av tantra. Dette svært subtile sinnet har vi hatt med oss siden vi ble unnfanget – faktisk har dette sinnet, sam­men med den vind-energien som det har til støtte, vært med oss fra all evighet gjennom utal­lige liv. Dette svært subtile sinnet er den grunnleggende bevisstheten som bor i vårt hjerte gjennom hele dette livet, og det kalles ofte for det iboende sinnet. Men selv om det har flytt uopp­hørlig fra det ene livet til det andre, har det bare sjelden hatt mu­lig­het til å vir­ke. Og det som hindrer det i å bli ak­ti­vi­sert – og i å utføre det aller mest ver­di­fulle: å trenge inn i vir­ke­lig­he­tens alt­om­fat­ten­de natur – er det at det i vårt sinn he­le tiden oppstår ufor­edle­de sinns­­til­stander. Disse til­stan­dene er som tu­ris­ter, midlertidige gjes­ter som uopp­hør­lig kommer og går, mens det faste, ibo­ende sinnet blir full­stendig over­rent.

Hvorledes de forskjellige typer sinn, både grove og sub­tile, skal vir­ke, av­hen­ger av de energi-vindene som støtter oppunder dem, og hvilken ret­­ning disse vindene har. Så len­ge de befinner seg i én eller annen av de tusener av ka­naler, og ikke i sent­ral­kanalen, setter disse vindene i sving det grove «turist-sinnet» som hele tiden fører til overtro og for­virring – det vi vanligvis opplever altså. Men når dis­se vindene kommer inn i, blir værende og løser seg opp i sent­ral­kanalen – hvilket skjer helt naturlig når vi dør, for eksempel – gir disse grovere sinnstilstandene seg, og det svært subtile sinnet av klart lys kom­mer fram i stedet.

Når energi-vindene er blitt oppløst i sentralkanalen, for­svinner de om­sten­dig­hetene som vårt grove sinn fun­­ge­rer i av seg selv, «turist­kon­to­ret» sten­ger, og våre over­troi­ske tan­ker klarer ikke lenger å komme og gå. I den stillheten som er resultatet av dette, våkner vår grunn­leg­gende be­visst­het – det iboende sinnet.

Hele denne prosessen skjer auto­matisk under dødspro­sessen, men svært få har øvd seg opp til å kunne nyttig­gjø­re seg den bevisstheten av sub­­tilt, klart lys som opptrer på et så kritisk tidspunkt. Faktisk er det noe de fleste ikke opp­fatter en gang. Men den tantriske yogi og yogini øver seg selv opp ikke bare til å kunne oppfatte den­ne fryde­ful­le bevisst­he­ten når de dør, men også til å vekke opp dette gjen­nomtrengende klare sin­net av lys i me­di­tasjon, mens de frem­deles er i live. Derved kan de også kla­re å få full kontroll over det. Ved å øve opp en dyp konsentrasjon på vajra-le­gemet ge­­nerelt, og sentralkanalen spe­sielt, blir de i stand til å skjære igjen­nom de grovere lagene som sin­net fun­ge­rer på, og få kontakt med sitt opp­rinnelige sinn. De kan bruke dette sterkt kon­sent­rerte sinnet til å me­di­te­re på alle fe­nomeners mang­lende egen-eksistens og trenge inn i vir­ke­lig­heten slik den dy­pest sett er – og derved blir de fri for alle vrang­forestillinger. Sam­tidig som de så to­talt er inne i ikke-dua­litetens klare åp­ne rom, opp­lever de en eksp­lo­s­jon av ube­skrivelig fry­defull energi. Sam­men­smel­tin­gen av grenseløs glede og den forståelsen av tomheten som sam­tidig skjer – den opp­levelsen som i tantra kalles maha­mud­ra, den store for­seglingen – er den hurtigste veien til full åndelig opp­våkning.

Boken “Introduction to Tantra” er også kommet ut på dansk. De halv­årlige ntroduksjonskursene til Vajrayana  på Karma Tashi Ling er basert bl.a. på un­der­visningen i denne boken.

Publisert/sist endret: 19 00:00:00.07.2007