Hvorfor meditere?

Meditasjon kan være så mangt. I de buddhistiske tradisjoner er meditasjon en nødvendig forutsetning for å nå Oppvåkningen - Buddhatilstanden. Fra Bodhibladet 3/1995.

Av Lama Changchub

Meditasjon har flere funksjoner. Me­di­tasjon hjelper ikke bare ån­delig, men også i vanlige dag-til-dag situasjoner. Jeg tror medi­ta­sjon er en meget na­turlig ting fordi den hjelper oss til å få kontakt med oss selv - med vår sanne natur. Vi er den san­ne natu­ren - bud­d­hanaturen. Vi er sann­he­ten, men vi har glemt det. Det er for nær oss.

Vi kan sammenligne dette med våre egne øyne. Øynene våre kan se alle ting, men de kan ikke se seg selv, for­di de er for nær oss. Slik er det også med vår sanne natur. Virkelig­heten, sann­heten - hva vi enn kaller det - er ikke et annet sted, men inne i oss selv. Vi er det. Og fordi vi er det, er det svært van­skelig for oss å gjenkjenne og hus­ke det.

Vi opplever et skille, en dualisme, en adskilthet i objekt og subjekt - jeg og de andre. Når det er dualisme, opp­fat­­ter vi alt annet som eksterne ob­jek­ter. Men i virkeligheten eksisterer ikke dette skillet. Denne dualiteten finnes ikke virkelig. Det sies at Sinnet - eller sannheten,  virkeligheten - er hinsides ord, språk og logikk. Det betyr at lo­gik­ken ikke kan bevise sannheten. Vi kan riktignok bevise den opp til et visst nivå, men etter det må en opp­le­ve sann­­he­ten ved å frivillig påta seg me­di­ta­sjonstrening. Det er ikke mulig å opp­­leve sannheten gjennom logikk, fi­lo­­so­fiske argumenter og de­batt. Der­for si­es det at sannheten må opp­leves gjen­nom dyp meditasjon. I en slik dyp meditasjon kan man oppleve glimt av sannheten. Kan­skje det ikke varer så len­ge, men den som har opplevd det får sterk inspira­sjon til å fortsette fer­den. De oppda­ger da at de ikke be­hø­ver å anstrenge seg så mye, inn­sat­sen og lysten til å praktisere skjer auto­matisk. Og, sies det, da vil den va­rige sannheten opp­stå i dem selv og de erkjenner den.

Men pga. uvitenheten, fordi vi ikke klarer å gjenkjenne vår dypeste natur, fortsetter den dualistiske synsmåten, begrepene «jeg» og «de andre». Og så bare fortsetter «snøballen å rulle» med negative emosjoner og skadelige hand­linger osv. Og det er slik vi lever våre liv, ikke sant? Vi bare fortsetter å leve ut fra våre vrangforestillinger og våre «sinnsgifter». Vi er dominert av uvitenhet, dominert av ego. Fordi vi fjerner oss mer og mer fra sann­he­ten, blir det vanskeligere å nå sent­rum.

Men meditasjon kan hjelpe oss å gjenopprette forbindelsen med sent­rum. Ved å bli mer årvåkne kan vi ig­jen huske den glemte sannheten, bud­dha-naturen, dharmakaya. Når vi mediterer riktig, blir vi bevisste, på­passelige, skarpe, våkne. Slik utvikler vi sinnet. Det sies at hvis vi lever i hen­hold til vår falske natur, betyr det at vi lever i mørke. Men lever vi i sam­­svar med vår sanne natur, er det å leve i bevissthetens lys. Når det er lyst kan man se alt helt klart og lev­ende. Det vi ser i skumringen eller om natten mis­oppfatter vi meget lett. Vi opp­fatter noe annet en det som egentlig er der. Å leve i mørke, under innflytelse av den grunnleggende uvi­­tenheten, av ego, dualisme, forvir­ring, vår falske na­tur osv. - kalles å le­ve i samsara, som betyr sirkel.

Hvis vi bare reiser rundt og rundt og aldri når bestemmelsesstedet, blir vi frustrerte. Slik er det også med sam­­sa­ra. Vi har levd i tusenvis, ja mil­­lioner av liv og inntil vi når opp­våk­­ningen, vil vi fortsette å leve i tu­sen­vis og millioner av liv, vi bare fort­setter runddansen i samsara. Vi blir født, lever, dør, tar ny fødsel, lever, dør og gjenfødes igjen og igjen. Når man forstår at det er slik, begynner man «å kjede seg». Det er av denne grunn bud­d­hismen snakker om «lidel­se». For­står du ikke at alle pro­b­le­me­ne og fru­s­t­ra­sjo­nene som er knyttet til denne pro­sessen skyldes denne falske fore­stil­lin­gen om å være adskilt, vil du ba­re fort­sette ferden uten å nå noe sted, du bare virvles hit og dit i de sam­me spor og opplever vanskelig­he­ter og problemer igjen og igjen. Ved å forstå at det er slik, kan man ved å an­vende me­di­ta­sjons­teknikker utvikle mer år­vå­kenhet og tilstede­værelse. Vi kan ut­vikle sin­net til et høyere nivå. Nå kan vår be­visst­het sies å være litt ube­visst. Vi er ikke så våkne, så skar­pe.

