Med den unge Kalu Rinpoche i København

Da Yangsi Kalu Rinpoche kun var fire år gammel - i 1994 - besøkte han København. Etter å ha kjent den forrige Kalu Rinpoche som jeg hadde tatt Tilflukt fra i 1974 var det en spesiell opplevelse å møte den den unge lamaen. Historien ble publisert i Bodhibladet 3/1994.
Av Flemming Skahjem-Eriksen

Sammen med en venninne reiste vi først til Amsterdam og videre til London. Etter at jeg hadde truffet H.H. den 16. Gyalwa Karmapa i Oslo noen måneder før - mer eller mindre tilfeldig - og satt meg litt inn i buddhismen, ønsket jeg så å ta Tilflukt fra en en virkelig eminent lama. Kalu Rinpoche oppholdt seg på et lite sted litt utenfor denne verdensbyen og vi tok toget til nærmeste stasjon. På perrongen traff vi en tysk pike som var i ens ærend. Men ingen av oss hadde riktig adresse og vi begynte å gå av sted «på intuisjon». Etter en god del vandring og erkjennelsen av at vi ikke visste hvor vi var og hvor vi skulle, kom det plutselig en taus munk i burgunderrødt vandrende. Han mumlet mantraer og lot en malla rotere mykt mellom fingrene. Da han så oss snudde han, og vi fulgte ham i taushet, i en helt annen retning enn vi hadde gått. Etter ca. et kvarters vandring, kom vi til et stort hus hvor Kalu Rinpoche bodde og med massevis av buddhister i, og utenfor i hagen. Senere samme kveld tok vi Tilflukt fra Kalu Rinpoche i forbindelse med en innvielse holdt utendørs, på en eng i nærheten.

Noen dager senere hadde jeg en spesiell opplevelse med denne mannen, som jeg senere har møtt flere ganger: bl.a. i Sonada i India, i Danmark, i Hellas og på Karma Tashi Ling.

Kalu Rinpoche skulle gi undervisning om et buddhistisk emne og jeg husker ikke lenger om hva. Jeg husker bare følgende hendelse: Vi kom tidlig til lokalet og var derfor blant de første og jeg ble spurt av arrangørene om jeg ville hjelpe til med forberedelsene. Min oppgave besto i å henge opp en stor og nokså tung plakat av stiv papp, med en eller annen buddha avbildet, på veggen over og bak Kalu Rinpoches trone. Jeg fikk utlevert hammer og en liten spiker som plakaten skulle henge på. Veggen var imidlertid av et porøst materiale og spikeren fikk et meget dårlig feste. Etter at denne plakaten forsiktig var hengt opp og jeg ikke torde å blåse på den en gang, skulle jeg, sammen med en engelskmann, henge en katag - et hvitt silkeskjerf - over plakaten. Av en eller annen grunn hengte vi det slik at det hang over spikeren over plakaten og deretter over hvert hjørne oppe. Ikke helt reglementært, men jeg turde ikke å røre noe...

Etter ca. en halvtime var lokalet fyllt opp med mennesker og Kalu Rinpoche kom gående inn. Han var gammel og ustø og klatret opp på tronen med hjelp av Lama Gyaltsen, sin attendant. Jeg kjente hvordan hjertet mitt begynte å slå mye fortere da han sto oppe på tronen for å legge klærne sine til rette før han skulle sette seg ned. Febrilske bønner boblet over inne i meg om at han ikke måtte komme borti plakaten. Jeg så for meg katastrofen med Kalu Rinpoche som fikk plakaten i hodet og gjorde meg klar til å synke i jorden... I samme sekund langet Kalu Rinpoche ut et skikkelig svingslag som traff plakaten slik at det danset frem og tilbake. Men det eneste som skjedde var at katag’en falt ned av spikeren og hang slik den skulle gjøre: over hvert hjørne oppe og i en slak bue ned på midten av plakaten.

De andre merket sikkert ingen ting, men jeg hørte intet av hva Kalu Rinpoche sa den kvelden, jeg bare prøvde å komme til hektene og prise min «flaks».

Kalu Rinpoche døde i 1989. (Se artikkel om dette i Bodhibladet 1/93.)

