Logo

Home >

Artikkel

”Å bli en flyktning”

I den buddhistiske tradisjonen er hen­sikten med å ta tilflukt å våkne opp fra forvirring og ha en tilstand av vå­ken­het som mål. Å ta tilflukt er noe som innebærer forpliktelse og god­ta­gelse samtidig som det innebærer åpen­het og frihet. Ved å ta tilflukt for­plikter vi oss til frihet.

Vi har alle en hang til å fortape oss i alle slags overfladiske fortryllelser og vrangforestillinger, og det er svært lite som slår rot i det som er dypest i oss. Alt det som utgjør våre livser­fa­ringer, både når det gjelder ånde­lighet og el­lers alt annet, fortoner seg egent­lig som en eneste lang handle­tur. Våre liv består av problemer med smerte, prob­le­mer med forlystelser, problemer med synspunkter, proble­mer med alle slags valgsituasjoner, som alt sammen gjør våre liv så kom­plisert. Vi for­plik­ter oss til så mange ting. Det er hund­revis av mil­lioner av valg vi må ta i løpet av livet, spesielt i forhold til det vi opp­fatter som selvdisiplin, mo­ral og den ån­delige vei. Folk er svært for­virret i denne kaotiske verden når det gjelder hva som er riktig å gjøre. Det finnes al­le slags gode begrun­nel­ser, hentet fra alle slags tradisjoner og livssyn. Kan­skje vi prøver å forene dem – noen ganger er de i konflikt med hverandre mens andre ganger går de harmonisk sammen. Men vi er på han­dletur hele tiden, og det er fak­tisk vårt dypeste prob­lem.

Det er ikke så mye det at tradis­jo­ne­ne rundt oss er feilaktige, vanske­lig­heten kommer av ønsket om å opp­nå det beste og selv bli best. Når vi tar til­flukt, gir vi på en måte sam­tidig opp å se på oss selv som den gode borger eller som helten i en suksess­historie. Kanskje må vi gi opp vår for­tid, eller kanskje må vi gi opp en lovende frem­tid. Ved å ta dette spe­­sielle løftet, slut­ter vi med å han­dle i det åndelige supermarkedet. Vi bes­temmer oss for å holde oss til et be­stemt «merke» for resten av livet. Vi bestemmer oss for å holde oss til en fast diett, og trives med den.

 

Når vi tar tilflukt forplikter vi oss til å følge den buddhistiske veien. Dette er ikke bare en enkel, men og­så svært øko­nomisk tilnærm­ingsmåte. Heretter befinner vi oss på en spesiell vei som på en utmerket måte er ut­tenkt, staket opp og utar­beidet av Budd­ha og hans elever. Det er alle­re­de et mønster og en tradis­jon, og det finnes også et tre­ningsopp­legg. Vi slut­ter med å løpe et­ter den ene og den andre per­sonen. Vi behøver ikke lenger å sam­menligne vår livsstil med noen an­dres. Har vi først tatt dette skrit­tet har vi ingen alter­na­ti­ver. Det finnes ikke lengre den under­hold­nin­gen som vi kaller «fri­het». Vi tar et endelig valg som inne­bærer at vi ikke lengre har valg­mu­lig­heter, noe som sparer oss for en masse penger, mas­se energi og massevis av over­flø­dig tenk­­ning.

 

Kanskje kan denne måten sees som undertrykkende, men faktisk er det basert på en velvillig holdning til vår situasjon. For å kunne arbeide med oss selv er det helt nødvendig at det ikke lenger finnes sidespor – ingen nød­ut­gan­ger. Vanligvis er vi vant til å se et­ter hjelp utenifra, for å løse opp et prob­lem – hjelp av en utenfor­stå­ende, en endring i samfunnet eller i po­li­tikken, en ny diett eller en ny te­o­ri. El­ler vi kan finne noe nytt å legge skyl­den for våre problemer på, som f.eks. forholdet til andre, samfun­net, hva som helst. Å arbeide med oss selv uten nød­utganger eller sidespor – det er den buddhistiske vei. Vi starter med Hi­­na­yana-holdningen – den smale vei, basert på enkelhet og ‘kjed­som­me­lig­het’.

 

Ved å ta tilflukt blir vi på en måte som hjemløse flyktninger. Å ta tilflukt betyr ikke å si at vi blir hjelpeløse og kan overlate alle våre problemer til å bli løst av andre. Hele poenget med å bli en «flyktning» er å gi opp vår til­knyt­ning til trygghet. Vi må gi opp vårt behov for hjemmefølelsen, fordi den er illusorisk allikevel. Vi har kan­skje hjemmefølelsen overfor det ste­det vi er født og slik vi ser ut, men dy­pest sett har vi ikke noe «hjem­me­sted». Det finnes ikke noen solid basis som vi kan bygge våre liv på. Og for­di det ikke finnes, kan vi si vi er ‘for­­tapte’ sje­ler. Egentlig har vi gått oss bort fullstendig, vi er helt forvirret, og på en måte nokså patetiske.

 

Disse problemene er utgangspunktet som vi bygger forståelsen av hvorfor vi blir buddhister på. Når vi forstår hvor forvirrede og fortapte vi er, blir vi også mer åpne. Vi begynner å se at selvom vi søker trygghet, kan vi ikke gripe fast i noen ting. En kan si at alt vaskes vekk, grunnen er ustødig hele tiden. Det er dette vi kaller livet.

