Mahamudra

Jamgön Kontrul Rinpoche ga denne mahamudra-undervisningen på Karma Tashi Ling buddhistsenter i 1987. Fem år senere omkom han i en trafikkulykke i India. Mahamudra er den høyeste undervisning innen Kagyu-tradisjonen.

oversatt til norsk og kommentert av Hans Christian Schrøder

Jamgön Kongtrul Rinpoche var inkarnasjonen til den store tibetanske mesteren Jamgön Kongtrul Lodrö Thaye. Han er en av de høyeste lamaene i Karma Kagyu-linjen, og derfor viktig for Karma Tashi Ling. Dette er en avskrift av et lydbånd og oversettelsen fra en undervisning han ga i 1987 på senteret. Emnet er Mahamudra, den høyeste erkjennelse innen denne tibetanske tradisjonen. Veien til denne erkjennelsen er forklart i detalj i Mahamudra-systemet. Her følger først en innledning, og deretter en innføring i hva Mahamudra er.

I 1992 omkom Kongtrül Rinpoche i en tragisk bilulykke i Sikkim. Selv traff undertegnede ham ikke mens han levde. Men i 1995 var Lama Changchub og noen andre fra KTL en tid ved hans hovedkloster i Kathmandu i Nepal, og jeg fikk fort se hvor stor betydning han hadde hatt for dem som hadde møtt ham, og spesielt for dem som hadde hatt ham som sin lærer. Det eneste jeg visste før jeg kom til Pullahari - som stedet i Nepal heter - var at han var en ledende lama og at hans død hadde kommet som et kraftig sjokk på alle som hadde et forhold til ham.

På den ene veggen i rommet der vi fikk undervisning i tibetansk språk, hang det et bilde av ham. Jeg la merke til det med det samme, et kraftig, men rolig og tillitsvekkende smil. Men fremfor alt styrke og klarhet. Og det var det jeg fikk høre senere, «Rinpoche var så sterk!». Det han ville ha gjort, ga han beskjed om èn gang, og det skjedde. Jeg kunne se hvilken styrke han var for sine elever og munker, og hvor mye de håpet han snart skulle komme tilbake. Hvordan alle munkene hver kveld sang bønner for at han skulle returnere så kvikt som mulig i en ny inkarnasjon. Fra de minste, som sang med stor entusiasme og naturlig musikalitet, til de bokstavelig talt store munkene som satt som fjell og holdt det hele sammen, var det utrolig inspirerende og vakkert å høre på og å delta i, og var en måte å knytte en forbindelse til Kongtrül Rinpoche på for meg også.

Et halvt år senere dro jeg forbi på veien til en annen gompa, og spurte om de hadde funnet den nye inkarnasjonen. En oppgitt gest ble ledsaget av et megetsigende «ikke ennå». Ventetiden begynte å føles litt for lang nå. Vel tilbake i Norge må jeg nok innrømme at jeg ikke tenkte så mye mer på de ventende munkene i Nepal, men så en dag kommer det en jublende faks fra Danmark til KTL. Den 17. Karmapa har hatt en drøm, et brev er skrevet, en lete-ekspedisjon var dratt til Tibet. Det er den nye Jamgön Kongtrül som er lokalisert med navn og adresse, så og si.

Opptaket denne Mahamudra-undervisningen er tatt fra, er fra 1987. Ti år senere kommer den på trykk i Bodhibladet. Og de kommer fra en Rinpoche som i mellomtiden er død og reinkarnert, og som om nye ti år vil være på god vei igjen til  å bli en lærer og inspirator for tusenvis av mennesker. Flere av de som har vært på KTL i mange år, var tilstede den gangen, og noen er døde. Det er mange «nye» som leser dette, selv har jeg ikke vært buddhist mer enn i noen korte år. Og hvis jeg er her om ti år, vil jeg være eldre slik de er nå, de som hørte dette fra den forrige Jamgön Kongtrul i 1987. Slik er tingenes natur. Jeg er sikker på at om ti år vil Jamgön Kongtrul fortsette sitt virke for alt levende, for slik er en bodhisattvas natur. Og forhåpentligvis vil jeg, og dere som leser dette, fortsette å jobbe oss fram på den veien vi har valgt, kan hende noen av oss med Rinpoches hjelp. Måtte vi bare bruke de neste ti årene på beste vis, på å realisere det Rinpoche forklarer for oss her!

