Milarepa - Tibets største yogi

Milarepa er kanskje den mest avholdte helten i Tibets historie. Han er selve kroneksempelet på hvor effekiv vajrayana-veien er i å føre en person med det værst tenkelige utgangspunktet til full oppvåkning i løpet av bare ett liv, bare man har rett motivasjon og har en realisert lærer. Etter at han våknet opp underviste han dem som traff ham, mer eller mindre tilfeldig mens han var i tilbaketrekning og meditasjon i diverse fjellhuler rundt omkring i Tibet, med spontant komponerte sanger som traff tilhørerne rett i hjertet. Disse sangene er samlet i Milarepas 100.000 sanger.

 

Artikkel i Bodhibladet av Flemming Skahjem-Eriksen

 

Jeg er Milarepa, viden kjent

Det direkte avkom av hukommelse og visdom

En gammel mann er jeg dog, ensom og naken

Fra mine lepper springer en liten sang

For naturen som jeg betrakter

gjør meg nytten som litteratur

Jernstaven i min hånd

rettleder meg over det foranderlige livets hav

Og når jeg viser mirakler og ferdigheter

er jeg ikke avhengig av verdslige guder

 

Milarepa ble født på midten av 1000-tallet i Tibet. Som liten gutt vokste han opp som gutter flest i en lands­by høyt oppe på den ti­betanske høy­sletta. Faren hans hadde tjent en del penger på handel og hadde kjøpt et åker­stykke og et lite hus som han byg­de ut.

Men da Milarepa var bare sju år gam­­­mel døde faren og Jetsün Mila – Milarepa – hans søster Peta og moren havnet under tante og onkels innfly­telse. Onkel og tante ble rike og mek­ti­ge mens de lurte eiendommen og ei­en­delene fra Milarepas familie og be­handlet dem i stedet mer og mer som sla­ver. Moren ble meget bitter og da Mi­larepa var blitt ungdom fikk hun ham til å lære svart magi for å få hevn. I lære hos ma­gikeren Yønten Gyatso gikk Mi­larepa inn for den oppgaven med stor innsats for å kunne oppfylle morens ønske. Med svart magi ble bryl­lups­festen, som hans tante og on­kel ar­ran­gerte for sin sønn, fullstendig øde­lagt fordi hestene som var tjoret til huset, sparket i stykker fundamentet ved sy­net av en kjempeskorpion, pro­dusert av Milarepas magi. Det­te fikk he­le huset til å kollapse, slik at alle til­­stede – i alt 35 mennesker – dø­de, bort­sett fra Milarepas tante og on­kel som et­ter­på svor å drepe både Mi­la­repa og hans mor.

For å skremme onkel og tante yt­ter­li­­gere fikk moren til Milarepa ham til å lære å lage haglstormer og dirigere dem dit han ville. For å lære det ble han sendt til en annen magiker ved navn Yungton Trögyal. Etter kort tid lærte han også denne kunsten. Da de på hjem­stedet hans skulle til å høste den beste grøden i manns minne, sen­d­te Milarepa en haglstorm så kraftig at he­le dalen var fylt med hagl “i tre mursteins høyde” og hele av­lingen ble ødelagt.

Men ikke lenge etterpå ble både Mi­larepas lærer og Milarepa selv fylt av anger og dårlig samvittighet. Mi­la­repa ble så bevisst den meget elen­dige kar­ma han hadde akkumulert gjen­nom å praktisere svart magi og de kon­se­k­ven­sene dette ville få for ham, at han ikke fikk sove og kunne ikke spi­se. Var han inne måtte han ut og var han ute måt­te han gå innendørs. Mi­larepas ene­ste tanke var å finne en vei til fri­gjøring, å rense vekk den kar­ma­en som tynget ham.

Hans magilærer kunne ikke hjelpe ham til dette og han håpet at hvis Mi­la­re­­pa kunne finne den sanne vei ville han bli i stand til å hjelpe ham også. Så han oppmuntret ham til å finne en sann ån­delig lærer. Han viss­te også om en Dzogchen-lærer som bur­de kunne hjel­pe ham. Han fikk vite at hvis man me­diterte på denne me­to­den om mor­genen ville man bli opp­lyst om kvel­den og hvis man prak­ti­serte om kvel­den ville man være opp­lyst neste mor­gen. Milarepa, som bare hadde brukt ca. en uke på å lære hver av svarte­kun­s­tene, mente at det­te ville bli en smal sak for ham. Men Milarepa fikk ikke det re­sul­tatet han hadde tenkt seg. La­maen sa at han nok ikke kunne hjelpe Mi­larepa, men fortalte ham at det ikke langt unna fan­tes en berømt lama ved navn Mar­pa, elev av den indiske mes­ter Na­ro­pa, og som han følte at Mi­la­re­pa hadde en karmisk forbindelse med. Milarepa ble svært glad bare ved å hø­re Marpas navn og han visste at han måt­te møte Marpa.

