Om kroker og ringer

Tillit og tiltro er den basis alle våre andre positive kvaliteter kan vokse og gro på. Og alle situasjoner kan brukes på veien til oppvåkningen.

Buddha har sagt at vi ikke skal tro på det Buddha har sagt, bare p.g.a. respekt eller autoritet. Vi må selv undersøke om tingene er sanne. Buddha har også sagt at opplyste vesener ikke kan ‘vaske’ andre vesener, slik man kan vaske en annen ren med vann. Det er også sagt at en buddha ikke kan fjerne lidelsen fra andre med et håndgrep, så og si. Det sies videre at den oppvåknede tilstanden ikke kan overføres til en annen direkte. Men hva en buddha kan gjøre er å vise veien for andre - den samme veien som han eller hun selv har reist, denne veien til indre frihet og oppvåkning, som gjør at vi kan legge problemer og frustrasjoner bak oss. De kan gi oss instruksjoner og metoder, som hvis vi følger dem kan føre til at vi oppnår fullstendig frihet og oppvåkning.

Dette viser at det står og faller med oss om vi oppnår full oppvåkning eller ikke. Det er riktig at de høye energiene til buddhaene og bodhisattvaene kan hjelpe oss, men hvis vi ikke har nok innsats fra vår side - til å faktisk gå den veien vi er blitt vist - vil vi heller ikke kunne oppnå resultatet.

Buddhas velsignelse eller Buddhas medfølelse med alle vesener er der hele tiden, akkurat som solen er der hele tiden. Men det sies at hvis vi fra vår side er lukket eller trangsynte, er vi ikke åpne for å motta velsignelsene fra buddhaene.

Sola skinner på alle vesener oppe fra himmelen, men hvis vi er lukket, vil vi ikke åpne vinduene og motta og glede oss over lyset og varmen fra sola. På samme måte er den ikke-diskriminerende kjærligheten og medfølelsen hos buddhaene der hele tiden, uten noen preferanser for noen. Sola tenker ikke at den bare skal sende lyset til den og den og ikke til den og den. Lyset sendes overalt. Om vi kaller det kjærlig vennlighet, medfølelse, visdom eller sannheten el.l. så er det der hele tiden. Forskjellen ligger faktisk bare hos oss om vi vil motta denne dype visdommen eller ikke. Dette illustreres i de buddhistiske tekstene med en krok og en ring. Buddhaenes medfølelse er som kroker som kan huke fast i hvem som helst i den samsariske eksistens, hvis det er noen ringer de kan få tak i slik at de kan trekke dem til et høyere nivå, ja helt til oppvåkningen. Men hvis vi ikke er slike «ringer» vil ikke buddhaenes «kroker» få feste. Våre «ringer» er tillit, hengivenhet og ønske om å nå oppvåkningen. Hvis vi har disse egenskapene kan vi si at buddhaenes oppvåkning er «overførbar». Ellers ikke. Men vi må også huske at vår tillit ikke må være blind tro, men være basert på fornuft og logikk. Som jeg sa først: Buddha selv sa at vi ikke skal tro på det Buddha har sagt bare fordi det er han som har sagt det.

Vi opplever lidelse enten vi er enige i dette eller ikke. Det er egentlig ganske innlysende. Buddhaene - de oppvåknede - er kommet hinsides alle nivåer av lidelse. Hvis vi får instrukser fra en som selv har gått hinsides lidelsen, kan også vi nå den tilstanden. Hvis vi har den rette tiltroen, vil de andre kvalitetene som flid og tålmodighet osv. utvikle seg lett. Hvis vi mangler denne riktige tiltroen, som er basert på fornuft og logikk, vil vi ikke kunne utvikle de andre nødvendige egenskapene som trengs - fordi det da ikke finnes noen basis som de kan utvikle seg på.

Uten tiltro til dharma og til sin lærer kan det ikke bli noen åndelig erkjennelse. Selv i vårt verdslige liv må vi til en viss grad basere oss på tillit.

For å følge Buddhas undervisning må man utvikle det som kalles å lytte riktig, å reflektere riktig og å meditere riktig. Til å begynne med må vi lære å lytte, ikke bare å høre. Vi må lære å gjemme det som blir sagt i hjertet. Dette må vi lære før vi kan lære å reflektere og meditere.

