Forandringer kommer over tid

Sommeren 1994 besøkte Khandro Rinpoche Karma Tashi Ling for andre gang. Desverre var besøket bare på tre dager.Her bringer vi et kort uttdrag fra sommeren 1994. Fra Bodhibladet 1/96.
Oversatt av Hans Christian Schrøder

Egentlig var denne helga planlagt som en intens weekend med praksis for dem som har vært buddhister i mange år, noe jeg selv skulle ønske hadde vært mulig. Vi gamle studenter har brukt mange år på å lytte til belæringer. Men samtidig som vi stadig får belæringer, forstår vi at kun å lytte ikke er tilstrekkelig, hvis vi ikke bringer det inn i våre liv. Nå ser det ut til at det oppstår vanskeligheter når vi ønsker å gjøre dette, fordi vi har begynt å se på de belæringene vi allerede har mottatt, som om de er noe adskilt fra dagliglivet.

Derfor klager vi alltid: "jeg har ikke tid til å praktisere", selv om det egentlig er meget vanskelig å skille mellom liv og praksis. Det må være integrert slik at det ikke er noen forskjell, slik at du utnytter hele livet ditt til å utvikle de kvalitetene vi ønsker skal være fremtredende. Du trenger ikke å avsette en egen tid til å utvikle medfølelse, du trenger ikke en separat økt om morgenen eller en kveldsøkt for å gjøre forståelsen av visdom i deg selv dypere, og du trenger ikke atskilte timer av meditasjon for å forstå hvor berikende livet ditt er. Så på dette viset må meditasjon integreres med livet vårt.

I dag lever vi i en tid der åndelighet også er å finne på supermarkedet. Vi går for å handle, hver dag, for å se om vi kan finne noe som er på tilbud, noe som er enkelt, godt, morsomt, og som vil vare lenge. Men å starte vår søken med å tro at vi leter etter noe som vil være en flukt fra det vi er, vil være et helt galt utgangspunkt. Det som kalles buddhisme, er de effektive og dyptgående belæringene fra Buddha. Det som virkelig er buddhisme, ville bedre beskrives hvis vi kaller det Dharma, Dharma i den egentlige betydningen. Bokstavelig betyr Dharma Sannheten. Så vi går inn i dette med betydningen av at dette er sannhet. Sannheten til hvem? Menneskelig sannhet! Mennesker innser at det er nødvendig å utvikle egenskapene ærlighet, ydmykhet, enkelhet. Dette utvikler seg så videre til medfølelse.

Denne medfølelsen, enkelheten og ydmykheten utvikler seg så stadig videre til vi erkjenner det konkretes ikke-eksistens - illusjonen - sinnets projiseringer. Og dette i seg selv blir til visdommens egenskap. Å kjenne tingene som de er, og ikke slik jeg selv skaper dem. I det alt vesentlige er dette fundamentet vi tilnærmer oss buddhistiske tanker fra. Og som det er sagt, selv om vi ville like å legge vekt på sannheten, eller Dharma, så lever vi i en verden som stort sett bruker merkelapper. Og når du har en bil, så har du en Mercedes, du har en Toyota, du sier ikke helt enkelt at: "Jeg har en bil". Du sier: "Jeg har en Mercedes, jeg har en Toyota" og så videre. Bortsett fra merkelappen, så er tanken som er der kun sannhet, sannhet som du finner. Ikke fordi noen forteller deg det, ikke fordi det er skrevet i en bok, ikke fordi det kommer fra Østen eller Vesten, ikke fordi det er noe som er funnet ut av en person kalt Buddha. Men fordi du tar tak i ideer og synsvinkler, du tar deg tid til å sitte og analysere; undersøke selv, og så finner du sannheten.