Milarepa traff Marpa som pløyde ute i åkeren ved huset sitt. Både Mar­­pa og hans kone Dagmema had­de natten før hatt klare drømmer som gjorde at Marpa forsto at det var en meget be­tyd­ningsfull elev som ville komme dagen etter. Milarepa visste ikke at det var Marpa han hadde møtt før senere, men Marpa ga Mi­la­repa øl å drikke og ba ham om å plø­ye åkeren ferdig. Et­ter­på fikk Mila­repa møte Marpa hjem­me i hans hus. Milarepa fortalte om alt det gale han hadde gjort og ba om un­der­vis­ning. Men Mar­pa viste seg fra en nokså brysk si­de og sa at enten kunne Mar­pa gi ham kost og losji, men da måt­te Mi­la­repa få un­der­vis­ning av no­en and­re, el­ler så kunne han få un­der­vis­ning, men ikke kost og losji. Mila­re­pa valg­te det siste.

Milarepas prøvelser var i ferd med å starte. Milarepa gikk først på en tig­ger­­runde i dalen og for det han fikk inn, kjøpte han bl.a. en stor gryte med fi­re hånd­tak. Alt han hadde skaffet of­ret han til Marpa. Selv om Marpa var ir­ri­tabel og kjeftet på Milarepa, tok han imot gryten og sa at det var en of­ring som lovet godt. Han slo på den og fylte den med smør fra lamp­ene. Han ba og­så Milarepa om å lage noen hagl­stor­mer og vise sine ma­gis­ke kun­ster og kalte Milarepa ofte for ‘Store ma­giker’ eller ‘Store trollmann’. Men han ville aldeles ikke gi Milarepa noen under­vis­ning, bare skjellsord. Deretter fikk han Milarepa til å bygge fire tårn av ulik fasong, egen­hendig. Ikke før var ett nesten ferdig før Marpa sa at det hadde vært en misforståelse og at det måtte rives igjen og bygges et an­­net sted. Alle steinene og jorden måt­te også legges tilbake der det had­de vært. Han ga den ene unn­skyld­nin­gen etter den andre: en gang var han full, den an­d­re gangen hadde han glemt hva han hadde gikk ordre om. En av gan­ge­ne be­skyldte han Milarepa for å fa­re med løgn, og Milarepa fikk bare en masse kjeft. Milarepa bar sine prø­velser uten å miste tilliten til Marpa. Selv da han fikk store sår på ryggen pga. all bæ­rin­gen, lot han være å syte og beklage seg. Han bare ønsket at Marpa skulle gi ham belæringer. Mar­pas kone Dag­mema syntes synd på Mi­la­repa, som mannen hennes så til­synelatende ond­skapsfullt plaget med slike unyttige oppgaver. Hun ba ham slutte med det og i stedet gi un­dervisning. Så Marpa ga Mila­repa den buddhistiske til­fluk­ten og fortalte om Naropas prøvelser under Tilopa. Men han fikk ingen tant­riske instruksjoner.

Etter det sa Marpa at Milarepa skul­le bygge et firkantet ti-etasjes tårn, som han lovet ikke skulle rives igjen. Milarepa ba om at Dagmema skulle væ­re vitne til det. Mens Mi­larepa la fundamentet, rullet noen andre av Mar­­­pas elever fram en stor stein og plasserte den i et av hjørnene. Da Mi­larepa hadde kommet til tredje etasje, kom Marpa for å inspisere. Han spur­te hvor den store steinen hadde kom­met fra. Milarepa svarte som sant var. Mar­­pa sa da at det ikke passet seg at de av hans elever som praktiserte me­ditasjon på et høyere plan skulle hjel­pe Mi­la­repa og sa at han måtte fjerne stei­nen igjen og legge den tilbake der den had­de ligget. Milarepa måtte der­for rive byg­ningen ned til grunn­mu­ren igjen og rullet steinen tilbake til stedet der den var blitt fun­net. Et­ter­på sa Mar­pa at nå kunne han ta den sam­me steinen igjen og plassere den som hjørnestein og fort­sette byg­gin­gen.

