Hjemkomsten - 6. kapittel

Buddhas første elever var de fem asketene han hadde søkt etter sannheten sammen med. Imidlertid var det mange andre som også ble grepet av Buddhas enkle, men meget dype lære, og fellesskapet av Buddhas elever vokste meget raskt og inkluderte alle slags mennesker - alt fra en konge og nedover den sosiale rangstige til kasteløse som samfunnet hadde vendt ryggen. En dag, mange år etter at han som en forvirret kronprins - tørstende etter en løsning på livets gåte - hadde rømt fra sin fars palass i nattens mulm og mørke, kom han tilbake til sin familie og slekt igjen som tiggermunk.

Da nyheten begynte å spre seg om at Prins Siddhartha hadde kom­met til­bake som Gautama Budd­ha, begynte folk å samle seg for å se stedets sønn, som i mellomtiden hadde blitt så be­rømt. Hans egne slekt­ninger begyn­te å omtale ham i eiegode ven­din­ger som: «vår fetter», eller «vår ne­vø» og de sa til sine barn: «Gå til ham og vis ær­bø­dig­het». Men Buddha for­sto at det var mer lokalpatriotisme bak de­res vel­komst enn en oppriktig inte­res­se for hans lære. Det ville kreve bå­de anst­ren­gelser og tålmodighet før inn­­byg­gerne ville akseptere ham for det han vir­kelig var. I henhold til én ver­sjon måt­­te han ty til mirakuløse ev­ner, som å vise seg fly­gende i luften, for å bli i stand til å overbevise dem, hvorpå, sies det, alle bøy­de seg - kon­gen inklusive - foran ham i ærbødighe­t. Hvordan det enn var, da Buddha dro ut da­gen etter med tig­gerbollen og be­­gynte å gå fra dør til dør for å be om mat, ble kongen me­get for­tørnet. Han gikk rett til Bud­d­ha og sa: «Hvorfor van­ærer du meg på denne måten? Hvor­­for kan du ikke mot­ta mat i mitt palass? Er det riktig av deg å tigge mat i den byen hvor du en gang reiste rundt i prakt? Hvordan kan du bringe meg skam på denne må­ten?»

Buddha svarte at han slettes ikke øns­ket å vanære kongen på noen måte, men at det å be om mat var ‘vår tra­di­s­jon’.

«Hva mener du med det?», spurte kon­gen. «Ingen i vår familie har noen gang vært nødt til å tigge. Hva mener du da med ‘vår tradisjon’?»

«Deres Majestet», sa Buddha. «Det er ikke tradisjon for din kongelige fami­­lie. Men det er tradisjon for ekte vis­menn. Slike mennesker har alltid levd ved å motta mat på denne må­ten.»

Ikke desto mindre, fordi Buddha var en pragmatisk mann, ga han til slutt et­ter for kongens gjentatte invitas­joner til å spise i hans palass. Dette vil­le væ­re en anledning til å presen­tere sin læ­re på kongens «hjemme­bane». Dette må han ha lyktes med, fordi kon­gen ble elev av Buddha, sin egen sønn.

På tross av den vanskeligheten han had­de til å begynne med - nemlig at folk så på ham bare som en lokal be­rømt­het - gjorde hans opphold i Kapi­la­­vastu at sanghaen vokste sterkt. Man­­­­­ge fra hans egen slekt, inkludert flere fra hans nærmeste familie, ble hans disipler i løpet av hans opphold der.

Prins Nanda var en halvbror av Sid­d­­har­tha. Han var da blitt trettifem år og Kong Suddhodana var blitt svært gam­­mel. Kongen hadde uten tvil hele tiden til da næret håp om at det kunne være en mulighet for at hans sønn vil­le vende tilbake og ta over kon­gedøm­met. Men han bestemte seg da for at prins Nanda skulle ta Sidd­harthas plass i tronrekkefølgen i ste­det. Han ar­rangerte også et giftemål med en prin­ses­se kalt Jana­pada Kalyani og gjorde i stand et palass til dem. Alle disse planene skulle skje fyllest i løpet av en stor festival. Da han fikk visshet om at Buddha hadde akseptert in­vi­ta­sjo­nen til å besøke Kapilavastu, bes­tem­te han seg for at denne store fei­rin­gen skulle finne sted samtidig med at Buddha kom på besøk, slik at Nan­da og Ja­na­pada Kalyani skulle motta hans vel­signelse.