 

Så ved å ta tilflukt erkjenner vi at vi er hjemløse uten fast grunn under føt­tene. Samtidig er det en forståelse av at vi egentlig ikke trenger noe hjem, en fast grunn. Å ta tilflukt er et ut­trykk for frihet, fordi som flyktninger lar vi oss ikke lengre bindes av be­ho­vet for trygghet. Vi befinner oss i et in­gen­mannsland hvor det eneste en kan gjø­re er å forholde seg til dharma-be­læ­rin­gene og seg selv.

 

Selve Tilfluktsseremonien represen­terer den endelige beslutningen. I for­ståelsen av at det eneste en kan ar­bei­de med er seg selv og at det ikke er noen vei rundt det, tar en tilflukt i Bud­d­­­ha som forbildet, dharma som veien og sangha som ens medreisende på veien. Uansett er det en fullstendig forpliktelse overfor seg selv. Seremo­nien er som å kutte trossen som hol­der båten fast til ankeret, det markerer begynnelsen på en ensom reise. Men på en annen side inklu­derer det også inspirasjonen fra ens lærer (i dette til­fellet meg) og hans overføringslinje. Det at læreren deltar, er en slags for­sikring om at du ikke vil falle tilbake til det trygge, men i stedet vil fort­set­te å erkjenne din ensomhet og ar­bei­de med deg selv uten å støtte deg på no­en. Til sist blir man en virkelig per­son som kan stå på egne ben. Der og da star­ter alt med deg.

 

Denne spesielle reisen er som de første nybyggerne i Amerika opp­lev­de det. Vi har på en måte kommet til et ingenmannsland og har ikke med noen verdens ting. Der står vi og må la­ge alt vi trenger med våre to tomme hen­der. Vi blir da, på vår egen måte, pio­nerer, hver av oss en historisk per­son på sin egen reise. Det er et in­di­vi­du­elt pionerarbeide for å bygge et ån­de­lig fundament. Alt må lages av oss selv. Ingen vil stå der og gi oss sjo­ko­lade og trøste oss med god­sa­ker. Vi må først lære å melke kuene – eller enda riktigere – vi må finne ku­ene først. Kanskje de på dette tids­punk­tet er villdyr og vi må temme dem, sette dem i en innheg­­ning, mel­ke dem og stelle med kal­vene. Vi må lære oss hvordan vi skal lage et sverd. Vi må varme opp mal­men, og få ut jernet. Alt må vi lage. Vi kom hit barbeinte og må lage våre egne klær, sko og hat­­ter, alt det vi trenger. Dette er der vi starter, ut­gangs­punk­tet. Det er helt nødvendig å starte der.

 

Hvis vi adopterer en ferdiglaget re­ligion som forteller deg nøyaktig hvor­dan du skal gjøre alt, er det som om den religionen utstyrer deg med et vegg-til-vegg teppe. Vi blir full­s­ten­dig bortskjemte. Vi behøver ikke å an­strenge oss, og dermed vil vi ik­ke kunne hengi oss fullstendig til vårt mål, og vår entusiasme får liten sub­stans. I stedet ender vi opp med å kla­­ge fordi vi ikke får det luksus-toi­lettpapiret som vi var vant til. Så på det punktet, i stedet for å spasere rett inn på et fint hotell eller flytte inn i et lukseriøst hus, begynner vi på et pri­mitivt nivå. Vi må finne ut av hvor­dan vi skal bygge byen vår og hvor­dan vi skal forholde oss til våre ka­­me­rater som ønsker å gjøre det sam­me.

 

Vi må arbeide med en følelse av at det vi gjør er opphøyet og rikt, et ma­gisk aspekt av vår erfaring. Og det må gjøres i forhold til de dagligdagse gjø­remål, på et privat plan, på et yt­terst personlig plan. Det finnes ingen syn­debukker. Når du tar tilflukt tar du an­svar for deg selv, som en som går dhar­maveien. Du isolerer deg fra ver­den i betydningen av at verden ik­ke lengre kan hjelpe deg. Den sees ikke lengre som en kilde til hjelp og frelse. Det er bare en luftspeiling – maya. Den kan nok gjøre narr av deg, spille mu­sikk og danse for deg, men uansett er vei­en og inspirasjonen fullstendig opp til deg. Du må gjøre det. Og be­tyd­ningen av å ta tilflukt er at du kom­mer til å gjøre det. Du tar et løfte til deg selv. Du tenker ikke leng­re at det er et guddommelig prin­sipp som finnes i den hellige loven eller de hel­lige tek­s­tene som skal frelse deg. Det hele er me­­get person­lig. Du opp­lever en fø­lelse av en­somhet, en fø­lelse av at det ikke er noen frelser, ingen hjelp å få. Men på samme tid er det en fø­lelse av å tilhøre – tilhøre en tradis­jon basert på ensomhet hvor men­nesker arbeider sam­men.