Jeg håper dette kan være til nytte for dere som leser det, selv om det er en norsk oversettelse av Hannah Nydahls oversettelse til engelsk, bortsett fra spørsmålene som er besvart av Rinpoche direkte på godt engelsk.

 

Nå som dere skal lytte til dharma-belæringene, er det viktig å utvikle den rette og rene motivasjonen, den rette sinnsholdningen. Rett holdning er å ønske at når vi lytter til dharma nå, vil det bidra til å bringe alle levende vesener til full oppvåkning, til å hjelpe dem fram til å bli opplyste vesener. På denne måten utvikler dere bodhichitta, ønsket om at alle andre levende når oppvåkningen. Så Rinpoche ber dere om å ‘være så snille’ å utvikle bodhichitta nå som dere skal høre på belæringene.

Emnet idag er mahamudra, og mahamudra er virkelig roten til, eller essensen av, de buddhistiske belæringene. Innen læren er det ikke noe som er helt forskjellig fra mahamudra, og det er ikke noen del som ikke involverer mahamudra. Det er som om mahamudra er vevd inn som en rød tråd gjennom hele læren, fordi det er den essensielle belæringen.

Buddha ga 84.000 forskjellige typer av belæringer, og alle sammen har som formål å fri levende vesener fra uvitenhet, fra illusjoner. Det som holder oss i illusjonen og binder oss til den, er hovedsakelig våre forstyrrende følelser og de sentrale sinnsgiftene som er: Begjær (tilknytning), aggresjon (sinne), og dumhet (sløvhet). Det er 21.000 belæringer som er et middel mot begjær. Disse kalles vinaya-belæringene. Det er 21.000 belæringer som virker mot hat og aggresjon. Dette er sutra-belæringene. Så er det middelet mot uvitenhet og stupiditet som heter abhidharma, og de er også 21.000. Til slutt er det 21.000 belæringer som er middelet mot en kombinasjon av disse tre. Alt i alt utgjør disse de 84.000 belæringene den undervisningen som Buddha ga.

Det som holder oss i samsara - som binder oss til samsara - er uvitenhet. Vi har som nevnt de tre sinnsgiftene: begjær og tilknytning, avsky og stupiditet; og uvitenheten viser seg på den måten at vi faller inn i to ekstreme posisjoner. Enten tror vi at alt virkelig eksisterer på en håndfast og evig måte, eller så tror vi at ingenting eksisterer, som i ekstrem nihilisme. Eternalisme og nihilisme. I virkeligheten er verdens natur foreningen av den relative og den absolutte virkelighet. Men når vi ikke forstår dette, mener vi enten at den relative sannheten er virkelig - det er det som er eternalisme - eller forstår vi ikke den absolutte sannheten rett og mener at ingenting finnes - at ikke noe som helst eksisterer - er dette nihilisme. Disse er de to måtene å misforstå virkelighetens natur på. Dette er uvitenhet. Slik  oppstår uvitenheten ved ikke å forstå de to sannhetene; at relativ og absolutt virkelighet er uatskillelige. På denne måten faller vi inn i den dualistiske virkelighetsforståelsen.

Basert på disse ekstreme oppfatningene av å enten tro på eternalisme eller nihilisme, lager vi et skille mellom verdslig eksistens - illusjonene - som èn ting, og nirvana og frihet fra illusjonene som en helt annen ting, som om de skulle være to forskjellige og motsatte ting. Å skille samsara og nirvana på denne måten, er slik sinnet funksjonerer. Det er sinnet selv som lager dette skillet. For i virkeligheten er ikke samsara og nirvana to forskjellige ting. Når vi ser på samsara og nirvana som to separate ting, bærer vi også på forestillingen om at samsara er noe som må oppgis og nirvana er noe som må oppnås - som må gjøres til virkelighet. Men sett med den  høyeste Synsmåten, eller fra en absolutt synsvinkel, som i Mahamudra - slik det er meningen med Mahamudra - er det ingenting som må oppgis eller oppnås.

