Minneord for Lama Talo

Den 14. juni 1994 døde Lama Talo og en viktig epoke var over i Karma Tashi Lings historie. Han ble 77 år gammel. I 17 år fikk han virke som hovedlama for Karma Tashi Ling og han satte dype spor. Fra Bodhibladet 2/1994.

Vi er her for å minnes Lama Talo, som er "gått bort", som man vanligvis sier når noen er død, og det er vel egentlig en riktig betegnelse på livets dypeste mysterium. Lama Talo har gått videre og lagt fra seg den gamle, syke og skrøpelige kroppen sin og entret dharmata-bardoen. Jeg er helt sikker på at Lama Talo, etter år med buddhistisk praksis og uselvisk livsførsel, nå har det meget bra og vil fortsette å gavne levende vesener. Lama Talo levendegjorde virkelig Bodhisattva-idealet.

For å kunne fortelle historien om Lama Talo, tror jeg det er nødvendig å gå tilbake til den aller første tiden på KTL. Etter at den 16. Gyalwa Karmapa besøkte Norge i desember 1974, altså for nesten 20 år siden, og inspirerte oss til å grunnlegge et dharmasenter, ble dette stedet her på Bjørndal "funnet" i løpet av våren 1975. Vi fikk tilsagn om å leie det okergule huset, kalt Sommerro, fra Oslo Kommune. Samtidig fikk vi tilbud om å kjøpe denne hytta av en privatperson, riktignok uten retten til tomta den står på. Umiddelbart etterpå ble den innredet som et tibetansk tempel, meget spartansk og amatøraktig riktignok, men den fikk raskt tilnavnet "Gompaen" og vi begynte å meditere sammen her. To hus til inngikk i senterets "bygningsmasse" den gang, men disse var det ikke mulig å beholde etter noen års drift.

Vi flyttet inn på senteret 13. juni 1976. Etter den første euforiske sommeren og høsten, da det bodde ca. 15 personer på senteret, og som må sies å ha vært KTLs hvetebrøds­dager, kom problemene, virkelig tunge problemer. Det sies at der hvor en prøver å etablere Vajrayana, der vil det komme vajrayana-forhindringer. Da fire personer fra senteret, som hadde vært med på en pilegrimsreise til India og Nepal vinteren 1975, kom tilbake våren 1976, var KTL "helt nede i kjelleren" og sto i meget reell fare for å bli ødelagt og nedlagt.

I denne kritiske fasen sendte vi henstillinger til den gamle tibetanske lamaen Kalu Rinpoche om å få en fastboende lama til å lede senteret. Etter en del ventetid, ble vi "tilbudt" en eldre munk, en lama ved navn Lama Talo. Vi visste ingen ting om ham, men regnet med at når det kom fra Kalu Rinpoche måtte det være bra. Kalu Rinpoche skulle også besøke KTL vinteren 1977. Det falt i mitt lodd å få oppgaven med å hente Lama Talo i Kagyu Dzong-senteret Paris i januar det året og få bragt ham til Oslo.

Jeg husker fremdeles det første inntrykket av en liten, eldre mann i rødt og orange tøy, som manglet en fortann og som sikkert lurte meget på hva slags sted han skulle til og hvilke mennesker han skulle være prisgitt. Mange lamaer var kommet sammen fra India kort tid i forveien for å "fordeles" på ulike dharmasentre i Vesten og Lama Talo var blant dem.

Å få Lama Talo til Norge var en meget vanskelig oppgave, og jeg tilbragte omtrent all tiden i Paris med å besøke mange ambassader for å få visaer til Lama Talo. Han hadde nemlig ikke pass, men flyktninge-papirer, et såkalt "Identity Certificate". For å få visum til Benelux-landene måtte han ha visum til Tyskland, for å få visum til Tyskland måtte han ha visum til Danmark. For å få visum til Danmark måtte han ha visum til Sverige, og for å få det måtte han ha innreisetillatelse til Norge. Det var en vanskelig og møysommelig prosses og det lyktes ikke helt. Kalu Rinpoche ville egentlig ha med seg Lama Talo på hele sin rundreise gjennom de nevnte landene, før han skulle til Norge. Men det endte med at vi måtte reise fra Amsterdam med båt til Gøteborg for å komme til Oslo. Men dermed fikk vi planlagt Kalu Rinpoches besøk på en bedre måte og samtidig kunne en ta fatt i den alvorlige situasjonen som var oppstått på senteret.