 

Kanskje du spør: «Slik har jeg vært lenge – hvorfor trenger jeg en sere­moni»? Seremonien er viktig fordi da vil det være et spesielt klokkelslett og en dato da du tar på deg denne forp­liktelsen. Det vil være et spesielt kort øyeblikk hvoretter du har forpliktet deg til deg selv, og du vil vite det helt klart og presist. Det er som å feire nyttår. Når klokken slår tolv, sier vi «Godt nytt år» til hverandre. Det er det spesielle tidspunktet. Dermed for­sikrer vi oss om at det ikke er noen va­ge kanter i vår hukommelse eller til vår forpliktelse. Du er en sleip fisk, og du må ha et slags garn. Garnet er den situasjonen hvor du avlegger tilflukts­løftet som du fanges i. Og fiskeren, den som får deg ut av vannet, er læ­­re­ren – den som gir tilflukten. På det tids­­punktet kan fisken ikke gjøre noe annet enn å overgi seg til fiskeren. Uten seremonien virker det ikke helt. Ellers overlates alt til din egen fantasi og din subjektive oppfatning, som vi­ser seg å være nokså upålitelig.

 

Når du blir en «flyktning», en som følger Buddhas lære, går du ombord på et tog som ikke kan gå baklengs og som ikke har bremser. Toget kom­mer inn på stasjonen på et bestemt sted og til en bestemt tid. Du går om­bord. Fløy­­ten tuter og du er i gang.

 

Derfor er tilfluktsseremonien en mi­le­pæl i det å bli en buddhist, en ikke-teist. Du trenger ikke lenger å gjøre ofringer i noens navn, i det du prøver å bli frelst eller fortjene forløs­ning. Du behøver ikke lengre å presse deg selv overbord slik at den mannen som be­trak­ter oss smiler til deg, den gamle mannen med skjegget. Budd­histene er opptatt av at himmelen er blå og gres­set er grønt – om som­me­ren, selv­føl­gelig. Og buddhister er opp­­tatt av at menneskene er meget viktige og at de aldri er blitt fordømt – unntatt av sin egen uvitenhet, noe som er forståelig. Hvis ingen viser deg veien, hvilken som helst vei, kom­mer du til å forbli for­virret. Det er ik­ke din feil. Men nå er du blitt vist en vei og du begynner å arbeide med en spesiell lærer. Og på dette punktet er ingen forvirret. Du er den du er, Bud­d­­­­has lære er hva den er, og jeg er den jeg er – en lærer som or­­dinerer deg til en buddhistisk per­son. Dette er en me­get gledelig si­tua­sjon, slik jeg ser det. Vi skal arbeide sammen fra be­gyn­nelse til slutt.

 

Å ta tilflukt i Buddha som eksem­pe­let, å ta tilflukt i dharma som veien og ta tilflukt i sangha som ledsagerne på veien, er meget presist, meget defi­ni­tivt og meget klart. Folk har gjort det­te de siste to og et halvt tusen år, som er så lenge den budd­histske tra­di­sjo­nen har vart. Ved å ta tilflukt mottar du hele den spesielle arven inn i ditt system, du plugger inn i en spesiell visdom som har eksistert i 25 år­hund­rer uten avbrudd og uten forringelse. Det er meget direkte og enkelt.

 

Å ta tilflukt i Buddha

Du tar ikke tilflukt i Buddha som en frelser – ikke med følelsen av at du har funnet noe som skal gi deg trygghet, men som et eksempel som du kan et­terligne. Han er et eksempel på et van­­lig menneske som gjennomskuet livets svik og skuffelser, både på et ordinært og et åndelig plan. Buddha fant frem til den åndelig våkne til­stan­­den ved å forholde seg til de situ­a­sjo­nene som fantes rundt seg: forvir­rin­gen, kaoset og ‘galskapen’. Han var i stand til å betrakte disse si­tuasjonene helt klart og presist. Han disiplinerte seg ved å arbeide med sitt eget sinn, som var selve kilden til for­virringen og alt kaoset. I stedet for å bli en an­ar­kist og legge skylden på samfunnet, valgte han å arbeide med seg selv og opp­nåd­de det som er kjent som bodhi – el­­ler oppvåknin­gen. Det siste og uo­ver­trufne gjen­nom­bruddet fant sted og han var i stand til å un­dervise og arbeide med levende vesener uten å holde igjen.

 

Eksempelet med Buddhas liv er re­levant fordi han startet med omtrent det samme utgangspunktet i livet som vi har, den samme forvirringen. Men han avsto fra det livet han levde, for å finne sannheten. Han gikk i gjen­­nom en rekke åndelige «trips». Han prøvde å arbeide med det teis­ti­ske synet, slik det kom til uttrykk i hinduismen på den tiden. Men han fant ut av at det var mange proble­mer forbundet med det. Så i stedet for å lete etter en ytre løsning, be­gyn­te han i stedet for å arbeide med seg selv. Han begynte å rulle opp er­me­ne, for å si det på den måten, og ble en Buddha. Inntil han gjorde det, var han bare en som hand­let i det ån­de­li­ge supermarkedet. Så å ta tilflukt i Buddha som vårt forbilde, er å for­stå at vår ‘pa­sient­historie’ lett kan sam­menlignes med hans. Dermed kan vi bestemme oss for at vi vil følge hans eksempel og gjøre som han gjor­de.