For å realisere denne høyeste sannheten, er det ikke slik at vi kan ta samsara og nirvana og bare blande dem - som å helle vann i vann - og så er de like. For det som får oss til å se samsara og nirvana som forskjellige, er sinnets tendens til klamring, vår dualistiske oppfatning. Å forstå  samsaras og nirvanas likhet betyr akkurat dette - å forstå at de er ikke to forskjellige ting. Det er ikke som å legge to forskjellige ting sammen, det ligger derimot i deres natur at de er like. Dèt er hva vi må forstå. Dèt er hva Buddha underviste. Dette er essensen av de 84.000 forskjellige belæringene som Buddha ga. De har alle sammen dette ene formålet, å hjelpe oss å forstå denne sannhet, og alle disse belæringene kan deles inn i tre hoveddeler eller yanaer. Disse tre kan bli forklart på forskjellig vis. Noen setter skillene slik at de snakker om shravaka-veien, så kommer bodhisattva-veien, og så er det vajrayana-veien. Det er én måte å gjøre det på. Men det finnes også en annen måte å beskrive det på som er mer vanlig. Da får vi shravaka-veien, deretter pratyekabuddha-veien, og som den tredje, mahayana-veien. Så deles mahayana-veien opp i to deler, mahayana-sutra, og mahayana-tantra. Da er mahayana-tantra det samme som vajrayana. Det som Buddha underviste som en del av shravaka-veien  og pratyekabuddha-veien, var hovedsakelig de fire edle sannheter og de ‘tolv ledd av betinget tilblivelse’. Når det gjelder de fire edle sanhetene, så underviste Buddha først om lidelsen, som man må vite om. Deretter underviste han om årsaken til lidelse, om hva man må oppgi. Han underviste om lidelsens opphør, som er hva man må virkeliggjøre eller nå fram til. Og til slutt underviste han om veien, som er det man må føre inn i livet sitt. Denne måten å undervise på henger sammen med hvordan verden blir oppfattet av levende vesener som har en dualistisk forståelse. Det er i overensstemmelse med den edle måten å se verden på og i overensstemmelse med hvordan den relative verden viser seg for oss. At det finnes lidelse, og at lidelsens årsak er uvitenheten som man må kvitte seg med, og at det finnes en vei som kan lede til denne uvitenhetens opphør; dette er viktig i forhold til den relative sannhet. 

Så disse to temaene er gitt som ‘effektive virkemidler’ for å hjelpe levende vesener, som er fanget i den dualistiske vanen av å se det relative og det absolutte som to forskjellige ting. Den metoden som Buddha ga oss for å oppgi egotilknytningen - det å holde fast ved et ‘jeg’ - er ‘De Fire Edle Sannheter’ og ‘tolv ledd av betinget tilblivelse’. Dette var da Buddha dreide Dharmahjulet for første gang. Og den andre gangen - eller den andre veien - er Mahayana. Dette underviste Buddha den andre gangen han dreide Dharmahjulet. Disse belæringene er basert på den absolutte sannhet. Dette er belæringene om tomheten - de seksten forskjellige “typer” tomhet - og visdoms-paramitaen (prajnaparamitha). I denne delen finner vi belæringene om hvordan fenomenene ikke har noen virkelig uavhengig eksistens, og om hvordan den absolutte sannhet er hinsides alle ekstreme standpunkter - som de fire ekstreme oppfatninger. Og de er om tomheten - essensen i alle fenomener. Uansett hva som finnes, er alt som finnes kun et spørsmål om gjensidig avhengig opprinnelse. Disse belæringene - de absolutte belæringene - er metodene som frir oss fra klamringen til ting - som om de var virkelige - som er eternalisme. De er også belæringer som frir oss fra å holde fast i fenomenene - selvet som fenomen - og troen på at forestillingen om at subjekt og objekt er virkelige.