Et problem for Lama Talo og oss "nordmenn" har vært språkbarrieren. Det var flere kandidater til oversettere, først en amerikaner som var her i noen måneder før han fikk andre idéer og forsvant, og senere en svensk nonne som aldri kom. I denne tiden hjalp en del av de norske tibetanerne til fra tid til annen, men vi hadde ingen fastboende tolk. Den gangen måtte noen av oss, på vårt meget rudimentære "pidgin-tibetansk" prøve å formidle viktige saker til og fra Lama Talo. De praktiske tingene gikk rimelig greit, fordi Lama Talo hadde et godt utviklet kroppsspråk. Men mer subtile standpunkter og dharmabelæringer var håpløst. Lama Talo sier selv at han hadde "en feil med tungen" og ikke kunne lære språk, men han skjønte etter hvert norsk ganske godt. Det var verre med å få oss til å forstå hva han mente.

Etter denne nokså frusterende tiden med mange misforståelser, kom endelig Kalsang til senteret fra India og bodde på Karma Tashi Ling og virket som oversetter i mange år, noe som var et vendepunkt for senteret. Fremdeles var det misforståelser, mer pga. ulike kulturelle forskjeller, men det var ikke lenger slik hjelpeløshet og frustrasjon som i den første tiden.

Lama Talo har gjennomført tre 3-års-retreater, en gang i Tibet og to ganger i India og han valgte snart å flytte inn i hytta og slik fortsatte han på mange måter sin tilbaketrukne tilværelse. Han brukte mye av sin tid på meditasjon og resitasjon av mantraer. En kan nesten si at han fortsatte å leve i et slags semi-retreat. Han brukte også mye tid på å sette i stand gompaen og utvikle den. Selvom tempelet her på KTL er ganske lite, har allikevel mange høye lamaer sagt at KTLs alter er et av Europas fineste, og mest velholdte. Sikkert er det iallefall at gompaen er blitt et meget hellig sted som følge av Lama Talos hånd med stedet og velsignelsen av alle de høye lamaer som har besøkt KTL opp gjennom årene.

Lama Talo har vært på KTL så lenge at vi nesten tok ham for gitt. Han virket så vital, så sterk. I 17 lange år har han vært her, bortsett for en del reiser som han har gjort til India og Tibet.

Lama Talo hadde en meget levende mimikk og avslørte egentlig et visst skuespillertalent. Jeg har observert ham fortelle historier til sine lamakolleger, med slik dramatikk, innlevelse, mimikk og sans for riktig oppbygging av sine historier, slik at de andre bokstavelig talt rullet rundt på gulvet hylende av latter. Og jeg er sikker på at det i blant var observasjoner gjort av oss nordmenn og våre besynderligheter som var tema for historiene.

Men Lama Talo hadde alltid senterets ve og vel i tankene. Han tenkte egentlig ikke på sin personlige komfort. Lama Talo var nemlig meget nøysom. Han hadde imidlertid et godt hode for handel og kommers, og kunne sikkert ha blitt en rik mann om han ikke var blitt en munk, men han sparte opp til andre formål enn seg selv.

Vi hadde i lengre tid prøvd å spare penger til å kjøpe senteret og da Lama Talo forsto at det var ganske mye penger å hente i å arrangere loppemarkeder, ble han ganske så entusiastisk. Det var derfor et stort øyeblikk for ham da vi i fjor, etter fem loppemarkeder, endelig kunne kjøpe eiendommen fra Oslo Kommune, etter å ha ligget i forhandlinger med kommunen i nesten ett år. Flere ganger sa han at dette var et meget viktig skritt og at dharmaen nå hadde fått fotfeste i Norge.

