Overføringslinjen

I Vajrayana-buddhismen er overføringslinjen av den aller største betydning. En kan ikke nå oppvåkningen uten.  Fra Bodhibladet 3/1995.

Av Flemming Skahjem-Eriksen

Ingen har noensinne nådd Opp­våk­­nin­gen ved flaks eller ved en til­fel­dig­het», sa Situ Rin­po­che i sitt fore­drag i Lektorenes Hus. «Et av kjen­netegnene på Samsara er at Sam­­sara ikke går ov­er av seg selv», er det også blitt sagt et sted.

En person som har nådd opp­våk­nin­gen kan velge om han eller hun lar væ­re å gjenfødes innen Livets hjul eller gjør det kontrollert og av med­fø­lelse. Et vik­tig spørsmål kan være om hvis man øns­ker å nå Opp­våkningen el­ler Bud­d­hatilstanden, kan en klare å gjø­re det ved egen innsats eller må no­en frel­se en? Men også på dette om­rå­det gjel­der Middelveien, dvs. både rett­­led­ning og egen innsats, og det går ikke hvis en av delene mangler.

Det kan se ut som om unntaket er den historiske Buddha - Prins Sidd­har­tha - som tilsynelatende nådde Opp­våknin­gen bare med egen hjelp. En slik «hjul­drei­ende» buddha - er en  person som “vek­ker seg selv” og der­med gjen­opp­dager Dharma et­ter at kunn­ska­­pen om den, som stam­mer fra en tidligere hjul­dreiende bud­dha, er blitt borte fra ver­den. Men det sies også at slike budd­ha­er er få og kom­mer med lange tids­in­ter­valler.

Men selvom Prins Siddhartha - vår tids historiske buddha - var en slik hjul­­dreiende buddha, hadde også han åndelige lærere, selv om de ikke tok ham helt til målet. Dessuten hadde han gjennom tidligere liv hatt lærere og og­så et meget sterkt ønske om å utvikle grenseløs kjærlighet og medfølelse til al­le ve­se­ner.

Det sies at i vår tidsepoke, som etter sigende er meget begunstiget, vil det komme mange hjuldreiende buddhaer - ett tusen ialt sies det, mens det i and­re epoker ikke finnes buddhaer, hver­ken hjuldreiende eller andre, i det he­le tatt. I vår epoke, når belærin­gene og me­to­de­ne som en hjuldreiende Bud­dha har oppdaget og undervist i, et­ter­hvert blan­des opp med andre slags me­­toder og belæ­rin­ger, når in­gen len­ger prak­tise­rer Bud­dhadharma kor­rekt eller ikke er ge­nu­int inte­res­sert, vil ingen len­ger kunne våkne opp og (gjen)­opp­dage Bud­dha­til­stan­den og slik gå ut av Livets Hjul.

Når menneskene da i en slik ‘mørk epoke’ i stedet bare utforsker nye og raffinerte sinnstilstander og finner vei­­er til i beste fall ‘toppen’ av Livs­hju­let, må menneskeheten ‘vente’ på den nes­te hjuldreiende Buddha. Når dhar­ma­be­læringene ikke lenger over­føres kor­rekt, vil den kommende Bud­dha - Mai­treya, en gang i framtiden -  pga. løf­ter og øns­ke­bønner og en Bodhi­satt­vaes adferd gjennom mange liv, til sist selv rive sløret vekk fra øynene, og han vil derfor kunne hjelpe andre til å gjøre det sam­me.

Dermed, i kjølvannet av en Hjul­drei­­ende Buddha, vil tusenvis av ve­se­ner også kunne nå erkjennelsen - Opp­våk­nin­gen - fordi veien er blitt gjen­opp­daget. Dette er den lykkelige situa­sjo­nen som er nå. Fremdeles er det man­ge åndelige lærere som både er våkne og som besitter kunn­skapen og me­to­dene som gjør at vi også kan våk­ne opp, hvis vi vil!

En kan sammenligne dette med et menneske som har skaffet seg en me­get vanskelig tilgjengelig kompe­tanse og som tar lærlinger for at de skal læ­re det samme. Men etterhvert er det kan­skje blitt færre som ønsker å til­egne seg denne kompetansen fordi det opp­fat­tes som for vanskelig og tar hele li­vet å lære. Dermed blir de som mestrer denne kunsten skikkelig, færre og fær­re til kanskje alle er døde og kunn­ska­pen ikke lengre finnes. Et eksempel på at kunnskap kan for­svin­ne igjen er at i Antikken var det flere som visste at jorden er rund og fak­tisk hvor stor den er med en høy grad av nøyaktig­het, men etter at bib­lio­te­ket i Alexan­dria ble brent på 400-tal­let, fordi det etter makt­havernes me­ning ba­re var nok med én bok, sam­ti­dig med at vi­ten­skaps­aka­de­mi­ene av sam­me grunn ble stengt, tok det over tu­sen år før no­en gjen­opp­daget det­te fak­tum.

Det er alminnelig forstått at skal man lære noe ordentlig er man av­hen­gig av egen innsats. Det er jo en selv som må studere, lære og praktisere i mange år for å mestre håndtverket. Men også i verdslige anliggender er det slik at vil man bli en ekspert må man lære kuns­ten gjennom andres er­faring. Både vei­led­ning, egen innsats og tilegnelse av genuin kunnskap er nødvendig om man ønsker å bli kara­teekspert, hjerne­ki­rug eller olympisk mester i kunstløp.