Den første typen belæringer er metodene til å fri seg fra begrepet om det individuelle ‘jeg’, og den andre typen belæringer er det som frir oss fra forestillingene om fenomenene - fenomenenes selv - dvs. er å tro at fenomenenes ‘selv’ er virkelig. Så på mahayana-veien underviste Buddha om tomheten - det som er fritt for hvilket som helst begrep - fritt for alle slags mentale fabrikasjoner. Men samtidig underviste Buddha i betydningen av den dyrebare bodhichitta. Dette inkluderer belæringene om de forskjellige veiene til opplysning, og de forskjellige nivåene slik som bodhisattva-stadiene. Disse belæringene ble gitt for å forhindre at noen skulle få “farlige” eller feilaktige idèer om tomheten, som om tomhet skulle være det samme som intethet. For å unngå dette, underviste Buddha også om bodhisattva-veien og om hvor viktig bodhichitta er.

Den tredje gangen Dharma-hjulet ble dreid, var da Buddha underviste i den høyeste kunnskap,  dette var om buddha-naturen. Buddha underviste om potensialet for opplysning - buddha-naturen - om hva den ‘kongelige’ (uovertrufne) samadhi innebærer. Den helt rene buddha-naturen ligger ‘innvevd’ i sinnet til alle levende vesener, og den er noe som alltid har vært der. Det er ikke noe som man må skaffe seg fra utsiden eller få fra noe sted, det er allerede i oss, det er bare ikke erkjent. Og folk tror at denne buddha-naturen er uten tanker, men buddha-naturen selv trenger ikke å bli fridd fra noe, den er perfekt i seg selv. Men ettersom vi ikke har realisert den - fordi vi ikke forstår den - er vi foreløpig fanget i illusjonene, illusjoner som ikke er noe annet enn det at vi ikke vet hva sinnets natur virkelig er! Det er sammenlignet med skyer som for en tid dekker over denne buddha-naturen.

Buddha underviste oss på denne måten. Først gav han undervisning for å fri oss fra å se tingene som ‘ingenting’. Deretter gav han oss undervisning for å fri oss fra det ekstreme synet på verden som evigvarende. Og til slutt viste han hvordan den høyeste sannhet er foreningen av den relative sannhet og den absolutte sannhet. Den rette forståelsen er hinsides disse ytterlighetene - å oppfatte ting som permanente eller ikke-eksisterende. Ved ikke å forstå dette, vandrer vi rundt i samsara. Så det tredje settet av belæringer er om den høyeste sannhet, som er foreningen av det relative og det absolutte.

Illusjonen samsara ikke er noe annet enn denne inngrodde dualistiske vanen. Så det første vi trenger å gjøre for å endre denne fastlåste situasjonen, er å akkumulere positive vaner. Vi trenger å bli fri fra de vanemessige tendensene, og det viktigste i denne prosessen er å utvikle vår oppmerksomhet og vår evne til å være tilstede i oss selv. Årsaken til at vi er bundet av våre vanemessige tendenser, er mangelen på oppmerksomhet, mangelen på tilstedeværelse. Dette er hva vi trenger å legge vekt på i vår praksis. Og hvis vi ikke gjør dèt - selv om vi allikevel mediterer - vil også meditasjonen være en del av problemet. Meditasjonen blir bare en ny ting å holde fast ved noe - noe annet å gripe etter. Dette er virkelig det springende punkt. Det er også grunnen til at den viktigste delen av ens praksis er tilstanden av frihet fra distraksjoner, den delen som er uten form. Fordi illusjonen vi lever i er en distraksjon, blir også meditasjonen en distraksjon, hvis vi ikke utvikler oppmerksomhet og tilstedeværelse i oss selv. Det vi trenger, er en tilstand uten distraksjoner, som er det samme som åndsnærværelse. Faktisk er det det meditasjon betyr, og måten å lære det på, er å starte med shine-praksis. Det som holder oss i illusjonene er vår vanemessige dualistiske måte å tenke på. Denne vanen må vi bli kvitt, og det er sagt at for å bli kvitt den, trenger vi nye og positive vaner. Disse vanene er akkurat det samme som åndsnærværelse og oppmerksomhet, fordi det er det eneste som kan fri oss fra den vi er nå. Når vi starter å trene åndsnærværelsen og oppmerksomheten vår, løser vår fastholdte dualisme seg automatisk opp.