Khandro Rinpoche hadde akkurat vært på besøk og eiendommen var kjøpt. "Dette har vært et godt år", sa Lama Talo i fjor sommer. Men like etterpå fikk Lama Talo vite at han var alvorlig syk. Magesekken måtte opereres vekk pga av kreft i magen.

Lama Talo var selvfølgelig en realist og visste at livet er forgjengelig og allerede da Gyaltsap Rinpoche var her i 1989, spurte han Gyaltsap Rinpoche om å få en ung munk til assistent og oversetter. Gyaltsab Rinpoche var den lamaen Kalu Rinpoche hadde bedt om å se etter hans sentre etter at han døde i 1991. Først og fremst ville Lama Talo sikre kontinuiteten og "arverekkefølgen", at det alltid skulle være en lama på senteret. Lama Talo hadde tydligvis en kandidat i tankene: Hans nærmeste venn, en munk fra klosteret til Lama Talo i Øst-Tibet, en som flyktet sammen med ham da kineserne invaderte Tibet, og som også bodde i Kalu Rinpoches kloster i Sonada som Lama Talo gjorde, het Lama Gyaltsen. Lama Gyaltsen hadde en nevø, som altså Lama Talo ønsket som ny lama for Norge. Hans navn? Lama Changchub! Sommeren 1991 begynte papirmølla å settes i bevegelse og i august 1992 kom Lama Changchub.

Lama Talos innsats for dharma i Norge har først og fremst vært den langsiktige tålmodigheten, rotfestet i hans dype tillit til Kalu Rinpoche, som sendte ham hit til barbarene i det fjerne nord. Denne underliggende tålmodigheten var egentlig i kontrast til hans litt utålmodige stil i hverdagen. Han kunne reagere spontant på det han oppfattet som dumt, uredelig eller sendrektig. Reaksjonen kom der og da, men det var alltid fordi han ville få oss til å forstå, for at vi skulle lære til en annen gang. Lama Talo syntes nok at vi ofte hadde "lange tarmer", et uttrykk tibetanerne bruker for en som aldri får gjort det en skal.

Lama Talo følte en dyp forpliktelse til sin oppgave. Personlig tror jeg at denne utålmodige tålmodigheten, denne kraftfulle standhaftigheten, som var så karakteristisk for Lama Talo, var det som fikk KTL igjennom sin første epoke. En lettere person ville sikkert ha gitt opp. Jeg tror alltid at jeg vil gjemme bildet av denne lille kraftbunten med sitt hjertelige smil, som viste hans manglende høyre fortann, som symbolet på KTLs første tyve år.

Helt til operasjonen for ett år siden virket Lama Talo så vital. Selvom han led av astma, var han alltid med der det skjedde noe. Jeg var alltid underende til hvordan Lama Talo i sin høye alder kunne sprette opp fra puten etter timesvis med pujaer og meditasjon. Mens vi andre med stive og verkende lemmer måtte reise oss møysommelig, var han i full gang med et eller annet gjøremål. Om det var rydding i uthuset eller forberedelser til loppemarkedet eller et lamabesøk, så var Lama Talo der med innsats og anvisninger.

KTL har ikke fått noe gratis. Ingen sponsor har gitt oss noen borg eller et stort hus, noe som har skjedd en del andre steder i Vesten. Nei, vi har måttet bygge opp alt selv, møysommelig, fra grunnen av. Derfor føler jeg også at KTL står godt plantet på et solid fundament. Og det fundamentet er for meg Lama Talo. Lama Talo ønsket bare alt godt for senteret og arbeidet for at det skulle bli bra.