Alle belæringene, alle tekstene og alle lærerne må kun betraktes som kilder til informasjon, som en kilde av inspirasjon og som en kilde til støtte, slik at du setter av en del av livet ditt til å sitte og gjøre det som kalles meditasjon. Og til å finne sannhet for deg selv. Den vil komme ingensteds fra, du kan ikke kjøpe den, du kan ikke låse den fast, du kan ikke forandre den, du må ganske enkelt sitte og lete, for den er inne i deg selv. Og den er ikke så langt unna. Bare vi  bruker tid og krefter på å sitte ned og tenke. Som oftest pleier vi å la dette "tenke" virke mer komplisert enn det er. Hvis vi sier "sitte ned og tenke", så ser det ut til å være veldig enkelt - for enkelt - og vi er ikke tiltrukket av en så enkel ting. Så vi kaller det meditasjon, og nok en gang kommer vi til denne merkelapp-greia.

Jeg tror ganske sikkert at hva jeg kan si til dere i dag, er noe som vil gå opp for dere før eller senere i livet. Men fremdeles finner vi dette nødvendig, denne korthårede jenta drapert i mørkerødt og plommefarget tøy, som sitter der og snakker til dere om nødvendigheten av å tenke. Av å leve i kjærlighet. Av å ha vennlighet. Vi lever nå engang i denne verdenen, men hva gjør oss til det vi er? Det er meningen at vi skal være mennesker, intelligente, stående over alle andre vesener. Vi går gjennom videregående, vi går gjennom skoleverket, vi leser bøker, vi hører på foredrag og taler, og stort sett har vi alle den egenskapen at vi er i stand til å gi råd til andre. "Vi bør ikke gjøre dette." "Dette er ikke riktig."

En eller annen gang i livet vil du gi råd til en annen person, til ditt barn, din mann eller kone, eller hvem som helst. Vi gjør dette fordi vi mener vi er mennesker som er i stand til å tenke og forstå. Men allikevel, når det kommer til å utvikle de grunnleggende kvalitetene som vi allerede har, så er vi avhengige av andre - og noe annet.

Som oftest er dette fordi vi håper for mye. Vi håper på å nå oppvåkningen, vi håper å bli fri, å bli en Buddha, å komme til himmelen og så videre. Og vi tror at gjennom denne prosessen vil vi bli forandret. Noen av oss tenker på å kunne bli en Buddha, og på å forvandles til dette vakre vesenet som vil være veldig medfølende hele tiden, smile hele tiden, eller gråte på grunn av all lidelsen. Noen av oss tenker på å få vinger og en lysende halo over hodet. Slik håper vi at vi ennå ikke er den riktige personen: “Jeg vil forandre meg, jeg vil bli en annen, som deretter vil være snill og god.” Men ifølge Buddhas lære, så er det ikke slik det er. Hvis du blir en Buddha, vil du være slik som du er nå. Det samme skjegget, det samme håret, det samme ansiktet; det samme sinnet. Kan hende mer utviklede kvaliteter, men stort sett lik. Hovedsaken er at man ikke trenger å forandre seg. Så hvis vi ikke trenger å forandre oss allikevel, da trenger vi ikke å forandre oss nå. Vi trenger ikke forandre oss med det samme. Å tenke på noe som kanskje aldri hender, å bekymre seg for det og forberede seg på det og å bruke store mengder tid på det, ville være det vi med klar tale kaller bortkastet tid og krefter.

Selv om det er en god ting å gjøre, så er det ikke nødvendig å gå ut og spre kjærlighet og medfølelse og gi bort ting. Det kan hende at du gir mer enn du kan klare. Det som ofte skjer, er at folk selger hjemmet sitt, selger bilen og ødelegger alt de har bygd opp for å gjøre en seks måneders tilbaketrekning. Og det kan vel være bra å gjøre en tilbaketrekning. Men man må være litt mer praktisk. Vennlighet og rundhåndethet starter med deg selv, du må gi deg selv en sjanse, gi deg selv litt tid. Det er godt å strebe etter å bli en bodhisattva, men for å bli en bodhisattva må du starte med å være menneske. Du må ikke miste det fotfestet du har, du må ikke la grunnen gli ut under deg.