 

Ved å ta tilflukt begynner du å inn­se at du faktisk kan ‘konkurrere’ med Buddha. Du kan gjøre det samme. For fem og tyve århundrer siden klar­te en person, som måtte forholde seg til sin daglige livssitua­sjon, å vekke seg selv og kjenne på livets smerte. Han klarte å arbeide seg i gjennom det, med det, og til sist oppnå budd­ha­tilstanden, oppvåknin­gen. Den per­sonen het Gautama, overhodet for Sha­kya-slekten. Han var en prins som hadde all slags luk­sus og trygg­het, men som følte seg frem­med­gjort fra sin sanne natur. Så han satte et spørs­målstegn ved det hele. Han røm­te fra sitt kongedømme og prak­tiserte me­di­tasjon i jungler og skoger. De enes­te vennene eller ån­delige lærere han fant, var åndelige materia­lister, som brukte meditasjon til å forsterke egoet. Han prøvde alle slags fysiske triks, som å holde pus­ten, stå på ho­det, ut­sette seg for ek­s­t­rem hete osv. – men han fant alt ver­diløst. Så be­gyn­te han å vekke seg selv, å våkne opp selv. Han vant opp­våkningen på egen hånd. Han var en så smart per­son at han klarte å kom­me seg ut av den psy­kologiske ma­te­rialismen som går ut på å støtte opp egoet med ideer, og til og med ut av den ånde­lige mate­ria­lismen. Han klar­te å overvinne begge typer ma­te­ria­lisme. Heretter var han kjent som Buddha, Den Våkne.

 

Det kan vi også gjøre. Tusenvis av dem som har fulgt i Buddhas fotspor har klart det. Vi har både den psyko­­logiske og åndelige materialismen som konstant skjer i våre liv. Derfor har vi det samme materiale å arbeide med. Det er ingen tvil om at vi har sam­me «føden» for våre sinn.

 

Et av de viktigste skrittene Buddha gjorde i sin åndelige utvikling, var å inn­se at det ikke er noen grunn til tro eller forvente noe mer enn den ba­si­s­inspirasjonen som finnes i oss alle­re­de. Dette er den ikke-teistiske tra­di­s­jo­nen. Buddha ga opp å tro at det var noe slags guddommelig prin­sipp som ville dale ned på ham og løse alle hans problemer. Så det å ta til­flukt er på ingen måte å oppfatte Budd­ha som no­en gud. Han var bare en person som praktiserte meditasjon, arbeidet, stu­der­te og erfarte ting helt personlig. Med det i sinne, tar vi til­flukt i Budd­ha, noe som innebærer at vi avstår fra feilaktige forestillinger om gud­dom­melig eksistens. Fordi vi ‘eier’ det som kalles buddhanatur, opp­lyst in­tel­ligens, behøver vi ikke å låne andres glans og herlighet. Vi er ikke så hjel­pe­løse. Vi har alle de ressurser som trengs allerede. Et hier­arki av gud­dom­melige prinsipper er irrelevant. Det er svært meget opp til oss selv. Vår egenart har laget vår egen virke­lighet. Hele situasjonen er faktisk svært personlig.

 

Å ta tilflukt i dharma

Deretter tar vi tilflukt i Buddhas be­læ­ringer – dharma. Vi tar tilflukt i dhar­ma som en vei. Slik skjønner vi at alle våre livssituasjoner er en konstant pro­­sess hvor vi lærer og utvikler oss. Vi oppfatter ikke noe som verdslig og noe annet som hellig. Alt sees i stedet som sannheten – som er definisjonen på dharma. Dharma er også sinnsro, som i denne forbindelse betyr at man ikke griper etter, holder fast i eller prøver å besitte noe – det er en ikke-voldelig holdning.

 

Vanligvis er den røde tråd som går igjennom våre opplevelser at vi øns­ker en fullstendig mål-orientert pro­­sess. Alt det vi føler, gjøres ut i fra våre ambisjoner, vårt konkurranseins­tinkt. Det er det som vanligvis driver oss til å bli en mer betydningsfull pro­fessor, en bedre mekaniker, en flink­ere snek­ker, en større poet. Dharma – fraværet av kraftige følelser – skjærer igjennom denne lille, målorienterte visjonen, slik at alt i stedet blir en ren læ­rings­pro­sess. Dette tillater oss å for­holde oss til livet fullt og helt. Så ved å ta tilflukt i dharma som veien, utvikler vi en følelse av at det er verd å leve på den­ne jorden. Intet sees på som bare bort­kastet tid, intet sees på som en straff eller som en grunn til motvilje og å klage.

 

Dette aspektet av å ta tilflukt er spe­sielt relevant i Amerika (og vel rester av vesten? Red. anm.), hvor det er gan­­­s­ke så vanlig å skylde på andre for alt, og å se på ens forhold til omgi­vel­sene som usunne og forurenset. Vi rea­­­gerer med motvilje. Men så snart vi gjør det er det ikke lenger noen vei. Verden blir da delt i to deler, en hellig og en profan, i det som er godt og rik­­tig, eller det som en betrakter som f.eks. en dårlig jobb eller et nødvendig onde. Når man tar tilflukt i dharma, som betyr å innta en følelsesnøytral holdning, innebærer det at alt i livet sees på som fruktbare situasjoner som vi kan lære av, alltid! Hva som enn skjer – smerte eller glede, godt og dår­lig, rettferdighet og urettferdighet, er alt en del av denne læreprosessen. Så det er ingen å skylde på. Alt er vei­en. Alt er dharma.