Jesus sa en ting: «Mennesket lever ikke av brød alene». Det er å si at et menneske ikke bare kan basere seg på materielle ting. Det må også være en utvikling av det vi kunne kalle den indre sannhet eller åndelig sannhet. Ved å kombinere både den materielle siden - det som kan gi et behagelig liv, med egenskaper som våkenhet, oppmerksomhet, kjærlighet osv. dvs. vår åndelige side - de indre kvaliteter - da kan vi oppnå en varig lykke, ikke bare for oss selv. Vi vil da kunne dele med og gi til andre. Dette er å utvikle sinnet. For når vi sier åndelig utvikling er det det vi mener. Materien er ikke uviktig, men det er enda viktigere å forske ut sitt eget sinn. Og det er faktisk slik at hvis vi ikke forstår vårt eget sinn, klarer vi ikke nyte den komforten og de tingene vi måtte ha. Selv om man skulle klare å nyte dem, kan det bare gjøres opp til et visst nivå. Man vil stadig oppleve forhindringer, forvirring,  misnøye osv, mens på den andre siden vil en som har oppnådd et visst nivå av åndelig innsikt, kjærlig vennlighet, en generøs innstilling etc. - selv om han ikke har så mange materielle fordeler - ikke lide av den grunn, fordi han har indre rikdom, skatter som: Kjærlighet, gavmildhet, visdom, tillit, medfølelse, en generøs innstilling og fryd osv. Hvis man har disse egenskapene, gir det lykke. Mangler disse, hjelper det ikke uansett hvilke materielle fordeler du måtte ha. Du vil ikke kunne nyte dem riktig. Du vil føle deg truet og oppleve skuffelser, bekymringer osv. Vi behøver ikke å gi avkall på eiendeler og rikdom osv, men vi må gi avkall på tilknytningen til disse tingene. Å klynge seg til dem gir bare frustrasjon og lidelse.

Hvis man kan gi avkall på denne klamringen til materielle ting, posisjon etc. kan man, selv om man er meget rik, virkelig gjøre åndelig framgang og til og med ha glede av det man måtte ha av materielle fordeler. Man behøver ikke å gi fra seg hus, ting og goder og dra til Himalaya for å meditere. Faktisk, hvis du reiser til Himalaya for å bo i en hule for å meditere, kan det vel være at når du bor der alene i hulen, så tenker du bare på de tingene du hadde. Sinnet kan være fullt av ambisjoner og verdslige prosjekter og planer etc. Da hjelper det lite å være i en hule i Himalaya. Så du kan være rik og praktisere og nå oppvåkningen, og du kan være fattig og praktisere og nå oppvåkningen. Du kan være mann eller kvinne. Det er ingen forskjell på dette. I alle situasjoner, under alle forhold, kan man praktisere. Buddhismen avviser ingen situasjoner, men aksepterer dem. Alt man møter kan gjøres til noe som leder til oppvåkningen. For å hindre binding til ting, må man forstå at alle ting er forgjengelige. Forstår vi det, blir vi ikke ulykkelig hvis noe forsvinner. Vi bør ikke basere vår lykke på flyktige ting. Vi må forstå tingenes natur.

De som klynger seg til materielle ting mangler en indre rikdom. For å kompansere for dette baserer de seg på ytre ting. De som har denne indre rikdommen, higer ikke på samme måte etter rikdom og eiendeler. Se f.eks. på Milarepa. Han sa i en av sine sanger at han var det rikeste mennesket på jord, rikere enn både keiseren av Kina og kongen av India, fordi han hadde de «sju rikdommer». Disse er: Tillit som springer ut av sinnet, moral, en generøs holdning, evnen til å kunne lytte ordentlig, dvs. at han hadde lyttet til mange belæringer som han hadde gjemt i hjertet hvor ingen kunne stjele dem. De neste rikdommene er: Samvittighet basert på andres vurderinger og samvittighet med basis i en selv. Den siste rikdommen er åndelig, grenseløs visdom.

Dette er mye mer verdifullt enn det de nevnte meget rike kongene hadde, selv om Milarepa var meget fattig ytre sett. Dette betyr at vi bør vende inn i oss selv og prøve å utvikle de indre kvaliteter. Selv når vi forlater dette livet tar vi disse positive inntrykkene med oss. De blir med i liv etter liv og er kilde til fremtidig lykke og høyere gjenfødsel. Selv mat er ikke så nødvendig. Er man i stand til å oppleve dype tilstander av absorbsjon, vil man ikke føle sult, men får en slags åndelig næring av fryd uten å spise. Det er slik store meditatører i fortiden, som Milarepa, kunne overleve hvis ikke de fikk noe særlig næring.

Hvis vi kan lytte, kontemplere og meditere ordentlig kan vi finne de ressursene vi trenger inne i oss.

Vi skaper alt i sinnet. Vitenskapsmennene utforsker omverdenen, hver detalj. Dette krever enormt mye tid, anstrengelser og kostnader. På den andre siden er den buddhistiske tilnærmelsen til utforskning basert på de indre fenomenene i ens eget sinn. Av den grunn kalles ofte buddhismen for «den indre vitenskap» eller «sinnets vitenskap». På tibetansk kalles en buddhist nangpa som betyr «en som er på innsiden», de som søker sannheten ved ikke bare å basere seg på ytre fenomener, men som baserer seg på de indre fenomenene i sitt eget sinn.

Publisert/sist endret: 19 00:00:00.08.2007