Nå er det slik blant buddhister, at alle buddhister veldig gjerne vil bli bodhisattvaer. Fordi vi forstår at alle levende vesener lever i stor lidelse, så vil vi utvikle de gode kvalitetene i oss, slik at vi kan ta denne lidelsen på oss og gi dem den hjelp og medfølelse vi er i stand til. Ved å bli en bodhisattva vil det være mulig å gjøre ting i større skala. Kanskje nærme deg flere folk, kanskje hjelpe flere. Men på ingen måte bør en slik aktivitet bli forhindret av den du er akkurat nå. I dette øyeblikket. Vi venter i lang tid på at noe skal skje, på et tegn, på at noen skal fortelle oss dette: "Ok, nå kan du gå og bli en omtenksom person. Nå kan du gå og vise kjærlighet til et annet menneske." Du kan allerede nå ha den spesielle kvaliteten av medfølelse for alle levende vesener. Og på grunn av denne misforståelsen, for å si det slik, så praktiserer vi ganske iherdig, samtidig som vi ignorerer ansvaret for hvem vi er. Mens vi utvikler medfølelse for levende vesener, glemmer vi ofte å bygge opp medfølelse for vår egen mor, for vår egen familie, for våre venner. Vi snakker om å tolerere all verdens lidelse for å bli i stand til å ta inn alle levende veseners lidelse, men samtidig kan det være slik at personen som sitter rett ved siden av deg, er en som sliter med et eller annet, og derfor ikke orker å sitte her neste økt. Så på det viset, hvis du venter på at noe overfladisk skal hende, så kommer denne overfladiske og fabrikerte, denne kunstig skapte medfølelsen, helt sikkert ikke til å bli til hjelp. Dette er grunnen til at det er mulig å praktisere i femten år uten å få noe ut av det. Fordi vi skiller mellom det vi lærer og det vi gjør i virkeligheten. Så det er helt nødvendig å kombinere hvilket som helst emne vi blir undervist i, med å tenke igjennom det og så anvende det med det samme.

Når vi starter å meditere, har mange av oss en tendens til å bedømme oss selv ganske strengt. Vi sier: "jeg er en veldig frustrert person", eller "jeg er en veldig sint person". "Jeg er en veldig medfølende person". "Jeg er en meget tolerant person". Denne tendensen til å bedømme oss strengt har en tendens til å overskygge hva et menneske kan være, i egenskap av seg selv. Ifølge buddhistiske tekster har vi mennesker mer enn åttifire tusen forskjellige typer følelser. Og å feste seg ved én av disse og vektlegge den så sterkt, er på en måte å projisere dine egenskaper på en måte som ikke er nødvendig. En person som sitter i meditasjon og sier: "Jeg er en meget sint person", lar sinnet dominere livet alt for mye. Du forstørrer dette sinnet i deg så mye at det har lett for å overskygge den fornuftige evnen til å se deg selv som en hel person. Med kjærlighet. Med vennlighet. Og med evnen til å være rundhåndet med deg selv og andre. Ingen av oss kan si: "Jeg har ingen følelse bortsett fra sinne, eller kjærlighet, siden jeg ble født". Så når du sitter i meditasjon, må du vite at du har alle følelsene. Men når du sitter kan du føle at det virkelig er overveldende, du kan oppdage at du er overmannet av alle tankene du har. Dette skjer ofte med dem som nettopp har startet å se inn i seg selv. Det er mulig at man får en slik reaksjon. Når vi har alle fem sansene som arbeider samtidig, er det klart at det vil komme mer enn én enkelt tanke av gangen. Å føle seg overmannet av tanker, og å føle at "Jeg kan ikke meditere på grunn av alle disse forskjellige tankene", er også å dømme oss selv for strengt.