Denne festivalen, hvor den viktigste hendelsen var bryllupsseremonien til Nanda og Janapada Kalyani, fant sted tre dager etter Buddhas hjemkomst, og Buddha var til stede. Etter å ha del­­tatt i bryllupsfesten, velsignet Bud­dha pa­ret, og resten av gjestene forlot stedet. På veien ut - kanskje fordi han var vant til at noen bar tiggerbollen og resten av hans eiendeler - ga han Nan­da sin tig­gerbolle. Kanskje tenkte Nan­da at dette var et øyeblikks forvir­ring og han sa in­gen­ting da Buddha forlot palasset, og fulgte ham hele veien til­bake til klos­te­ret. Janapada Kalyani, som antok at han bare skulle se Budd­ha avgårde, ga ham en nygifts for­ma­nin­ger om ikke å bli lenge borte.

Men da Nanda kom fram til klosteret og ville gi tiggerbollen tilbake, fikk han en overraskelse. I stedet for å takke ham for tjenesten og la ham vende til­ba­ke til bryllupsfesten, spurte Buddha ham rett ut om han ikke kunne tenke seg å bli munk. Nandas respekt for Budd­ha, som også var hans eldre bror - noe som alene gjorde at han ble et­ter­gi­vende - gjorde at han ikke kunne få seg til å si nei. Uten å spille tid fikk Budd­ha en av sine ho­vedelever - Upa­tis­sa - til å ordinere ham til munk.

Det er forståelig at en mann som av­sto fra verden på sin egen bryl­lups­dag, ville få problemer med å finne seg til rette med et asketisk liv. Nandas sinn var fylt av sin vakre, forlatte brud og han klaget til de andre munkene om at han var u­lyk­kelig og lengtet hjem. Han oppførte seg heller ikke som en god munk - han var forfengelig og brukte kosmetikk, som var på moten for menn på den ti­den. Han presset mun­ketøyet sitt og bruk­­­te ikke en van­lig tigger­bolle, men en glasert og me­get elegant bolle i ste­det.

Da Buddha ble fortalt om Nandas ulyk­kelighet, tok han selv seg av ham. «Nanda» sa han, «Du er fra min egen slekt og har på grunn av tillit gitt opp et fami­lieliv til fordel for et liv i hjem­løs­het. Det er ikke rett at du presser tøyet ditt, bruker kosmetikk og bærer en gla­sert bolle. Du skulle oppføre deg som en som lever i skogen, en som bare spi­ser det som gis i almisse, en som bæ­rer av­lagt tøy og som lever et liv uten tanke på sanselyster.»

Ved å rettlede Nanda på en fornuftig måte, fikk Buddha etterhvert avvent ham med sitt verdslige begjær, og spe­­­sielt sine lengsler etter sin vakre kone, slik at han til slutt ble en ek­semp­­larisk elev.

Den andre betydningsfulle eleven fra hans egen familie som ble munk i løpet av hans opphold på Kapi­la­vas­tu, var hans egen sønn Rahula. Ra­hu­la, som nå var blitt sju år gammel, var blitt opp­­­­dratt av sin mor Yasodhara og hans bestefar Kong Suddhodana. Uten tvil tok hun sin ektemanns sorti fra palasset like tungt som kongen. Så da Buddha kom tilbake til Kapi­la­vas­tu, bestemte hun seg for å henvende seg til Buddha gjen­nom Rahula. Det som lå hen­ne mest på hjertet var å trygge Ra­hu­las arv, som hans far hadde fra­sagt seg. Men ved å se på hendel­sene i en stør­re sam­men­heng, og spe­sielt i lys av Yaso­dharas senere histo­rie, kan en kan­skje se dette som et ut­slag av hen­nes egen lengsel til sin ek­temann, som ikke bare hadde for­latt henne, men som hadde gitt opp alle verdslige bånd.