Hvis vi utvikler det potensialet som er i bevisstheten, betyr det at vi blir mer dynamiske, mer effektive og skar­­pe. Da begynner vi å se denne gjenta­gelsen, denne kjedsomme­lig­he­ten som kjennetegner samsara.

Men vi begynner også å se at denne kjedsommeligheten, denne lidelsen, ikke er substansiell. Og i tillegg ser vi også at alle vesener heller ikke er sub­stansielle. Lidelsen er ikke substan­siell, men vi oppfatter den som virke­lig. Når man virkelig ser det, oppstår kjærlig medfølelse med alle dem som lider og som tror at det de opplever er virkelig, som tror at deres egne ego er virkelige. De som er uvitende er som dem som leter etter en skatt alle andre steder enn inne i seg, som er det eneste stedet hvor en skatt virkelig finnes. De som er våkne - buddhaene - har derfor ufat­te­lig med­følelse med dem som på denne må­ten sirkler rundt og rundt på «Sam­saras opprørte hav», slik at de også skal kun­ne slippe ut av denne onde sir­kelen og frigjøres i Oppvåk­ningen.

Slik er altså meditasjon en vertikal rei­­­se, eller en reise mot sentrum og ik­ke langs periferien. Så lenge man rei­ser langs periferien kommer man in­gen ste­der. Meditasjon, og spesielt tant­risk me­ditasjon, er veien til sent­rum.

Samsara er illusjonen eller maya - som er sanskrit for ‘drøm’ eller ‘il­lu­sjon’. Når buddhaene sier at samsara er uten egennatur - uten substans - har de støtte for dette også av dagen fy­si­ke­re. De sier også at materien egentlig er uten substans, elementærpartiklene oppstår og forsvinner igjen i tomheten, ikke sant?

Men så lenge vi holder fast i den dua­­­­listiske synsmåten og tror at tin­ge­ne virkelig eksisterer, knytter vi oss til dem og lidelsen blir også ‘virkelig’. Vi tror at tingene eksisterer uten at de er forbundet med og avhengig av alt an­net. Da oppstår lidelse.

Det er en historie om en mann som var en skikkelig reddhare og var redd for alt. En dag han var ute og gikk, hørte han lyden av sine egne fottrinn. Men han trodde lyden kom fra noen andre og snudde seg. Da fikk han se en skygge som fulgte etter ham. Han trodde da at det var en bak ham og ble redd. Han forsto ikke at det var hans egen skyg­ge. Han ble så skremt at han løp av går­de for å unnslippe den som han trod­de jaget ham. Han turde ikke stop­pe. Så lenge han løp mente han at for­følgeren ikke kunne fange ham, så han bare løp og løp. Hele dagen løp han rundt om kring. Folk i landsbyen hans trodde at han utførte en slags asketisk praksis som gjorde at han ikke kunne ta pauser.

Da kvelden kom og han var sliten, la han seg ned fordi han ikke lengre kun­ne se skyggen. Men neste dag var skyg­­gen der igjen og han løp rundt he­le dagen. Slik fortsatte det i noen da­ger. Men så fikk han det for seg at den andre personen greide å snike seg helt inn på ham om natten og han turde ik­ke hvile om natten heller, men løp bå­de dag og natt. Folkene i lands­byen var mektig imponert over hans yoga­prak­sis og begynte å henge blom­ster­kranser rundt ham og gjorde ofrin­ger etc. mens han løp.

Men til slutt var han fullstendig ut­mat­­tet og falt sammen på bakken. Hva skjedde så? Han orket ikke å be­kym­re seg mer. Han bare slappet helt av og fryk­ten forsvant. Slik er det med sam­saras li­delser også. Det er egent­lig en unød­vendig innbildt li­d­else. Den opp­le­ves som virkelig, men skyldes en unød­­vendig bekymring.

Meditasjon er for å unngå denne ty­pe lidelser, ved å gjøre en mer opp­merk­­som, mer tilstede, mer våken. Det sies at når man er «full av» be­visst­het, er dette så effektivt at vi blir i stand til å se virkeligheten slik den er. Så lenge vi ikke gjør det, er det som den redde mannen som prøvde å løpe fra sin egen skygge.

Vi prøver også å slippe unna samsa­ras lidelser, men vi prøver å flykte langs periferien, ikke inn mot sent­rum.