På den tiden kom en av Marpas frem­­ste elever for å motta en tantrisk bemyndigelse (wangkur). Dagmema oppfordret Milarepa til å prøve å få delta. Men Marpa bare kastet Mila­repa ut. Lignende episoder skjedde fle­re ganger. Milarepa ble helt des­perat. Han trodde at han aldri skulle få den undervisningen som kunne føre ham til Oppvåkningen. Han tenkte at det var på grunn av sin dårlige karma, for­di han hadde drevet med svart ma­gi. Marpa sa at Milarepa måtte gjen­oppta arbeidet. Sårene på ryggen var blitt infisert og begynte å veske. Dag­mema skjelte på mannen sin for på en skammelig måte å mishandle eleven sin. I det skjulte felte Marpa tårer ov­er Milarepas situasjon, men han lot som ingenting og sa bare at Naropas prø­vel­ser under Tilopa hadde vært ver­re. En gang tenkte Mi­larepa på om han skulle finne en annen lama fordi han var redd for å dø uten å ha fått in­struksjonene. Mar­pa ga ham noen øre­fiker og sa at Mila­re­pa hadde ofret kropp, tale og sinn til ham og ba ham gå inn igjen. I for­tvi­lel­se og ut av med­fø­lelse ga Dag­me­ma ham så en me­di­ta­sjonspraksis. Selv om ik­ke fikk noen opplevelser fra det, føl­te han seg opp­muntret. Han var over­be­vist om at Mar­pa hadde belæringene som kunne gjøre en til buddha i løpet av ett liv og i den samme kroppen.

Men etter enda en gang å ha blitt kas­­­­tet ut fra en innvielse, dro han vekk. Dagmema hadde foreslått at han skul­­le gå til Marpas hovedelev La­ma Ngokpa for å få den nød­ven­di­ge inn­viel­sen av ham i stedet. Hun ga også Mi­la­repa med noen juveler fra Na­ro­pa og en ru­bin-mala som han kunne bru­ke til of­ring. Hun ga også et brev med til La­ma Ngok­pa som hun lot som om var fra Mar­pa og lukket det med hans segl.

La­ma Ngokpa trodde at alt var i or­den og ga Milarepa innvielse. Og Mi­la­repa mediterte iherdig i en hule i nærheten. Men ingen ting skjedde! Ingen av de forventede tegnene kom. La­ma Ngokpa ble tvilrådig og ante at noe var galt.

I mellomtiden hadde Marpa sendt et brev til Lama Ngokpa og ba ham kom­me til sønnens ‘myndighetsdag’ og ta med seg ‘Store magiker’ også. Lama Ngok­­pa sa da til Milarepa at det hjel­per ikke å motta innvielse hvis man ik­ke hadde sin lærers tillatelse og vel­signelse til å praktisere. Lama Ngokpa tok med seg alle sine eien­deler, bort­sett fra et halt geit som han lot være igjen og reiste til Marpa.

Marpa ville ikke en gang hilse på Mi­larepa og til Lama Ngokpa sa han: Hvis du vil ha instruksjon i den ras­ke­ste metoden i vajrayana, må du gå til­bake og ta med deg den gamle halte gei­­ta også. Alene gikk Lama Ngokpa hjem, to dagsmarsjer unna, og bar gei­ta på skuld­rene til­bake til Marpa. Marpa var til­freds og sa at han ikke had­­de bruk for gei­ta, at det bare var en test på om Lama Ngokpa holdt sine damt­sig (løf­ter) til sin lærer. Der­etter skåldet han Lama Ngokpa for å ha gitt Milarepa inn­­vielse uten hans tillatelse. Han send­te Lama Ngokpa på nok en eks­pe­disjon hjem for å hen­te Naropas ju­veler og rubin-malaen. Han ville og­så gi kona juling for å prø­ve å lure ham, men hun løp vekk og låste seg in­ne i tem­­pelet. Milarepa følte at alt han gjor­de var galt og des­s­uten hadde han ført både Marpas ko­ne og Lama Ngokpa inn i trøbbel også. I dyp des­pe­rasjon tenkte han at det var best å ta sitt eget liv og håpe på en ny kropp som var bedre egnet til å nå Opp­våk­nin­gen i. Men Lama Ngokpa stoppet ham og sa at det er meget dårlig karma for­bundet med å ta sitt eget liv. Alle de som var til ste­de syntes synd på Mi­la­repa og gråt.