Hvorfor skulle det være så meget an­nerledes med den vanskeligste kun­sten som finnes, nemlig å nå opp­våk­nin­gen? Allikevel ser det ut til at på det åndelig området kan folk være min­dre kritiske i valg av lærer og me­toder enn de gjør ellers, eller de anvender feil vur­­de­rings­kri­terier. Det er som i folke­eventyrene (som f.eks. de om Aske­lad­den), hvor de andre enn helten hel­ler velger den skinnende gullnøkkelen  i stedet for den mer uunnselige av jern. Man forveksler ofte karisma med sann åndelighet, ut­se­ende med indre kvali­te­ter, magi med ekte mirakler, elegant ta­le med visdom. Slik sett bør du ikke se etter en åndelig lærer som du forventer skal løse alle dine proble­mer, som frel­ser deg og lo­ver deg en plass i Paradis, men en lære­mester som skal overføre sin opp­våk­n­ings­kom­petanse til deg, og de egen­­ska­p­ene du trenger er her som på mer verds­lige områder: åpenhet, læ­re­vil­­lighet, tillit, flid osv. Og ikke minst: tre­ning og atter trening.

Det er i dette lys vi bør se på det som de tibetanske lamaene sier er av over­ordentlig stor betydning innen over­fø­rin­gen av buddhismen, nemlig: Linjen -  overføringslinjen. Det er der­for en la­­ma som gir innvielse (wang­kur), for­tel­ler om hvem han eller hun selv har fått den av, og hvem som var før dem igjen og så videre gjen­nom år­hund­re­ne. Po­en­get er at lær­eren selv har er­kjent Bud­dhatil­standen, eleven ar­bei­der flit­tig og mål­bevisst under læ­re­rens rett­led­ning, og ved hjelp av den­­ne rett­­led­ningen og anvendelsen av ef­fek­tive me­toder, når eleven selv opp­­våk­ningen og blir i stand til å gi me­to­dene videre. Had­de et av leddene i len­ken vært brudt, kunne vi ikke ha mot­tatt me­to­de­ne for opp­våk­ningen.

Det­­te ønsker lamaene at vi skal for­stå og verdsette. Og, som Khandro Rin­­­­po­che sa siste gang hun var her til dem som hadde praktisert en stund: Vi har også et medansvar. Hvis ikke vi prak­­ti­serer ordentlig med tålmodighet, kan vi bli delaktige i at Buddhadharma ras­kere forsvinner igjen. For også Bud­­­­d­­ha­dhar­ma er forgjengelig i den ver­den vi lever i, som alt annet. Hjulet må stadig hol­des i bevegelse og vi som prak­ti­serer må alle ta et ansvar for at det ikke stop­per opp igjen. Vi som prak­­ti­serer nå er lenken til frem­ti­den. Hvis vi gir opp tilflukten og bod­hi­satt­valøftet, kan overføringen bli brudt og dermed sny­ter vi de frem­ti­di­ge ge­ne­ra­sjo­ner for mulig­heten til å våkne opp.

Innenfor tibetansk buddhisme fin­nes det flere ‘skoler’ eller retninger med underinndelinger. Dette bør ikke sees på som et problem, men som en be­­ri­kelse. Grunnen til denne variasjo­nen er at det finnes mange overfø­rings­­tra­di­sjoner - linjer - som hver i sær har lagt vekt på bestemte metoder og ikke så me­get på andre. Alle meto­dene kan fø­re en til Oppvåkningen, men stil, per­­­sonlige preferanser etc. - fordi kunn­­skapen er overført fra et levende men­neske til et annet - gjør at tradi­sjo­­nene er blitt litt forskjellige fra hve­r­andre. Men alle vettuge praktis­eren­de vet at linjene innen alle de fire ho­ved­tra­di­sjo­nene  - som ofte krysser hver­andre - frem­deles er intakte og pro­­du­serer opp­våknede mennesker.

I Kagyu-tradisjonen, som Kar­ma Ta­shi Ling er spesielt forbun­det med, finnes det mange berømte lamaer, bå­de yogier og munker, som hver i sær har en unik livshistorie og åndelig lø­pe­bane, og deres liv betrak­tes som me­­get viktige inspirasjon­skil­der for oss som prak­tiserer nå. Hvor­dan kom de i for­bindelse med dharma, hvordan prak­ti­serte de og ikke minst, hvordan hånd­ter­­te de sine for­hind­rin­ger og ut­ford­rin­ger på veien? Av sær­lig vik­tig­het er livs­histo­riene - de så­kalte Nam­thar - til Naropa og Mila­re­pa. Na­ro­pas mange prø­velser under sin lærer Ti­­lo­pa, og Mila­repas ut­for­d­ringer, som elev av Mar­­pa (som igjen var elev av Na­ropa), vi­ser at vi ikke bør la oss vip­pe av pin­nen av de mest baga­tell­mes­sige prob­lemer og tidvise mangel på inspirasjon.

Sannsynligvis er Milarepa en av de aller mest berømte av alle tibetanske lamaer, både i og også utenfor Tibet. Milarepa hadde i tillegg til en meget gripende livshistorie en etter sigende svært vakker sangstemme og kompon­erte spontant i løpet av livet «hundre tusen» åndelige sanger - de såkalte Gur bum - som fungerte som under­vis­ning for hans elever. Disse er samlet og har inspirert generasjoner av tibe­tanere si­den og er også blitt oversatt til vest­lige språk. Historien om Milarepa var en av de aller første bøkene om ti­betansk buddhisme som ble oversatt til engelsk og kom ut allerede i 1928 med ny ut­ga­ve i 1951. Milarepas livs­his­to­rie ble lest av mange i Vesten, spesielt på 60- og 70-tallet sammen med Den tibetanske dødeboken, før flommen av budd­his­tisk litteratur på engelsk tiltok fra mid­ten av 70-tallet av.

Boken om Milarepa anbefales på det varmeste og burde leses av alle som har interesse for åndelig utvikling.  

Publisert/sist endret: 01 00:00:00.08.2007