Hvordan kan meditasjon hjelpe oss til å gjøre illusjonen om til ikke-il­lu­sjon? Illusjonen er knyttet til fortid og framtid. Vi dveler altfor mye på det som har skjedd og bruker for mye ener­gi på det som ikke har skjedd en­nå. Energien i våre sinn, tale og krop­per blir kastet bort i gale retnin­ger - enten mot fortiden, som er død og av­sluttet, eller mot framtiden som ikke har kommet ennå. Men hva er vir­ke­lig­heten? Nuet! Øyeblikket her og nå! Det sies at hvis man klarer å trekke sin mentale energi vekk fra fortid og fram­tid og fokusere den på nåtidens evige øyeblikk, kan man leve med full oppmerksomhet, være helt våken. Det er først når man lever slik, at fram­ti­den blir meningsfull og tar vare på seg selv. Hvis vi ignorerer øyeblikket og bare fantaserer om framtiden, vil pro­b­­lemer og frustra­sjoner komme helt unødvendig. Men når vi i me­dita­sjon klarer å «bringe sinnet hjem» - fordi sinnet som regel ikke er hjemme - opplever vi en slags tilfredsstillelse.

Dette innebærer ikke at vi ikke kan planlegge. Skal man reise til India, må man kjøpe billetten lang tid i forveien. Men vi behøver ikke fantasere om hvordan turen kommer til å arte seg. Dette må stoppes hvis vi ønsker å opp­leve virkeligheten.

En som lever i fortiden er lukket. Han bare tolker alt i forhold til sine ide­o­lo­gier. Han er ikke åpen for øye­blikket, men forurenser det med gam­le ideer og oppfatninger. Han er forut­inntatt.

Når lamaene gir dharma-under­vis­ning, er den ret­te å måten å lytte til dhar­ma på det første de snakker om. Det nes­te er kontemplasjon og det tredje: me­ditasjon. Det sies at rett lytting skjer når du oppgir fortid og framtid og ba­re er i nuet. Da er du opp­merk­som på hva lamaen sier. Bare på den måten kan du få med deg det læreren har å si. Hvis du i stedet er full av tanker om fortid og framtid, prøver du å tol­ke det lamaen sier og sam­men­ligner med egne opp­fat­ninger. Til det trengs tid og det tar du fra tiden mens la­maen snakker. Dermed får du kan­skje med deg 50% av det som blir sagt, kanskje mindre. Det opp­står huller i det du oppfatter og de hullene fyller du med egne opp­fat­nin­ger. Slik blir un­der­­vis­ningen for­uren­set. Å lytte opp­merk­­somt uten å leg­ge noe til og uten å trek­ke noe i fra, betyr ikke at du be­hø­ver å godta alt. Men for å kunne finne ut av hva lamaen egentlig mener må du få med deg nøyaktig det han eller hun sa. Selve undervisningen tar kanskje to timer. Da kan du bruke resten av da­gen til å tenke igjennom det som ble sagt, sammenligne det med det du me­ner - undersøke, reflek­tere. Dette er kontemplasjonen eller refleksjonen. Kanskje er du ikke enig, og da kan du diskutere det og spørre videre. Men har du ikke hørt ordentlig etter, blir din motargumentasjon meget over­fla­disk. Kanskje er du enig. Da kan du meditere på det, anvende det. Bli ett med det. På denne måten blir det til visdom og ikke bare kunnskap eller in­formasjon. Det må suges opp i hele vårt vesen for å bli til visdom.

Buddha og de andre mestrene ned gjen­nom historien var ikke bare filo­sofer. De var erfarere. De erfarte vir­keligheten. Bare å filosofere er å falle i teoretiseringens ytterpunkt. For en vi­ten­­skapsmann som vet alt om hva vann er, partiklene det er bygd opp av, kva­litetene det har, hvordan det rea­gerer kje­misk etc. hjelper det ikke det døyt når han er tørst og bare ønsker å slukke tørs­ten. Da må man gjøre en viss an­strengelse, gå til elven og fak­tisk drik­ke vannet. I buddhismen prøver man å balansere teori, reflek­sjon og medi­ta­sjon. Man må frivillig gå inn på vei­en og anvende meditasjonens for­dyp­ning. Når det er tanker i sin­net, kan man ikke se virkeligheten, de vir­ker som barrierer. Men i mellom­rommet mel­­lom tankene kan man få glimt av vir­ke­ligheten.

Før jeg leste om Milarepa som er i vår linje - han var en stor buddhistisk mys­tiker og yogi -  var jeg opptatt av fi­lo­sofi og logikk. Men etter at jeg les­te hans livshistorie og Gur bum - hans spontane sanger - mistet jeg den­­ne in­teressen. Det ansporet meg i stedet til å leve et liv med meditasjon, til å an­vende en meditasjonspraksis selv. Det var så inspirerende. Også Kalu Rin­po­che ønsket at hans munker skulle prak­tisere meditasjon og ikke drive med debatt og logikk. Han ville ha dem til å bli erfarere av sannheten og ikke bare prate om sannheten. De som har erfart er få i sammenligning.

Publisert/sist endret: 01 00:00:00.08.2007