Uansett, på den sjuende dagen av Bud­d­­has besøk, er vi blitt fortalt, kled­de Yasodhara Rahu­la opp i sitt fineste tøy og tok ham til et sted hvor Buddha inn­tok sitt måltid. Hun pekte ham ut for Rahula og sa: «Kjære, vet du hvem det er?» Rahula svarte rett ut som barn ofte gjør: «Det er Buddha, mor». Ved dette be­gynte Yasodharas øyne å fylles med tårer og hun fort­satte: «Kjæ­­re, denne hel­lige mannen med det gyldne utse­en­det, med sine elever rundt seg, det er din far, og en gang hadde han en stor for­mue. Gå frem til ham og si: ‘Far, jeg er en prins. Når jeg blir konge vil jeg bli kongenes kon­ge. La meg få min for­mue, for det som tilhører fa­ren må også tilhøre søn­nen’.»

Rahula gjorde som han ble bedt om og nærmet seg Buddha med stor res­pekt, om enn litt blomstrende: «Far, jeg elsker til og med din skygge». Budd­ha spiste ferdig og reiste seg for å gå av sted, men Rahula fulgte etter ham og gjentok det hans mor hadde in­st­ruert ham i å si. Buddha svarte ikke, men han gjor­­de heller ikke noe forsøk på å ta motet fra ham. Mens han spaserte tenk­te han: «Han ønsker sin fars for­mue, men det er kun av verds­lig verdi, en kilde til massevis av proble­mer. I stedet skal jeg gi ham en mye større rikdom, den sju ganger ed­le rik­dom som jeg mottok ved foten av Bod­hi­treet. Da vil han motta en ut­mer­ket arv.

Da de så nådde klosteret, ba Bud­d­ha en av sine hovedelever å ordinere ham som munk. Ny­heten om dette var et nytt sjokk for den lenge prøvede Kong Sud­d­­ho­dana. Han oppsøkte Buddha og spur­te respektfullt, men bestemt om ikke å ordinere barn i fremtiden uten å ha fo­reld­renes samtykke på forhånd. «Da du forlot hjemmet ble jeg meget trist», sa han, «og da Nanda forlot hjem­­­met ble jeg også meget ulykkelig og mitt hjerte pinte meg. Da begynte jeg å konsentrere min kjærlighet om Ra­hula, men nå har du brakt ham hit og ordinert ham også.»

Buddha sympatiserte med denne bøn­nen, og i fremtiden ble ingen tillatt å or­dineres uten tillatelse fra sine forel­dre eller sin foresatte. Senere ble dette ut­vi­det til å gjelde at konene også måt­te gi sitt tilsagn. Imidlertid forble Ra­hu­la munk og han figurerer i en episode hvor Budd­ha underviser om nød­ven­dig­­heten av oppriktighet. Da var Ra­hu­la blitt el­le­ve år gammel og den levende måten som Buddha under­viste på, viser ikke bare en hellig mann som inst­rue­rer en elev, men en god far som rett­le­der sin sønn. I følge teksten tok Buddha opp en øse og tok litt vann opp i den. Så sa han til Rahula: «Rahula, ser du den­ne vann­drå­pen nede i øsen?»

Rahula svarte med respekt: «Ja, her­re.» «Vel», sa Buddha, «folk som lyver har så mye godhet i seg.»

Buddha fortsatte med å si det samme på flere forskjellige måter. Først helte han ut vannet for å vise hvordan uær­lige mennesker kaster vekk sin gode ån­de­lige «fortjeneste». Så snudde han øsa på hodet for å vise hvor mye disse bryr seg om det, og til sist sam­men­lignet han dem med den tomme øsa selv.