Den nye inkarnasjonen ble funnet av Situ Rinpoche (som kommer til KTL i oktober 1995) og er blitt bekreftet av H.H. den 14. Dalai Lama. Den nye Kalu Rinpoche var nå blitt litt over 4 år og har i høst reist rundt i Europa, bl.a. til København.

Noen av oss reiste derfor dit for å treffe ham for første gang. Det ble en meget intens og fullpakket helg i begynnelsen av november. Noen tok båten, men min kone, min datter - som er ett år eldre enn Rinpoche - og jeg, tok nattoget fredag kveld og kom til København tidlig neste morgen. Det nye senteret i København ligger i Vesterbrogade, bare et par minutters gange fra ‘Hovedbanegården’. Vi klatret opp trappene til den store leiligheten på ‘tredje sal’ og ble straks vist inn til Rinpoche, som akkurat da spiste frokost med sine foreldre og så på Mikke Mus på TV. Meget hurtig la den lille gutten katagene vi overrakte ham, rundt våre nakker, før han vendte oppmerksomheten tilbake til Mikke Mus. Dett var dett.

Litt senere skulle Rinpoche med følge, og de som ønsket, en tur til dyrehagen og vi ble selvsagt med. Først ble den lille Kalu Rinpoche kjørt rundt i en slags trille og vi gikk fra bur til bur. Rinpoche likte godt å se på alle dyrene og plutselig ville han ikke kjøres lenger. Som et lyn var han ute av vogna og pilte av gårde med faren: Lama Gyaltsen - den forrige Kalu Rinpoches attendant - og moren: Dølkar, i helene og resten av følget i fullt firsprang etter. Jeg oppdaget at den lille hadde en sterk vilje, men jeg så ham aldri slå seg helt vrang og skrike. Han godttok morens autoritet, om enn motvillig noen ganger.

Tilbake i senteret var det Chenresigpuja og Milarepa-tsog med Rinpoche til stede og ca to hundre mennesker pakket tett i meditasjonsrommet.

Fordi meditasjonsrommet i senteret bare så vidt kunne romme de ca. to hundre menneskene, ble innvielsen søndag ettermiddag holdt et annet sted i byen, og ca. fire hundre mennesker overvar denne gripende seansen. Gamle danske venner som hadde vært med da det hele startet opp i de nordiske land på midten av sytti-tallet, kom nå sammen igjen med mange av de som var kommet til etter hvert. En del av de ‘gamle’ hadde siden havnet på ulike sidespor og vært igjennom forskjellige trips, mens andre hadde holdt fast i sin praksis. Rynker, grått hår og flere med diverse kilo ekstra viste at mye vann var rent i havet siden da. Men det var en utrolig følelse av at ringen nå var sluttet: Kalu Rinpoche hadde bragt så mange sammen igjen.

Den lille Kalu Rinpoche satt oppmerksomt og liten oppe på den høye tronen sin med meget ro og verdighet, men naturlig som et barn, selvfølgeligvis. Kalu Rinpoche ga alle en velsignelse med sin lille hånd på hver enkelts hode etter at innvielsen var over. Det var retreat-lamaen fra Plaige - Lama Tenpa - som ga Chenresig-innvielsen.

Kalu Rinpoches besøk ble også en begivenhet i de danske media: aviser, ukeblader og Danmarks Television dekket begivenheten - den forrige Kalu Rinpoche var godt kjent i Danmark.

Weekenden ble meget intens. På en forunderlig måte var hver time, hvert minutt, fyllt av små hendelser og møter med mennesker, ting som skulle ordnes, brikker som falt på plass - alt i løpet av to lange, men allikevel så altfor korte dager. Rett før den lille gikk til køys søndag kveld fikk vi litt tid og avgjort mye mer oppmerksomhet enn lørdag morgen. Med et varmt smil og et «good night», tok Kalu Rinpoche avskjed og gikk til sengs. Mett av inntrykk fikk vi skyss til stasjonen sent søndag kveld og sov oss tilbake til Oslo, i tide til å gå på jobben mandag morgen.

Publisert/sist endret: 19 00:00:00.08.2007