 

En slik følelsesnøytral  dharma­kva­litet er et uttrykk for nir­vana – frihet eller åpenhet. Når vi har en slik til­nær­mings­måte, vil enhver ån­delig praksis vi gjennomgår bli en del av en lære­si­tua­sjon, snarere enn en ri­tua­­listisk eller åndelig situasjon eller en religiøs plikt. Hele prosessen blir integrert og naturlig.

 

Vi har alltid forsøkt å lage fornuft ut av livets løshet og utilfredshet, ved å for­søke å gjøre tingene trygge og fry­se den utvaskede kvaliteten fast som en slags handling i et filmmanuskript. Men vi klarer ikke lenger å lage mye or­den i det hele. Tingene beveger seg hele tiden, endrer seg og blir til noe annet. Derfor begynner vi å arbeide med de grunnleggende forutsetnin­ge­ne for denne strømmen, denne bøl­gingen mellom opp- og nedturer. Vi kan se våre liv som en refleksjon i spei­let eller som bølgene på havet. Noen ganger kommer ting nær oss og vi kan nesten gripe fatt i dem, men så forsvinner de igjen. Ting kan være på nippet til å virke fornuftige på oss, men så oppstår plutselig en sterk forvirring og det som så ut til å være fornuftig virker nå som å være tu­sen­vis av mil unna. Konstant prø­ver vi å gripe fatt i noe, og akku­rat i det vi tror vi har fått et fast hånd­grep, mister vi det igjen. Dette er fru­st­rasjonens kil­de – lidelse eller dukk­ha, som Budd­ha kalte det. Dukkha er den før­ste edle sannhet. Forstår vi det­te kan vi lage fornuft ut av intet, for å si det på den måten. Forgjengelighet blir mer meningsfylt for oss enn å prøve å fry­se sannheten til en fast klump. Den­ne erkjennelsen – å forstå hvor­dan denne fluktuerin­gen skjer og ar­bei­de med det – er å ta tilflukt i dhar­ma.

 

Denne tilnærningsmetoden krever en direkte væremåte og et fravær av svik – vi kan til og med si et fravær av høf­lighet. Det betyr at vi hver av oss ser livets realiteter rett i øynene. Vi be­høver ikke å komme opp med noen støtputer eller høflighet eller en billig omgangstone – vi bare opplever livet direkte. Og det er et meget van­lig liv, smerte er smerte og for­nøy­else er fornøyelse. Vi behøver ikke å bruke andre ord eller antyd­ninger. Smerte og fornøyelse og forvirring – alt finner sted helt util­slørt. Vi er helt enkelt gan­ske så or­dinære. Men å væ­re direkte og gi avkall på høflighet be­tyr ikke at man skal bli noen vill­mann. Vi er nakne i den betydningen av at vi ikke skal ut­styre oss med en bløt fo­ring mot omverdenen, slik som vi van­ligvis gjør. Sammen med våre ven­ner og med familien, kan vi, i alt som foregår, ta oss råd til å være enk­le, di­rekte og helt personlige.

 

På den måten sees ikke alt som skjer i livet – av økonomisk, hjem­me­lig eller åndelig art – som tilhørende ulike av­de­linger eller «skott». Alt er kom­bi­nert i én situ­asjon. Det er det som menes med å følge dharmaveien. Hver­­­ken hete, in­tense øyeblikk av klau­strofobi eller kjølige, følelseskalde øyeblikk betrak­tes som spesielt gode eller spesielt fryktelige. Dette er bare de forskjel­lige aspekter av det livet vi er invol­vert i. Det er en naturlig pro­­sess som finner sted hele tiden. Å ta tilflukt i dharma betyr at vi forholder oss til alt som skjer, fra flisen i fin­geren til at bestefar begår selvmord pga deg. Alt fra det minste til det største – alt er deler av en naturlig pro­sess. De er bare ulike former som veien tar, hele tiden. Alt er bare for­skjellige tricks, de er ba­re interessante fassetter i livet.

 

Men du kan ikke bare si: «La oss ba­re forlate alt. La oss bare betrakte alt og bli store poeter!» Neida, du kan ik­ke bare skrive dikt om det, skrive san­ger om det eller danse til det. Du må gå inn i alle livets fasetter – fulls­tendig! Og å gå inn i dem er meningen bak vei­en – de blir selve veien. Det led­­sa­ges av meditasjonstreningen, som fak­tisk gjør det hele meget klart og kon­sist. Jo klarere vårt sinn blir, jo mer vir­kelige og levende blir alle de små tingene som virker lovende eller truen­de – håp og frykt, smerte og gle­der.

 

Tradisjonelt deles dharma inn i to deler eller aspekter: Den første delen er det som er blitt sagt, som betyr de hellige tekstene, alle bøkene med be­læringer som er blitt skrevet siden Buddhas tid helt frem til i dag. De hel­­lige bøkene som er blitt overlevert fra generasjon til generasjon, inne­hol­der sannheten om det som er er­fart, som er det andre aspektet av dharma. Gjen­nom hele den tiden som linjen fra Buddha har eksistert, har in­divider er­fart den sanne tilstanden og sann­heten som finnes i belæringene. Dette kan også erfares av deg. Det er en opp­da­gelse i ditt liv som skjer både med din lærer og med deg. Det skjer spe­sielt i forbindelse med meditasjon, både i den formelle sittemeditasjonen og i hand­lin­gens meditasjon.