Buddha fulgte opp dette med et annet bilde: «Rahula, forestill deg en kon­gelig elefant, en elefant av høy byrd, vokst opp til full størrelse, med støt­ten­ner så lange som skjækene på en vogn og med mye krigserfaring. I slag fører han seg vel, bruker bena og kroppen riktig, og også hodet, støt­tennene, ja til og med ørene og halen. Men han holder sna­be­len tilbake. Ryt­teren tenker: «Den­ne ele­­fanten bruker kroppen og lem­mene riktig, men holder igjen sna­be­len. Han gir seg ikke fullstendig hen i kongens tjeneste.» Men så snart den bruker hele krop­pen, inkludert sna­be­len, tenker ryt­­teren: «Nå gir han seg fullstendig hen. Han har ikke lenger be­hov for mer tre­ning.» Det er det sam­me med men­nes­ker som ikke er helt opp­riktige. Ra­hu­la, før de virkelig er det kan man ik­ke si at praktiserer or­dent­lig. Derfor, Ra­­hu­la, må du trene deg i å ikke tale usant.»

Buddha avsluttet denne leksjonen med et spørsmål: «Hva tror du et speil er til, Rahula?»

«Til å se på seg selv i, herre», svarte Rahula. «Det er riktig», sa Buddha, «og nøyaktig på samme vis, burde du be­trak­te de handlinger du gjør med kropp, tale og sinn.»

En annen av Buddhas slektninger som sluttet seg til sanghaen var den man­­­nen som kanskje er blitt den mest kjen­te og avholdte skikkelsen i den bud­­­d­histiske historien: Hans fetter An­an­­da, som ble hans personlige tjener.

De første tyve årene Buddha under­viste hadde han ingen spesiell person­lig tjener. Forskjellige munker hjalp ham med ulike tjenester som å bære tig­ger­bol­len hans og hans ekstra mun­ketøy. Men noen episoder gjorde at han bes­temte seg for å ha en personlig tjener. En av disse hendelsene er nesten som en komisk moralhistorie. En dag da Buddha la ut på en reise, fulgte en munk som hette Nagasamala med ham. Da de kom til et veiskille, ble de uenige om hvilken vei det lønte seg å gå. Na­gasamala, som bar Budd­has bolle og robe, satte disse fra seg på bakken og tok den veien han mente var best. Budd­­ha tok opp sine ting og gikk den andre veien. Uheldigvis for Na­ga­sa­ma­la, møtte han noen røvere som tok bollen og klærne hans og slo ham i ho­det. Han tok igjen Buddha med et sårt ho­de og et hjerte fullt av anger på grunn av sitt stivsinn.

I en annen hendelse ble Buddha fulgt av en munk som het Meghiya. Da de passerte en mangolund, sa Meghiya at han ønsket å stanse for å meditere en stund, og ga bollen og roben tilbake til Buddha. Buddha mente at det ikke var riktig tidspunkt for Meghiya å medi­te­re, men Meghiya insisterte. Et­ter en stund gikk han imidlertid tilbake til Buddha og måtte innrømme at han ikke hadde vært i stand til å konsent­rere seg på riktig måte og at hele avbrekket had­de vært fullstendig bortkastet. Den­ne epi­soden var for­resten en god an­led­ning for Buddha å definere hva de rik­ti­ge ele­mentene er som er nødvendig for å oppnå den ro og konsentrasjon som trengs for å meditere. Med sin sed­van­lig presisjon identifiserte Buddha fem fak­torer: 1) Nødvendigheten av å om­gås modne og åndelig utviklede per­­soner. 2) Tilbake­holdenhet med hensyn til san­sene. 3) Treningen i «rett tale og avholdenhet fra begjær» 4) Tre­ningen i rett anstren­gelse og 5) Innsikt i og for­ståelse av den første edle sann­het (At lidelse og problemer er uat­skil­lelig knyt­­tet til be­tin­get eksistens).

Uten tvil, som en lærer som var fullt opp­tatt med å undervise og fordi hans tid og oppmerksomhet var sterkt etter­spurt, innså Buddha behovet for å ha en personlig attendant, og hendelser slik som de ovenfor illustrerte at den prak­sisen han hadde fulgt i tyve år, ikke lenger var tilfredsstillende. Han var og­så blitt mer enn førtifem år gam­mel. Der­for erklærte han under et opp­hold på Jetavana-klosteret, beslutnin­gen om å utpeke en personlig tjener. Begge hans hovedelever - Upatissa og Kolita - til­bød seg dette, men Buddha avslo, fordi det arbeidet de gjorde var for vik­tig til å bli ofret på den måten. Andre ledende munker sto fram men det sam­me skjed­de. Til slutt ble Anan­das navn nevnt, men av beskjedenhet avslo han å trenge seg på, og Buddha selv pekte ham ut.