Etterpå ba Marpa, som lot felle no­en tårer, alle innfinne seg og sa at de som ønsker å gå den raske vei måt­­te ha spe­sielle egenskaper. Men Milarepa turte ikke gå inn av frykt for mer over­høv­ling og ble værende igjen ute. Av frykt for hva Milarepa kunne finne på, ble La­ma Ngokpa væ­rende hos ham.

Men Marpa sendte etter dem igjen og sa at Milarepa ville være æres­gjesten. Under sterk tvil ble Milarepa med inn. Dermed begynte Marpa å for­­­­klare alt som hadde skjedd. Alt had­de vært en del av et spill for på en effektiv måte å rense vekk all den ne­ga­tive karmaen som Milarepa hadde ak­kumulert. Marpas sinne var for å hjelpe Milarepa. Men fordi Dag­mema hadde vært litt for bløthjertet, hadde ikke Milarepa vært igjennom ni store prøvelser som ville ha fjernet all den ne­gative karmaen. Milarepa hadde gjen­­­nomgått åtte store og en del min­dre prøvelser. Nå var det litt karma tilbake som Milarepa måtte rense ut i løpet av resten av livet. Men han var nå klar til å motta innvielser og me­di­tasjons­inst­ruk­sjoner.

Milarepa trodde ikke sine egne ører, men ble meget lykkelig og alle forsto hvordan Marpas medfølelse for Mi­la­repa hadde hjulpet ham og ikke ska­det ham. Marpa fortalte også at han visste at Milarepa ville bli en meget viktig og berømt lama, og at hans ele­ver ville ha de nødvendige kvaliteter for å føre belæringene videre.

I en hule i nærheten mediterte Mi­la­repa i elleve måneder før Marpa ba ham komme ut og fortelle om sine er­fa­ringer. Marpa var henrykt over den innsatsen som Milarepa hadde vist og innsikten han hadde oppnådd, og etter mer undervisning ba han ham gå til­ba­ke i tilbaketrekning. Samtidig dro Mar­­pa på nok en reise til India for å møte Naropa for siste gang og motta en del belæringer. Tilbake i Tibet ga Marpa ulike relikvier og tekster til si­ne fire hovedelever – og Milarepa var en av dem – sammen med en ho­ved­praksis som hver av dem skulle kon­sent­rere på. Milarepa fikk Tumo – in­dre yogisk varme – som sin spesialitet og fikk beskjed om å meditere høyt op­­pe i fjellhuler. Men først skulle Mi­larepa meditere i re­treat i nærheten av Marpa noen år, for å få rettledning og stabilisere sin prak­sis.

Men en dag, tidlig om morgenen, falt Milarepa i søvn igjen og drømte om hjem­ste­det sitt, om hvordan alt var over­grodd og ødelagt. Han så at mo­ren var død og søsteren flakket om­kring og tagg. Dette ga ham en dyp leng­sel etter å se sin familie igjen og han rev ned muren som hadde stengt ham inne i tilbake­trek­nings­hytta si og gikk til Marpa. Han fant Marpa so­vende. Det­te var ik­ke noe spesielt godt tegn syn­tes Mar­pa, for det for­talte ham at de ikke ville treffes igjen i det livet. Men etter en siste innvielse og etter å ha gitt ham de muntlige hem­melige instruk­sjoner som Mila­re­pa selv måtte prak­ti­se­re og så gi vi­de­re til sine aller nær­meste elever, lot Mar­pa Milarepa reise. Han fortalte og­så hvilke huler – et stort an­tall – som han burde me­di­tere i. Det siste han sa var at Milarepa ville møte en alvorlig for­hindring og at for å ov­er­komme den måtte han åpne et spe­sielt brev som Marpa had­de forseglet. Milarepa måtte bare opp­­holde seg én uke på hjemstedet før han skulle søke opp i fjellet for å me­di­tere.