 

Å ta tilflukt i dharma betyr at de er­faringene du opplever gjennom livet, både smerte og glede, egentlig er ver­difulle belæringer. Belæringene er ik­ke opphøyde fordi de ble oppdaget i det tomme rom eller fordi de kom fra himmelen eller ble gitt av guddom­me­lige vesener. Belæringene ble opp­da­get i hjertet, i et menneskelig hjerte – i buddhanaturen. F.eks. er den budd­his­tiske kanon – Tripitaka – basert på no­ens erfaring. Det er noens undervis­ning. De ett hundre og åtte bindene av sutraene er noens talte ord – direkte kommunikasjon fra ett menneske til et annet. Buddha, som var fullstendig opp­­­­­­­våknet, kommuniserte med andre mennesker som ikke var våkne, halv­våkne eller ‘litt-våkne’. Sannheten kom aldri ned fra en sky, den springer ut av den menneskelige situasjon. De fire edle sannheter som Buddha un­der­viste i, beskriver livets smertelige realiteter i det å være et menneske, hva som er årsaken til disse prob­le­m­ene, muligheten for å våkne opp og den mulige veien som kan føre til opp­­­våkningen. Disse er meget bok­sta­velige sannheter, de er direkte sann­heter, i stedet for noe som ble laget «ovenpå».

 

Så, når man tar tilflukt i dharma, ser en ikke på belæringene som tekster som oppsto på mystisk vis ved at so­len og skyene kom sammen og inn­gra­verte skrifter på tavler. Disse bø­kene ble skrevet med penn og blekk på papir. Minnet av seminarene, un­der­vis­ningen og diskusjonene ble do­kumentert helt enkelt som en be­skri­­velse av hva en våken mann sa, hvor­dan en våken man oppførte seg i livets situasjoner. Derfor har det å ta tilflukt i dharma ingenting å gjøre med uten­omjordisk innflytelse, ingenting å gjø­re med romvesener, og det har in­gen­ting å gjøre med Jehova heller. Men det har helt klart noe å gjøre med men­­tal sunnhet. Å ta tilflukt i dharma betyr at menneskers erfa­ringer kan bli opp­høyd så mye at, i spesielle til­fel­ler, vi faktisk kan vekke oss selv inne i oss selv.

 

Nok en gang: det som foregår i vå­re sinn er en læreprosess, elske- og hate­situasjonene rundt oss, følelsen av uhell og hell, følelsen av nederlag, følelsen av stolthet og ego, følelsen av patriotisme, følelsen av å være smart og spesiell, og følelsen av for­virring - alt dette er inkludert i vår grunn­leg­gende situasjon. Det er vei­en! Det er den eneste veien fordi det er det enes­te vi kan arbeide med. Vi kan ikke ba­­­re melke læreren hver gang vi føler oss sultne eller tørste. Men vi kan er­fare hvordan vi lever og hvor­dan vi ut­vikler oss i forhold til dhar­ma­un­der­visningen som blir gitt. Dermed kan vi fininnstille oss på hvordan dhar­ma er blitt erfart av dem som har fulgt dhar­maveien i fortiden, noe som er meget kraftig og betyd­ningsfullt for oss.

 

Å ta tilflukt i Sangha

Når man har tatt tilflukt i Buddha som eksempelet og i dharma som vei­en, tar vi tilflukt i sangha som fel­les­ska­pet. Det betyr at vi har mange venner, mange medflyktninger, som og­så er forvirret og som arbeider med de samme retningslinjene som oss. Alle strever samtidig med sin egen selv­di­sip­lin. Fordi medlemmene av sang­ha­en opplever en følelse av verdighet og at deres forståelse av til­flukten i bud­d­ha, dharma og sangha begynner å ut­vik­les, blir de i stand til å virke som på­min­nere og gi hver­and­­re til­bake­mel­din­ger. Dine venner i sanghaen gir et kontinuerlig re­fe­ran­se­punkt som ska­per en konti­nuerlig læ­rings­pro­sess. De virker som ref­lek­ser i speilet og minner deg på eller advarer deg, i de daglige situasjoner. Det er et slikt fellesskap vi mener med sangha. Vi er alle i samme båt. Vi deler en følelse av tillit og en fø­lelse av organisk venn­skap i stort for­mat.

 

På samme tid må du stå på dine eg­ne ben. Både en følelse av indivi­dua­litet og en følelse av fellesskap gjør seg gjeldende. Dere arbeider sammen og hjelper hverandre, men dere må ik­ke hjelpe så mye at dere blir avhen­gige av hverandres hjelp. Hvis du støt­­­ter deg på noen i et svakt øye­blikk i livet ditt, kan den personen du støt­ter deg på synes sterk, men han vil og­så begynne å få noe av din svak­het. Hvis han faller, faller du og­så. Hvis det bare gjaldt å støtte seg til hveran­dre, kunne vi ha tusenvis av men­nes­ker som støtter seg på hver­andre, men hvis da én person faller, ville alle falle. Det hele ville bare rase sammen, som en gammel falleferdig bygning. Det ville bli kaos. Det vil­le bli en selv­mordspro­sess, med tu­sen­vis av folk som faller samtidig. Det vil­le ha blitt svært rotete og «stø­vete».