Ananda var sønn av Amitodana, som var en yngre bror av Buddhas far, Kong Suddhodana. Hans navn betyr «lyk­ke», og han fikk dette navn, sies det, fordi hans fødsel hadde vært en slik glede for hans foreldre. Han gikk inn i sanghaen, sammen med andre Sakya-prinser da Buddha var tilbake på hjem­ste­det. An­an­das hengivenhet til Budd­ha var total. Fra da av og til Budd­has død var han Buddhas tro­faste tjener: han holdt or­den på hans rom, vasket bol­len og klær­ne hans, ga ham massasje og holdt seg all­tid i nærheten i tilfelle han trengtes. Se­ne­re omtalte Buddha Ananda som en lærd, årvåken, dannet og besluttsom elev. Ananda er også be­rømt for den rollen han spilte i at kvin­ner ble inn­lem­met i det buddhistiske klosterliv, noe som blir omtalt senere i dette ka­pittelet. Men delvis på grunn av den rollen han hadde i denne kontro­ver­siel­le saken, ble han utsatt for en god del kritikk fra noen av de andre munkene og han ser ut til å har fått rol­len som syndebukk og sky­te­skive for mye av misnøyen hos de andre.

Imidlertid var Anandas hengivenhet så sterk, sies det i tekstene, at han aldri hadde nok tid til å meditere og opp­nåd­de derfor ikke Oppvåkning mens Bud­dha levde. Det skjedde først etter­på, tidsnok til å innta en fremtredende plass i den første samling av fem hun­dre ar­ha­­ter, som kom sammen for å re­si­tere og memorere Buddhas Lære til gavn for se­nere generasjoner, noen må­ne­der et­ter at Buddha døde.

Det kan se rart ut i vår tid at Buddha til å begynne med ikke var for å la kvin­ner gå inn i sanghaen. Det er imid­lertid lettere å forstå det ut i fra samti­dens sosiale syn, fordi kvinner, slik det frem­deles er tilfelle i India, hadde en meget fastlagt rolle og forpliktelser i familien og var alldeles ikke forventet å forlate familien på leting etter sann­he­ten. Ved siden av det, uten beskyttelsen fra fa­mi­lien, ville de vært mer utsatt for farer som de ikke ville greie å beskytte seg mot. Så hvis mennene var eiegode over­for sine kvinner, var det også ut i fra ønsket om å beskytte. Det å bryte ned en slik mental barriere var en hen­delse som også involverte hans egen familie.

En tid etter at han hadde besøkt Ka­pi­la­vastu, kom Buddha tilbake igjen for et nytt opphold. I mellomtiden had­de fa­ren hans - Suddhodana - dødd, men ik­ke før han hadde nådd et visst åndelig ni­vå som en hengiven elev av sin egen sønn. Mens Buddha bodde på et sted kalt Nigrodhaparken, kom kon­gens en­ke - dronning Maha­pajapati Gotami, som hadde oppdratt Sidd­hart­ha etter at hans egen mor døde - for å se ham og ba om å bli tatt opp som non­ne. Buddha ga ikke sitt samtykke og fastholdt dette da hun spurte for an­nen og tredje gang. Trist til sinns dro Mahapajapati sin vei og Buddha flyttet til et sted som var kalt Vesali, hvor sanghaen hadde et monas­tisk til­holds­sted i skogen.