Dette er ikke noe som er enkelt å gjøre. Og vi trenger å lære sakte og sikkert. Det er ikke en selvfølge at en lørdags ettermiddag med meditasjon skal føre til oppvåkningen på søndag. Dette er en prosess som innebærer å bevege seg sakte, og forandringene vil komme over tid. De som praktiserer ser også etterhvert at utviklingen som skjer, ikke nødvendigvis trenger å være i form av erkjennelser. I livet vårt kan vi se dette; at forandringer kommer med årene, sammen med å modnes, å vokse. Ved utvikling. Hvis dere undersøker hva jeg har gjort fra den gangen jeg tok tilflukt til i dag, har jeg ikke så mye konkret å vise til. Men hvis du sammen med dette ser på denne tiden fra du tok tilflukt til i dag, hvordan tankene dine har modnet og hvordan forholdene til andre har utviklet seg, hvis du ser på din tilfredshet - eller forventninger - eller hva som helst annet, vil du finne noen små subtile forandringer.

Og disse subtile forandringene må deretter bli sterkere, utvikle seg mer, og må gå gjennom prosessen av å bli bedre og bedre. Så vi burde sjekke disse forventningene. Som vi sa sist uke i en av forelesningene, kommer nok ikke oppvåkningen fordi vi leter etter den. Hvert mantra vi gjør, gjør vi for å nå erkjennelsen. Hver visualisering vi gjør, gjør vi med et håp. Bønnene våre sier: "for alle levende vesener", men underbevisst i sinnet, eller i en eller annen tanke, så jukser vi litt. Vi vet at innsatsen vil komme tilbake. Vi vet det kommer til å bli til vår egen positive egenskap, vår fortjeneste. Vi vet også at det er et steg videre mot å virkeliggjøre en drøm eller noen forventninger.

Når man mediterer, kommer man til grunnlaget, til utgangspunktet som innebærer å være skikkelig. Ærlig. Og å starte med det enkle. Hver omgang meditasjon er en ny start. Det trenger ikke være en fortsettelse fra der du slapp, men kan være en mer eller mindre ny start, en ny søken inn i deg selv.

Fra det øyeblikket vi blir født, starter de fem sansene å arbeide. Og projeksjonene fortsetter å øke. Vi kan ta personlig smak som et eksempel: vi har en medfødt personlig smak som ganske enkelt består av å like og å mislike. Og dette blir kanskje uttrykt med latter eller gråt, som en protest mot noe vi ikke liker eller mot noe vi liker og så videre. Ettersom et barn vokser opp, øker også variasjonene av følelser. Og de varierende gradene av smak blir flere, og følelsene våre som henger sammen med smak blir også flere. Stort sett henger denne økningen sammen med de fem sansene og reaksjonen på de fem sansene og sansebevissthetene. Når vi blir eldre, ser vi at barn som er fem eller seks år gamle har en høy grad av ekthet, av ærlighet omkring følelsene sine. Og sammenliknet med situasjonen vi var i da, hvis vi ser nærmere på det, ser vi at i løpet av disse tyve eller tredve årene som har gått, har vi utviklet én ganske spesiell kvalitet. Det er ferdigheten til å fabrikere, å kunne utvikle et fabrikert resultat. Vi setter på oss masker, for å si det slik. Og disse maskene har vi på mange måter. En er for andre, én er for hjemmet, én er for kontoret, én bruker du når du sitter foran en lærer, én er for meditasjon, én er for utendørs arbeide, og så videre. Vi bruker så mange masker at vi har for mange og glemmer hvilken som er hvilken, og til slutt blir det hele ganske forvirrende. Å sitte i meditasjon, er å la disse maskene som vi har laget oss gå i oppløsning. Meditasjon er å la det være som det er, og å konsentrere oss mer om det nakne levende som vi er inne i oss selv. Dette kunne kalles den sanne levende, det virkelige selv.

Når dette ekte selvet kommer, må vi betrakte det på en avslappet måte. Ikke se for strengt på det. Det kan godt være at du finner store muligheter for forbedring i det - utvikling som er nødvendig. Det kan også vise seg at det ikke er så ille. Kanskje er det rett ut godt. Bedre enn du hadde trodd. Og sannsynligvis er det denne muligheten som burde vektlegges.

