Humor - frihetens bautastein

Høsten 1993 reiste Sogyal Rinpoche over hele Europa på en foredragsreise for å snakke om sin nye bok «Den tibetanske boken om livet og døden». Mange av Rinpoches venner tilbød sin hjelp da boken ble lansert, blant dem en av Englands mest berømte og innflytelsesrike komediemestre - John Cleese. Under et foredrag Rinpoche ga i november, kalt «Living up to Death», beskrev han sin egen rolle «som en slags oppvarmingsmann for den inkarnerte lamaen» og fortsatte med å diskutere humor - spesielt den typen som tibetanske buddhistiske mestre har.

Dere lurer sikkert på hvorfor en Tv-komiker er her i dag for å introdusere Sogyal Rinpoche, spesielt fordi de fleste av dere sikkert kjenner ham bedre enn jeg gjør. Jeg burde si at jeg nok er her som en slags lokkedue. Faktisk er dette typisk Tv-produsent-tenking. Hvis du har et filosofisk system som er blitt utviklet over mer enn to tusen fem hundre år, av mennesker som gitt hele sine liv for dette, da er det kanskje noe i det hvis en kjent Tv-komiker er interessert!

Jeg kjenner faktisk Sogyal Rinpoche litt og jeg setter stor pris på ham. Det som rører meg mest ved ham er hans humor, og humor er noe jeg vet litt om - avgjort mer enn jeg vet om buddhismen. Jeg ønsker derfor å si noen ord, som en slags oppvarmingsmann for den inkarnerte lamaen, om hvorfor jeg tror humor kan ha en heller viktig, om ikke alvorlig betydning.

Jeg husker en gang jeg traff Dalai Lama da han talte i Commenwealth-instituttet i London, og etterpå ble invitert til å møte ham. Jeg antar at jeg visste nok til ikke å spørre ham om «hvor fikk du sandalene dine fra» eller «hvordan liker du den nye inkarnasjonen din». Så derfor sa jeg ingenting. Jeg bare så på ham. Og etter ca. fem sekunder begynte han å le. Så begynte jeg å le, og vi bare sto slik i ca. to ‘evigheter’ og bare lo. Datteren min var sammen med meg, så jeg introduserte henne og hun begynte å le. Jeg skjønte ikke hva som forgikk, men etterpå følte jeg meg bare helt vidunderlig.

Noen minutter senere henvendte en herre seg til meg som viste seg å være Sogyal Rinpoche. Ha sa: «Jeg er en stor fan av deg». Det var første gang jeg var blitt fortalt dette av en inkarnert lama, så det var noe for minneboken. Så lo vi litt, og han fortalte meg at han i Australia var kjent som «Den leende lamaen».

Siden har jeg oppdaget hvordan Rinpoche på en flott måte bruker humor i sin undervisning. Jeg tror det er derfor jeg blir rørt av det jeg har lært om den tibetanske buddhismen. Humor synes å finne sted hele tiden når tibetanerne er til stede.

Jeg har skrevet en bok sammen med Robin Skynner og vi har skrevet et helt kapittel om humor. Jeg begynner også å forstå at nesten enhver menneskelig aktivitet kan plasseres et sted på en skala mellom svært usunn - som er paranoid og fordømmende, at jeg har rett og alt fælt i verden er andres skyld - og sunn. I den sunne enden kan vi innrømme for hverandre hvor fullstendig håpløse vi er fordi vi er mennesker.

Vi kan plassere alt på denne skalaen, religion inkludert. Nede i den andre enden finner vi de mindre attraktive sidene av religion - som f.eks. fundamentalisme - og oppe i denne sunne enden finner vi den slags religion som de fleste av oss her er interesserte i.

Jeg tror at du kan plassere humor på akkurat den samme skalaen. Vi kan ikke late som om humor og latter alltid er godt. Vi kjenner alle til rasistiske vitser, og helt sikkert kan man bruke humor til å gi utløp for aggressive følelser mot minoriteter, som plasserer den nede på den usunne enden av skalaen. Høyt oppe på den andre, sunne enden, er der vi ler av alle de storslagne ideene vi har, men som vi er fullstendig hjelpeløse med, når vi prøver å gjennomføre dem i praksis. Det er stor humor i å se på denne siden av den menneskelige situasjon.

For mange år siden leste jeg en bok av Henri Bergson som het Latter. Der sa Bergson at latter er en sanksjon mot ufleksibel oppførsel. Det er det andre aspektet av humor som alltid har rørt meg. Jeg tror at når folk er frie, så er de humoristiske. Som min kone, som er psykoanalytiker, sier, så har de ikke noen følelse av å mislykkes med humoren. Men når vi blir fanget av negative følelser, mister vi denne fleksibiliteten fullstendig. Vi blir fanget av en spesiell negativ følelse og vi blir helt stiv.

Bare tenk på Basel Fawlty. Det som er så morsomt med Basel Fawlty er at hva som enn hender med ham så reagerer han med sinne. En person som sitter fast i en eneste følelsesmessig reaksjon til enhver situasjon som dukker opp, er først og fremst stiv og utilpasset, men også alltid latterlig - som er grunnen til at slike ‘besettelser’ alltid er morsomt i komikk-roller.

Det som er så tiltrekkende med den spesielle humoren som vi ser hos tibetanske buddhister er den ekstraordinære friheten som kommer av det faktum at de ikke har identifisert seg med disse negative, egoistiske følelsene og at de syv dødssyndene, kan man si, ikke overmanner dem og gjør dem stive.

Da jeg hjalp litt til med å samle inn penger for Institute of Family Therapy, ved å lage en film, kom jeg over et bemerkelsesverdig eksempel på dette. Instituttet lot meg få se noen videobånd av familier som var under behandling. Det merkelige med å se på disse familiene som satt fast i det samme atferdsmønstret som de sannsynligvis alltid hadde sittet fast i - selv da du var klar over deres smerte - var at det også var noe komisk over den stivheten i mønsteret og det faktum at de ikke greide å slippe ut av det. Min de gangene de greide det, fant jeg en tåre i øyekroken min. I det øyeblikket ser du plutselig den ekstraordinære friheten som vi mennesker kunne ha og iblant får smake i de øyeblikkene vi greier å bryte våre gamle mønstre.

En person brukte et fint uttrykk om de store mestrene, at de hadde en «lekende, uskyldig, fascinasjon med og glede av «flyten». De fanges aldri av emosjoner eller situasjoner, de identifiserer seg aldri med dem. De har en vidunderlig frihet, og det tror jeg, er hvor deres humor kommer fra - det er en bautastein over den uvanlige friheten.

Publisert/sist endret: 19 00:00:00.08.2007