Hjemstedet var akkurat slik han had­­de sett i drømmen. I sju dager me­di­terte han ved morens skjellett, som lå i det forlatte hjemmet. Etterpå ble han dypt grepet av den lidelsen som for­gjen­geligheten og emosjonelle bin­din­ger fører til og fikk et meget sterkt øn­s­ke om å praktisere dharma uten dis­traksjoner. Ingen ting skulle stop­pe ham i sitt forsett!

Milarepa har selv uttalt at den be­læ­ringen som gagnet ham mest er kunn­skapen om karma. Sinnets tom­hets­natur skjønte han lite av til å be­gynne med. Hele hans utrolige energi og innsats skyldtes ene og alene viss­heten om at han hadde gjort mye dår­lig og at konsekvensene ikke ville væ­re til å bæ­re, med mindre han ville bli i stand til å nøytralisere dette og prak­tisere go­de og frigjørende hand­linger i stedet.

Etter å ha meditert for å hjelpe moren i sin videre eksistens, fant han en hule i høydene over landsbyen sin. Han prak­­tiserte de meditasjonene han had­de lært av Marpa med stor iver og re­sul­ta­tene modnet raskt. Hans stør­s­te pro­blem var tilgangen på fø­de. Han hadde fått noen sekker med byggmel, men et­­ter noen måneder var selv hans knap­pe rasjoner uttømt. Han gikk der­­for for å tigge litt mat og havnet i telt­leiren til sin tante, som nær hadde slått ham i hjel. Milarepa sang en sang for sin tante som stag­get henne, og han fikk til og med litt mat. Også onkelen støtte han på og Milarepa måt­te flyk­te i en skur av steiner.

Milarepa – som familien hadde plan­lagt skulle gifte seg med en pike ved navn Zessay, men som selvfølgelig ikke ble noe av – traff henne igjen nå. Ingen hadde turt å gifte seg med hen­ne av frykt for Milarepas magiske ev­ner. Hun ønsket nå at Milarepa skulle gifte seg med henne. Men Mi­larepa ville ik­ke fordi Marpa hadde sagt at han skul­le meditere i fjellene og ikke leve et verdslig liv.

Milarepas tante visste at Milarepa ennå eide et stykke land og kom opp til hulen hans og foreslo at hun kunne dyr­ke det og bringe ham proviant. Mi­la­repa gikk med på å ov­er­late jorda til henne mot en sekk bygg i måneden, som han fikk. Et­ter noen måneder ville Milarepa flytte til en annen hule og samme dag kom Milarepas tante med noen sekker bygg, noe kjøtt, te og smør samt en gam­mel pels og noe tøy. Det skulle væ­re restbetaling på jorda og Milarepa aksepterte. Tante var nå blitt litt venn­li­ge­re stemt mot sin nevø og forsto at han nå hadde forlatt sin ma­gi og i stedet begynt å prakti­sere buddha­­dhar­ma.

I den nye hulen tilbrakte Milarepa mange år. Milarepa hadde lovet seg selv at han ikke ville gå ned til «si­vi­li­sa­sjonen» igjen før han hadde nådd Oppvåkningen. Hans åndelige innsikt økte, men provianten ble drøyd og drøyd, og tok slutt etter tre år. I den­ne ti­den hadde han proble­mer med å sta­bi­lisere meditasjonen pga. mangel på næring, men fikk instrukser fra Marpa i drøm­me som viste hvordan noen nye yoga­øvelser kunne rette på dette. Et­ter det­te levde han utelukkende på bren­­nesler og ble av­magret og grønn som en «nesleorm». Tilfeldig forbi­pas­se­rende trodde han var et spøkelse. En gang kom noen jegere dit som del­te noe av sin mat med ham. Til takk sang han en sang om sitt liv for dem og hvor lykkelig han var.