Hvis vi har et problem og vi dveler ved det problemet, kommer det ikke til å dukke opp noen løsning. Men ved ganske enkelt å hvile sinnet i meditasjon, kan vi la alt komme: negative tanker, gode tanker, eller hva som helst. Se på dem helt enkelt som tanker, og ikke som en sterk enhet, eller en sterk eksisterende form i seg selv.

Når du lærer deg å gi deg selv en porsjon romslighet, et visst åpent rom eller en stødig grunn som du kan bygge videre på, kan du ekspandere videre fra det øyeblikket. Og når forholdene er gunstige, når du får en sjanse og du har styrken og tilliten, da kan du starte fra dette virkelige midtpunktet, kjernen i deg selv, og spre denne generøsiteten eller givergleden utenfor deg selv. På denne måten starter det alltid med en viss mengde, og blir deretter mer og mer. Denne typen overflod vil naturlig øke av seg selv. Det vi trenger er å sette oss ned og virkelig forsøke,  helt ærlig. Undersøke skikkelig hvor mange problemer som må ordnes, og hvor mange som ikke er virkelige problemer. Og du vil finne at de virkelige problemene er i mindretall. Dermed er det også mer håp, og du kan arbeide med situasjonen. Så den slags undersøkelser og analyse er noe som burde vært gjort som en forberedelse til meditasjon.

Når man starter med meditasjon, burde man ha gjennomgått disse tankene. Hvis vi bruker meditasjonen til å tenke over dette, blir kanskje dette også bare distraksjoner. Dette følger med det å være menneske, og er noe som vi bør gjøre som en første forberedelse. Vi må se nødvendigheten av å utvikle de gode kvalitetene og å minske de negative, og også gi seg selv nok rom og en sjanse. Deretter setter vi oss for å meditere, om det nå er på en hinayana-tanke eller en mahayana-tanke, eller en vajrayana-praksis. Og i en slik meditasjon utvikler vi det genuine, eller ærligheten i oss. Det er ingen masker, for å si det slik.

Denne masken er noe som vi alle gjerne ville tro ikke er der. "Jeg er den jeg er", er det vanlig å tro. Du er ikke det du tror du er. Og på grunn av denne troen, så oppfører vi oss på forskjellig vis som ikke nødvendigvis er virkelig og sant. Fordi, innerst i sinnet vårt, vet vi at dette er ikke slik vi egentlig burde være. Dere skjønner, det jeg snakker om? Hvis jeg viser hvem jeg virkelig er hvordan ville folk reagere?

Jeg er det jeg er. Vi ser ikke på oss selv som det vi virkelig er, men mer eller mindre slik vi bedømmer oss selv som å være. Som en sint person, eller en høylydt person, eller som en veldig snill eller medfølende person, og så videre. Nok en gang er det snakk om en altfor utvendig måte å bedømme oss selv på. Når vi snakker om å ta av masken og vise oss selv i vår egentlige form, er dette etter at vi har meditert, når man er ferdig. Ikke nødvendigvis etter en økt med sitting, men etter en stor mengde refleksjon og gjennomtenkning. Nøyaktig hvordan bør et menneske være? Hvilke egenskaper trenger vi å skille ut og utvikle - å arbeide med - for deretter å presentere dem? Noe arbeid kreves. Og når dere alle er her, ser dere kanskje nødvendigheten av å være omtenksom og god, nødvendigheten av å ha kjærlighet iblant oss. Og dette er kvaliteter som behøves, som det er viktig å utvikle.

Vi kan ikke vente på at den andre personen skal starte. Det er det vi vanligvis gjør. Vi venter på at andre skal starte å arbeide først, og så vil du gjøre ditt. Men når det gjelder å avslutte, vil du selv være først. Dette er å være litt egoistisk, synes jeg. Vi venter på at verden skal endres til gunstige forhold, slik av vi kan starte å arbeide da. Men når frigjøringen skjer, vil jeg være den opplyste, slik at jeg kan hjelpe de andre. Denne holdningen trenger vi å arbeide med. For virkelig å komme noen vei, må det komme innenfra oss selv. Og meditasjon er å arbeide med dette.

Publisert/sist endret: 09 00:00:00.11.2007