Men dronning Mahapajapati ga seg ikke så lett, og en dag kom hun til Ve­sa­li for å gjøre et nytt forsøk, i følge med noen kvinnelige slektninger. For å vise sin besluttsomhet hadde hun al­le­re­de klippet av seg håret og sto der i det samme gule tøyet som Buddhas ele­ver. Hun sto ved inngangen til klos­te­ret da hun ble oppdaget av Ananda. Han var ikke overrasket over å se hen­ne, men syntes synd på henne fordi hun var dekket av støv, med føt­tene opp­hov­net etter den lange reisen til fots og fordi hun gråt av mismot. Han spurte: «Go­ta­mi, hva gjør du her?» «Herre Anan­da», svarte hun, «Jeg står her ute fordi Buddha ikke vil la kvinner ta or­di­na­sjon.». Ananda som ble rørt av sy­net av henne, skyndte seg til Buddha og brag­te opp spørsmålet om å or­di­ne­re kvin­ner. Men Buddha var like be­stemt som før, så Ananda bestemte seg for å bru­ke Buddhas egen metode med lo­gisk argumen­tasjon for å få ham til å om­be­stem­me seg. «Hvis», sa Ananda, «kvin­­ner var tillatt å lede et religiøst liv, ville ikke de også kunne nå Opp­våk­nin­gen?» Buddha kunne ikke svare nei uten å implisere at kvinner var ån­de­lig under­legne, så han svarte: «Det kan de, Ananda.» Ananda utnyttet over­­­taket og fortsatte: «I så fall ville det være av det gode om kvinner kunne ordineres. Og spesielt Mahapajapati Go­tami, som pas­set deg og oppdro deg etter at din mor døde.» Etter det ga Buddha seg, men han satte en del be­tingelser for dette, bl.a. at de måtte god­­ta streng di­sip­lin og at de måtte akseptere mun­kenes autoritet. Slik ble Mahapa­japati den første buddhistiske nonnen, og et­ter­hvert ble hun etterfulgt av flere kvin­ner i Sakya-slekten, in­k­lu­sive Sidd­harthas egen kone, Yaso­dhara.

Slik alle grupper og organisasjoner opp­lever så snart de når et visst ut­vik­lings­trinn, ble også sanghaen et offer for politikk og splittende ten­denser. Det beste eksemplet på dette er epi­so­den med Devadatta, Buddhas fetter og barndomskamerat.

Devadatta hadde gått inn i sanghaen sammen med andre medlemmer av Sa­kya-klanen i anledning av Buddhas før­s­te besøk i Kapilavastu, men det ser ut at den rivaliseringen, ja misunnel­sen, som han hadde følt ved episoden om svanen, ikke hadde avtatt etter at han var blitt voksen. Slik leser vi at ved en be­stemt anledning da Buddha be­søk­te Kosambi i Kong Bimbisaras land, be­stemte Devadatta seg for å ut­fordre Bud­dha om hvem som skulle lede sang­haen og foreslo at han skulle ta over ansvaret for munkene. Dette avslo Buddha og gjorde  en offentlig uttalelse om dette. Devadatta gikk da i ledtog med Ajatasattu, sønn av Kong Bim­bi­­sara, som var blitt meget utål­mo­dig i sin venting på å ta over farens tro­ne. Han foreslo at de skulle rydde av vei­en de per­sonene som sto i veien for dem begge. Ajatasattu kvittet seg med fa­ren sin og Devadatta forbe­redte seg på gi Buddha den samme skjebnen. Til sam­men, er vi blitt for­talt, gjorde han tre forsøk. Første gan­gen prøvde han å få noen leiemordere til drepe ham, men det slo feil fordi de lot seg påvirke av Buddhas overtalel­sekunst og tok Til­flukt i stedet. Deretter klat­ret Deva­datta opp på Gribbetoppen og kastet en stor stein ned mot Buddha da han pas­serte neden­under, men Buddha ble bare ska­det. Til sist sendte han en vill ele­fant mot Buddha, men lik Daniel med lø­ve­ne, møtte Buddha dyret med sin med­følelse og roet ned det ville dyrets vre­de på den måten.