 

Så, å ta tilflukt i sangha betyr å være villig til å arbeide sammen med dine medstudenter, dine søstre og brødre i dharmaen, og være selvstendig på sam­­­­me tid. Dette er et meget viktig poeng å huske på når du tar tilflukt. In­gen pådytter sanghaen sine tunge syns­punkter. Hvis en bestemt person prøver å virke som en katalysator el­ler talsmann for hele sanghaen, er det sett på som frivolt. Hvis noen er svært redde av seg, lette å innbille ting og er avhengige, er det også sett på som fri­volt. I stedet er hvert enkelt medlem av sanghaen et individ som befinner seg på veien på en litt annen måte enn de andre. Det er derfor du stadig får alle slags tilbakemeldinger, både ne­­gative og positive, oppmunt­rende og skuf­fen­de. Disse er meget rike res­surser som gjøres tilgjengelig for deg når du tar tilflukt i sanghaen, i fel­les­skapet av studenter. Det er som om gjær er put­tet i en beholder med hun­d­revis av bygg­korn. Hvert av kor­nene begynner å fylles med gjær, inntil det bare er et stort, flott krus med øl. Alt er gjæret fullstendig, hvert av kor­nene har blitt mektige hver for seg, så det hele blir en virkelig verden.

 

Sanghaen er et fellesskap av men­nesker som har fullstendig rett til å skjære igjennom dine «trips» og fore deg med sin visdom, på samme tid som de også har rett til å vise sine eg­ne nevroser og bli gjennomskuet av deg. Det fellesskapet som er i sang­haen er et skarpt vennskap – uten for­vent­nin­ger, uten krav, men på samme tid – til­fredsstillende.

 

Sanghaen er en kilde til læring, like mye som ens åndelige venn eller læ­rer. Derfor er det nødvendig med en del gjensidig tillitt i sanghaen. Men det er helt avgjørende å presisere at vi her snakker om den organiserte sang­haen, som er sanghaen som består av dem som praktiserer, mediterer sammen og som arbeider med seg selv. Uten den sang­haen har vi ikke noe referan­sepunkt, vi blir bare kastet tilbake i den store sam­sariske suppen igjen og vil ikke lenger vite hvem eller hva vi er. Vi er fortapt.

 

Vi ser derfor ikke på oss selv lenger som ensomme ulver som har en eller annen ‘greie’ gående på siden, slik at vi ikke behøver å forholde oss til noen i det he­le tatt, om det er organsasjo­nen, det å sitte sammen og meditere eller i for­hold til resten av sanghaen. Men på sam­­me tid må vi ikke bare bli en av mas­sen. Begge disse ytter­punk­tene er for trygge. Hele ideen er å åpne seg opp, å gi seg over fullstendig. Det er et stort behov for å gi seg over.

 

Å melde seg inn i den klubben av en­somme mennesker som kaller seg for sanghaen er en meget modig ting å gjø­re. Vanligvis melder man seg ikke inn i noe før en har full oversikt over hva det innebærer. Man pleier da å be­tale et visst pengebeløp for å melde seg inn i en spesiell klubb, og det gir deg visse tjenester som gjør deg god og trygg. Men ved denne anledningen er det en meget upersonlig tilnær­­mingsmåte, samtidig som det på en underlig måte også er svært personlig. Du er villig til å arbeide med din en­somhet i en gruppe. Sanghaen består av tusenvis av mennesker som er en­som­me sammen, som arbeider med sin egen ensomhet, eller snarere sin egen «alenehet». Sammen utgjør de et helt orkester og du kan danse til mu­sik­ken, og det er en meget person­lig erfaring. Du begynner å arbeide med den spe­sielle energien, som tillater in­di­vi­dua­li­tet, spontanitet og også ikke-agg­re­sjon.

 

Følelsen av tillitt og ærlighet i sang­haene skremmer mange mennesker, men uansett finner ekte kommuni­ka­sjon sted. Sanghaenes sofistikasjon øker også på en naturlig måte. Vi kan ikke se på sangahen som en innside-gruppe, en billig husholdning bestå­en­de av brunris-etere med fettet be­s­tikk. På dette nivået er sanghaen en lytefri husholdning, med lytefrie re­lasjoner, hvor erfaringer og inte­rak­sjoner med hverandre oppstår på en personlig må­te. Den virkelige sang­haen ut­gjø­res av mennesker som fak­tisk er full­sten­dig innstilt på å ar­beide med seg selv. De har ikke utviklet no­en fan­tas­tiske triks, magi, ekst­ra­ordinær fi­lo­so­fi el­ler noe i den ret­ning. Ut i fra slike be­­t­rakt­ninger, kan et slik fel­leskap kan­skje oppfat­tes som litt for kje­delig, litt for van­lig. Men uansett er det me­get virke­lig. Det er fullt ut mulig at du blir kjent med ekst­ra­or­di­næ­re ven­ner og sysler, men på en eller annen måte utvikler denne interessen seg til å bli noe plas­tisk, en del av en drøm­meverden. Så du vender tilbake til den sanne sang­haen, de virkelige men­­neskene som faktisk bryr seg om seg selv, som bryr seg om deg som venn, og for­hol­der seg fullt ut til hele situasjo­nen, uten å skjerme vekk no­en områ­der, ut i fra en gjensidig av­ta­le ba­sert på svak­het.

 

Når man har tatt tilfluktsløftet, fin­ner tre slags forandringer sted: en en­d­ret holdning, endrede kjennetegn og et nytt navn.