Sinnets natur har de to aspektene tomhet og klarhet, sinnets natur er foreningen av klarhet og tomhet. Dette betyr at den relative verden - det som kommer til syne - er sinnets klarhetsaspekt. Fordi vi ikke forstår dette, holder vi fast ved den ytre verden og har seiglivede idèer om virkeligheten av den ytre verden. Hvis vi derimot utvikler åndsnærværelse og oppmerksomhet i sinnet,  er det mulig å la sinnet hvile i sin egen natur, slik at uansett hva som kommer, dukker det opp samtidig med at det automatisk løser seg opp i sinnets tomhet. Dette er hva mahamudra virkelig betyr. Mahamudra-systemets vei er å trene seg i åndsnærvær og oppmerksomhet.

 

Neste del av denne undervisningen vil ta for seg grunnlaget for mahamudra, veien til mahamudra, og frukten av mahamudra. Spørsmål som ble stilt til Rinpoche er representert nedenfor i et lite utvalg.

 

- Kan du si litt mer om tomheten?

- I hovedsak betyr ikke tomhet ‘intethet’. Tomheten betyr at tomhet og klarhet er helt utadskillelige. Når du har realisert dèt, da kan du si at du ikke har noen tilknytning, fordi du har forstått dette.

- Er det det samme som Rigpa?

- Javisst, det er det. Rigpa er mer som klarhet

- Ikke kombinasjonen av klarhet og....

- Jo, det er klart. Jeg mener, selvsagt kan man ikke alltid skille, de er alltid uadskillelige. Men når vi sier Rigpa, så ligger vekten mer på klarheten.

- Når du sier at ting er tomme, mener du at det betyr at ting er bare relative, men at vi gir dem en mening?

- Vel, jeg vet ikke hvor nøyaktig dere får meningen fra den engelske oversettelsen. ‘Tom’, det er det eneste ordet dere har. Men vanligvis så betyr det ikke tom som i, du vet, ingenting. På tibetansk uttrykker ordet for tomhet at det ikke er kun intethet. Tom-het, kan man si.

- Er det mulig å sammenlikne den ytre relative verden med tankene i sinnet?

- Jada, forskjellen er bare på hvor grovt eller subtilt, men de har samme grunnleggende kvalitet.

- Jeg vil gjerne spørre Rinpoche om hvordan man skiller mellom den absolutte virkelighet og den relative?

- Relativ sannhet er hva som helst som kommer til, det man opplever akkurat slik som man ser det, alt som manifesterer seg, hva som dukker opp. Dette er kalt relativ sannhet. Og den absolutte sannhet er essensen av alt det som dukker opp. Som med en hånd, for eksempel. Du kan ikke si at en hånd ikke er en hånd, men absolutt sett så kan du ikke si at noen ting som helt uavhengig er en hånd, hvis du undersøker det. Den er en kombinasjon av mange, mange, mange faktorer. Og når vi sier at den ultimate sannhet er en kombinasjon av den relative sannhet og den absolutte sannhet, så betyr det at du kan ikke skille disse to. Grunnen til at ting eksisterer, er at deres essens er tomhet. Og det er ikke slik at du har tomhet på èn side, og manifesteringene på den andre siden og så kan du kombinere disse to som om de er to forskjellige ting. De er ikke motsetninger til hverandre. At ting kan eksistere, er på grunn av tomheten, og når de eksisterer så har de en tom natur. Det er slik det er ment å skulle forstås.

- Når du sier at sinnets natur er tomhet, så er det også sinnets natur at vi hele tiden produserer tanker, det dukker ting opp i sinnet. Er det klarheten?

- Ja det er det. Fordi, du vet sinnet, tankene er jo sinn de også. Du kan ikke si at det finnes noe som er sinnet som er forskjellig fra tankene. Når du ser på tankene, essensen av de, når du ser på tankene når de kommer; så lenge du ikke holder fast ved dem så eksisterer tankene ikke virkelig. Så de oppstår og forsvinner. Det er hva tomheten betyr. På grunn av tomheten kan alt oppstå, kan alt skje.

Publisert/sist endret: 19 00:00:00.08.2007