Historien om Devadattas lite vellyk­kede forsøk på å ta over sanghaen, er, som meget annet fra Buddhas liv, spun­net inn i legender. Det kan ha vært et an­strøk av propaganda i den måten han er avtegnet, fordi, som hans neste ut­spill viste, ble han den første i historien til å frambringe en splittelse i den bud­d­his­tiske sanghaen. Da han ikke greide å ta livet av Buddha, gikk han frem for ham med en liste med fem krav. Det drei­de seg om forslag til inn­skjerp­nin­ger i munkenes adferd mht. kravene om hjemløshet og fattig­dom, i tillegg til et krav om vegetari­anisme. Det kan ha vært et slu forsøk på utnytte en mulig misnøye med det en del munker hadde oppfattet som en litt for bred mid­del­vei, som noen elever så ut til å prak­ti­­sere. Men fordi Buddha hadde tilbragt man­ge år i streng askese, var han på vakt mot fa­natisme og stivsinn og ga De­va­dat­ta en streng reprimande. Der­et­ter brøt Devadatta med den budd­his­tiske sangha og satte opp sin egen or­den sammen med ca. fem hundre av Budd­­has elever. Disse kom imidlertid etter­hvert tilbake til sanghaen igjen, et­ter over­talelse fra Buddhas to fremste ele­ver: Kolita og Upatissa.

Historien fortsetter å fortelle at da det gikk mot slutten for Devadatta, et­ter at han hadde lidd av en sykdom i flere måneder, begynte Devadatta å an­gre på sine handlinger, og bestemte seg for å forsones med Buddha igjen. Han fikk seg bragt på en båre til Jetavana-klos­teret, hvor Buddha oppholdt seg.  Der løftet han seg opp og ropte høyt: «Jeg søker tilflukt i Buddha.» Deretter lot Buddha ham vende tilbake til sanghaen og spådde at han en gang i frem­tiden ville nå oppvåkningen.

Det var misunnelse på utsiden av sang­­­haen også. De første omvendelser av de kasteløse hadde forårsaket et ra­ma­­skrik hos de ortodokse, og mens hans berømmelse spredte seg mer og mer, og mennesker av både lav og høy byrd kom for å gjøre ære på ham, be­­gynte andre åndelige ledere å uroe seg. Noen av dem henvendte seg til fol­ke­meng­­dene: «Er munken Gautama den eneste buddha? Hva med oss. Vi er og­så budd­haer. Dere burde gi oss almisser og vise oss respekt også». Men det hjalp lite, så mer subtile metoder ble benyttet også, slik hem­me­li­ge kom­plot­ter er blitt lagt mange ganger på mange steder ned igjen­nom historien.

To ulike komplotter ble utklekket av Buddhas fiender mens han oppholdt seg i Jetavana-klosteret. Det første dreiet seg rundt en yngre kvinne av stor skjønn­­het, kalt Chincha, som hadde for­saket verden som en slags om­vand­rende nonne. Av uvisse årsaker, var Chin­­cha i et slags avhengighets­forhold til en klikk av Buddhas fien­der, og de så i henne et redskap til å sette Buddha i et dårlig lys. Når det gjelder Chincha, så hadde hun, på tross av at hun hadde gitt avkall på verden, ingen mangel på verdslig fan­ta­si, og da hun ble overtalt til samarbeidet i kom­plottet mot Budd­ha, utførte hun sin rolle overbevisende.

Mens Buddha oppholdt seg i Jeta­va­na-klosteret, var det vanlig at folk som bodde i den nærmeste byen - Savatthi - å spasere ut dit om morgenen for å hilse på ham og igjen senere på dagen for å høre ham undervise, hvoretter de vendte hjem om kvelden. Kledt i farge­rike klær, stenket i parfyme og med bloms­ter­­kran­ser i hendene, begynte og­så Chin­cha å gjøre en daglig tur fra Sa­vatthi i retning Jetavana, men hun dro dit om kvelden og etter å ha tilbragt natten i en hytte som renkesmedene lot henne bruke, vendte hun tilbake til lands­byen neste morgen. Så hver kveld da hun gikk til Jetavana møtte hun fol­ke­mengden som vendte tilbake til by­en, mens om morgenen skjedde det mot­­satte. Dette vekket naturligvis en del nys­gjerrighet, og folk begynte å uts­pør­re henne om hva hun gjorde. Til å be­­gyn­ne med svarte hun bare med å si: «Hva har dere med det å gjøre?» Men et­ter noen uker på den måten, hvor hennes utflukter var blitt godt kjent, begynte hun å svare på deres spørsmål: «Jeg har tilbragt nat­ten i et velduftende rom alene med munken Gautama.» Et­ter som tiden gikk be­gyn­te hun å putte tøystoffer rundt livet for å gi inntrykk av at hun var gravid, og be­gynte å gjøre åpne antyd­ninger om at det var munken Gautama som var skyld i dette. Til sist, da ca. ni måneder var gått, puttet hun et tre­styk­ke under klærne og gikk til Jetavana mens Bud­d­ha under­viste. Us­tø, som om hun var ut­slitt, brøt hun inn i un­der­visningen og sa i en sar­kastisk tone fo­ran for­sam­lin­gen: «Mek­tige munk, hvil­ken stor men­­neske­meng­de er sam­let her for å høre deg tale om Sann­he­ten. Hvor be­ha­gelig er ikke din stem­me, hvor sød­me­­fylte er ikke dine lep­per. Men du er den jeg har fått et barn sammen med, og som kan bli født når som helst. Og du har ikke tatt del i noen av forbere­delsene.» Hun fortsatte slik på denne måten og avsluttet: «Du vet godt hvor­dan du skal få nytelse, men du tar ikke ansvar for det barnet du skal bli far til.»