 

En endret holdning

Å endre holdning innebærer en følel­se av sympati overfor deg selv og der­­for også i forhold til resten av ver­den. Ens holdning endres til en hol­d­ning av ikke-aggresjon og fravær av sterke følelser. Aggresjon hen­spiller på en grunnleggende holdning av irri­tasjon, krampaktighet og uvennlighet – en hold­ning om at omverdenen er der for å utkjempe slag med. Og li­den­ska­pelig prøver man å vinne noen over. Man prøver hele tiden å overgå de andre. Uansett er man i konstant strid med omverde­nen, og det betyr at man er i konklikt med seg selv.

 

Når du endrer holdning, utvikler du en årvåkenhet som gjør deg i stand til å være vennlig mot deg selv og på den måten mot alle andre. Det er en fø­lel­se av mildhet. Dette er forbundet med «forpliktelsen» til ens medita­sjons­prak­sis, som skaper en åpenhet til dine opp – og nedturer, og en vil­lig­het til å godta dem og arbeide med dem. Du utvikler et slik gjennomgri­pende forhold til belæringene at de blir en del av deg selv. De tre juveler – Buddha, dharma og sangha – blir en del av ditt liv og du trives med det. Du arbeider med det og lever på det. Du blir ikke en religiøs person slik man vanligvis forstår det. Men du blir mild, myk, meget vennlig og bearbei­delig. Du danner ikke forsvars­me­ka­nis­mer hele tiden.

 

Som buddhist blir man mindre grå­dig. Hvis frokosten ikke er laget ak­ku­rat slik du foretrekker den, så ak­sep­terer du det og spiser en dårlig fro­­kost som du ikke liker. Det gir en følelse av at du godt kan vike noen tommer fra dine krav – vike bare litt i et kort øye­blikk. Så å prøve å gi seg, som er en end­ret holdning, er meget viktig. Van­ligvis ønsker vi ikke å gi oss. Vi vil heller ha det på vår egen måte. «Jeg vil ha hundre prosent gjest­­frihet og hvis jeg ikke får det, vil jeg kjempe for mine rettigheter!», osv. Dette er prob­le­matisk og nokså ubuddhistisk i grun­nen.

 

Et annet aspekt når man endrer hol­d­ning, er at når du blir en buddhist fullt og helt, begynner du å føle at det går an å arbeide med alle situasjoner i livet. Du føler deg ikke fremmedgjort fra problemene, og du prøver ikke å sende deg selv ut i en åndelig satelitt­bane eller noe sånt. Du kan bli meget mild og vennlig overfor deg selv og overfor andre og slik forholde deg til verden – noe som ser ut til å være ho­ved­poenget med Buddhas belæringer. Men du behøver ikke å gå rundt med et overfladisk smil og en honningaktig lys&kjærlighet-hold­ning. Det er en ekte erfaring. Du går inn i en tradisjon basert på en ikke-voldelig mental hol­d­ning, og du vil kunne opptre på den måten uten kunst­grep.

 

Ikke-aggresjon i denne sammenhen­gen innebærer å avstå fra å ta liv. Du distanserer deg ikke fra dyr, fiender og mennesker generelt. Noen men­nesker er faktisk stolte av å drepe fluer. Og i de små situasjonene blir man fanget av en slags der-fikk-jeg-deg-mentalitet. Det er en meget bar­ba­risk oppførsel. Å bli en dhar­ma­prak­­tiserende betyr at man blir mer sofistikert på en fun­da­men­tal måte. Du begynner å legge mer merke til de daglige situasjoner, som begyn­ner å bli viktigere, ja faktisk hel­lige.

 

En slik holdning kan ikke forfalskes. Det kommer bare fra en masse medi­tasjonspraksis – det ser ut til å være den eneste veien. Ens trening med å sit­te ser ut til å produsere mildhet og medfølelse på en naturlig måte.

 

Endret kjennetegn

Endret kjennetegn er nøye knyttet til endret holdning. Så snart du begynner å oppføre deg ikke-aggressivt, begyn­ner du å vise tegn på den sunnhet som allerede finnes i deg. Du behøver ikke å bevise noe for dine slektninger, for­eldre eller venner. Ord teller ikke. Fol­kene rundt deg kan ganske enkelt san­se den prosessen av mildhet og for­nuf­tig­het som finner sted inne i deg. Det er ikke at du prøver å bli mer høflig eller forståelsesfull på en billig måte, men at du prøver å bli mer høflig og for­ståel­sesfull uten å bry deg om din egen per­son­lige komfort. Så på en må­te be­gyn­ner mildhet og sym­pati å vise seg, og det er kjennetegnet på en budd­hist. Du begynner etter­hvert å bli et men­neske med en annen slags opp­dra­gelse. Du blir en mild, for­­stå­el­ses­full person som er åpen og modig på sam­me tid.

 

Du kommer ikke med ett til å bli en glødende, lykkelig, «easy-going» og opplyst person, selvfølgelig. Men hele tankegangen – at hvis meditasjons­tre­ningen og «disiplineringen» får virke er – at ens personlighet kan end­res fra en smertefull, alvorlig og dyp nev­ro­se, til noe åpent, skarpt, dypt og gle­delig. Dette er ikke nødvendigvis en selgers slagord. Det er vår erfaring at den slags endringer har funnet sted i tu­sen­vis av studenter i USA.

Publisert/sist endret: 18 00:00:00.07.2007