I denne første epoken trengtes åndelig kraft og standhaftighet for å verne Bodhifrøet som var plantet på KTL. Den første spiren skulle beskyttes mot vår åndelige latskaps tørke, våre sinnsgifters stormer og våre oppfatningers og meningers ugress, den skulle gjødsles og stelles med praktisk arbeid og regelmessig dharmapraksis. Jeg føler nå at spiren har grodd og vokst seg til et bitte lite tre. Dette har vært mulig pga. av Lama Talos beskyttelse, pga. hans kvaliteter. Arbeidet med KTL har vært hans livsoppgave. Han visste at arbeidet ikke var fullbragt, at mye gjenstår til dem som kommer etter ham. Lamaene har nemlig langsiktige mål og det tenkes i århundrers perspektiv.

De to siste årene med både Lama Talo og Lama Changchub har vært meget positive for senteret. Det har liksom begynt å løsne, alt det vi har arbeidet for i alle disse årene. Men spesielt siden nyttår var Lama Talo blitt svært tynn og svak ,og i begynnelsen av april fikk vi bekreftelsen på at Lama Talo ikke hadde lang tid igjen. Da bestemmer han seg for å reise til Tibet, for å gi de pengene han i lengre tid hadde spart opp, til sitt ungdoms kloster, til Pegen Gompa.

Lama Changchub ble med på reisen og mange av oss tenkte nok i våre stille sinn at Lama Talo kanskje ikke ville komme tilbake. Ingen hadde syntes at det ville ha vært noe rart om han fikk sine siste dager der, blant sine landsmenn og venner, i sin barndoms grønne dal i Øst-Tibet.

Men han ble ikke i Tibet, noe som sikkert må ha fristet ham. Nei, han fulgte en stø kurs. Han hadde en klar forståelse av hva som er dharmisk, og levde ikke ut fra hva som var komfortabelt for ham personlig. Han kunne sikkert ha levd enda noen tid i Pegen Gompa om han ble. Men han valgte istedet den strabasiøse reisen hjem.

Han hadde riktig nok sagt til flere før han dro at han ville komme igjen. Han visste helt sikkert at det ville bli tøft. Ved å komme tilbake til Norge før han døde, og han hadde ingen illusjoner om hva som ville skje, viste han ikke bare solidaritet med oss nordmenn, viste at det var her han hørte hjemme. Når en lama dør utløser det nemlig en masse åndelig energi. Det er en opphøyet, åndelig begivenhet, en velsignelse for dem som tar del i det og bevitner det, og er en sterk velsignelse til senterets utvikling. Det er som Chøgyam Trungpa kalte det: "a cause for celebration"; en begivenhet å feire. Dette synes jeg er et bevis på Lama Talos storhet. Det er i sannhet en bodhisattva-handling, et bevis på medfølelse for oss og et sterkt ønske for senteret om å utvikle seg videre. Vi går nå over i en ny fase på KTL. Arbeidet videre blir på Lama Talos skuldre.

Hver og en av oss som er blitt kjent med Lama Talo, har våre personlige minner og inntrykk av dette ekstraordinære mennesket og jeg vet at for mange har han betydd svært mye. Nå har han forlatt oss. Hans arbeide er slutt for denne gang. Det er nå opp til oss å fortsette Lama Talos arbeide. Og han gjentok stadig den siste tiden hvor viktig det er at vi holder sammen, at vi ikke lar våre smålige 'trips', våre sympatier og antipatier, få virke negativt inn på dette viktige arbeidet. Lama Talo arbeidet for at vi skulle bli i stand til å bygge et nytt senter en gang i fremtiden og han ville gjerne at vi bygger en stupa på senteret.

Jeg vil derfor oppfordre til at vi viser vår takknemlighet til Lama Talo ved å bygge en stupa her, en minnestupa for Lama Talo, og oppfordrer herved alle til å være med på å realisere dette ønsket, denne visjonen for KTL.

Jeg føler dyp takknemlighet til Lama Talo og håper at Lama Talos minne og inspirasjon vil leve lenge.
 

Flemming Skahjem-Eriksen

Publisert/sist endret: 19 00:00:00.08.2007