På en festival i nærheten var mange mennesker samlet og disse jegerne sang Milarepas sang der. Søsteren Pe­ta var også til stede og fikk dermed kjennskap til at bro­ren hennes var i nærheten og fikk vite at han holdt på å dø av sult. Hun tok med seg mat til Mi­la­repa og prøvde å få ham til å opp­gi sitt liv som «mi­se­rabel eneboer» og i stedet leve som lamaer flest med fint hus, brokade, elever og ofringer. Hun hadde nesten ikke kjent ham igjen og gråt over hans tilsynelatende sørgelige tilstand. Des­suten skammet hun seg over hans na­kenhet. Også Zessay kom med øl, kjøtt, tsampa (bygg) og smør. Maten de hadde etterlatt seg forbedret først meditasjonen hans radikalt, men fordi kroppen hans var blitt uvant med å ta til seg slik føde, kom han også i ulage. Sterke konflikt­fylte fø­lel­ser vellet opp i ham og han kunne ikke lenger me­di­tere. For Mi­larepa var det­te krise. Han åpnet derfor brevet fra Marpa som in­ne­­holdt anvis­ninger på hvordan han skul­le håndtere si­tua­sjo­nen og at han skulle spise mer i den­ne perioden. Milarepa skjønte at ma­ten hadde ut­løst den meditasjons­energien som hans avmagrede kropp ikke had­de kun­net ut­tryk­ke. Han prak­tiserte øvel­­ser for kroppen, ånde­drettet og sin­net som Marpa hadde an­vist i bre­vet og opplevde en hittil uovertruffen illu­mi­nasjon og forsto Dharma­ka­yas en­kel­het. Opplevelsen sta­bi­li­serte seg. Mi­larepa opplevde å kunne levitere og fly i luften og ut­­føre mirakler. Tumo-varmen gjen­nom­strålte ham i en eks­ta­se av lykksa­lighet og han kunne i drøm­­­me om natten utforske hele uni­verset. Han besøkte Buddha-ver­dener og lyttet til deres un­der­visning.

Milarepa tenkte at nå burde han for­late fjellhulene og gjø­re noe for le­ven­de vesener, men han hus­ket Mar­pas ord om at han skul­le me­ditere hele li­vet. Slik kun­ne Mi­la­repas liv bli et ek­sem­­pel for men­ne­skeheten, en modell for dem som øns­ker å nå opp­våk­nin­gen på raskeste vis.

Etter dette mediterte Milarepa i man­ge forskjellige huler og til­trakk etter hvert elever som han hjalp på vei­en til oppvåkning. Det­te var vanlige men­nesker som krysset hans vei, fra gamle jegere til unge vakre jenter som var selv­opp­tatte og tilsynela­tende ba­re opp­tatt av verdslige ting, ja til og med hans egen tante, som etter at mannen døde, ble fylt av anger. Hun tagg Mi­larepa om til­gi­velse og Milarepa ga henne un­der­vis­ning. Hun ble selv en yogini som oppnådde frigjøring.

Den viktigste eleven var en lege som er blitt kjent som Gampopa og som mot­tok hele linjeover­føringen. Den første Karmapa – Dü­sum Khyenpa («Kjen­neren av de tre tider») – mottok over­fø­rin­gen fra Gampopa og slik er lin­jen fra Mila­repa overført og vide­re­ført og slik gjort til­gjen­ge­lig også for oss på slutten av det tjuende århundre.

Møtene mellom Milarepa og hans elever er beskrevet i Gur Bum – de hun­dre tusen sanger – og inneholder undervisning på fle­re nivåer, spesielt for dem som praktiserer tantra-me­to­der. Man­ge finner dyp inspi­rasjon i disse sangene.

Da Milarepa var blitt gammel og hans fremste elever hadde nådd Opp­våkningen, ble han for­gif­tet av en verds­lig ori­en­tert la­ma som var mis­unne­lig på Mila­re­pa. Han mente at Milarepa ba­re var en ulærd tosk og at han selv for­­tjente den hen­givenheten som ble vist Mi­la­re­pa. Egentlig var det lamaens els­kerinne som ga ham drikken, men hun angret på det hun hadde gjort da hun skjønte at Mila­re­pa visste hva som fore­gikk. Men Mi­la­re­pa visste at hans tid var ute og tok i mot drikken. Det siste han gjorde var å gi den stolte lamaen inn­sikt i hva han had­de gjort. Dypt ang­ren­de ofret han alle sine eien­de­ler til Mi­la­re­pas elever og prak­tiserte ekte dhar­­ma resten av livet.

Milarepas aller siste tid var fylt av regn­buer og alle slags under­lige tegn og mirakler, og det sies at de mest ån­de­lig utviklede kunne se ellers usyn­lige ånds­­vesener sam­let rundt stedet i stort antall for å mot­ta Mi­larepas siste un­der­vis­ning og delta ved hans bort­gang. 84 år gammel gikk Milarepa inn i Nir­vana.

Publisert/sist endret: 01 00:00:00.04.2008