Buddha, som var blitt avbrutt mitt i sin undervisning, svarte bare: «Søster, bare du og jeg vet om du snakker sant eller usant». I det samme tok et vind­kast tak i kappen hennes og trestykket falt rett ned på føttene hennes. Det må ha vært litt av et trestykke, for i hen­hold til historien, brakk tærne hennes. Gan­ske forbannet reiste folkemengden seg og ropte: «Den heksa har hånet Budd­ha, og drev henne vekk, til ren­ke­sme­de­nes store forbitrelse, for ikke å snakke om den tåløse Chincha selv, mens Bud­d­ha ble enda mer re­spektert.

Uten å la seg nedslå av denne episo­den, begynte en del munker som var fiendtlig innstilt til Buddha, å klekke ut et enda mer omstendelig komplott for å skandalisere Buddha. Denne gangen var hovedrolleinnehaveren en annen kvin­ne, som lik Chincha var av ekst­ra­or­di­nær skjønnhet, og som på samme måten ble overtalt til å late som om hun var Buddhas elskerinne. Men denne gangen tok hendelsene en mer alvorlig vending, for etter at hun hadde spilt sin rolle bare noen dager, leiet disse mun­kene noen bøller til drepe henne og kas­te liket hen­nes på en av­fallsdynge i nærheten av hvor Buddha oppholdt seg. Da hun for­svant begynte disse mun­kene å lage et stort oppstyr og dro til kongen for å kla­ge, og glemte ikke å nevne at hun hadde tilbragt de seneste dagene på Jetavana. Med kongens sam­tykke, or­ga­niserte de lete­mann­ska­per og da liket hennes ble funnet på søppeldynga, brag­­te de liket til byen un­der stort opp­styr og framsatte på­­stan­der i kon­gens og folkemengdens nær­vær om at det var Buddhas elever som hadde drept kvin­nen for å dekke over at Buddha hadde hatt en affære med henne. Det ble en stor opp­stan­delse over dette, men da ny­he­te­ne ble brakt til Buddha sa han bare: «Den som påstår at noe har skjedd som ikke er sant, må dessverre gjennomleve de ne­ga­tive kon­se­­kvensene av slike ond­sin­­nede hand­linger.» I mellomtiden send­te kon­gen ut sine egne menn til å et­ter­forske saken. Ikke lenge etterpå kom de over mor­der­ne, som holdt på å drik­ke opp be­løn­nin­gen sin. De hadde be­­gynt å krangle om mor­det og begynte å slenge beskyld­nin­ger mot hverandre, da kongens menn duk­ket opp. De ble der­for umiddelbart ført fram for kon­gen hvor de innrømmet det hele. Kon­gen fikk da brakt de ond­sinnede mun­kene frem for seg og be­ord­ret dem til å gå gjen­nom byen mens de bekjent­gjor­de sine kriminelle hand­lin­ger, før de mottok sin straff som mordere.

Publisert/sist endret: 25 00:00:00.07.2007