Pilegrimsreisen til India desember 06 - januar 07

Den første pilegrimsreisen i regi av Karma Tashi Ling gikk "I Buddhas fotspor" og hadde avreise 2. juledag 2006 og varte i 17 dager. Først var vi en uke i og rundt Bodhgaya - stedet hvor Buddha våknet opp, og så reiste vi til Sarnath hvor han underviste for første gang, Kushinagar hvor han døde og til sist til Lumbini hvor han ble født. Her er noen av deltagernes inntrykk fra turen.

Kagyu Mönlam i Bodhgaya 27.12.06 —3.1.07

Etter å ha forlatt den norske julefeiringen 2. juledag ankommer de førti  pilegrimene fra Karma Tashi Ling  Bodhgaya nord-øst i India to dager senere. Der er den tibetansk-buddhistiske bønnefestivalen Kagyu Mönlam  allerede i full gang. Bønnefestivalen er dedikert til å øke fred og harmoni i verden og avholdes hvert år i Bodhgaya, stedet hvor Buddha nådde full opplysning. Festivalen samlet i år 4 500 munker og nonner og like mange pilegrimer.

Bønneseremonier
Bønneseremoniene på festivalen starter grytidlig om morgenen og fortsetter ut over dagen. De av oss som klarer å stå opp i 4-5 tiden må kle seg godt med ullklær, skjal, vanter og lue for å holde ut i de iskalde morgentimene. En morgen møter hele reisefølget vårt opp, og det er en  særegen åndelig opplevelse  å sitte og meditere så nær det fysiske stedet hvor Buddha ble opplyst mens munkene resiterer og chanter fram til soloppgang.

Undervisning med H.H. Gyalwa Karmapa
Hans Hellighet den 17. Karmapa underviste i Milarepas liv og sanger på formiddagen under Maha Bodhi treet.   Her samlet alle deltagerne seg. Det var litt av et syn å se alle munkene og nonnene i deres fargerike røde og gule kapper og de mange tilreisende fra alle verdenshjørner sitte spredd ut over i grupper i den store tempelhagen.

Om kveldene hadde H.H. Karmapa undervisning for de utenlandske pilegrimene på Tergar monastery. Her snakket han om  meditasjon, og han delte villig sine personlige erfaringer med oss. Nyttårstalen hans er gjengitt på norsk s. 2-4.

Spis mer vegetarmat
I avslutningstalen under Maha Bodhi treet anbefaler Hans Hellighet alle å spise mindre kjøtt eller å slutte helt og gå over til vegetarmat i stedet. Når etterspørselen etter kjøtt minsker, vil færre dyr bli slaktet. Det vil bidra til å fjerne hindringer og forlenge livet til H.H. Dalai Lama og andre store mestere. Talen er publisert på www.kagyumonlam.org

Utdrag av reisebrev fra Håkon Edvardsen:

”I Bodhgaya fikk vi lytte til undervisning av en av Indias høyeste lamaer, den 21 år gamle H.H. Gyalwa Karmapa. Hans Hellighet er for øvrig en dyktig musiker.

Vi fikk også en privat audiens med ham. Jeg fikk gleden av å overrekke ham en CD med norsk musikk og et brev plassert i et magasin fra India Topcial Association. Så jeg tør si at jeg var godt forberedt. Jeg hadde en rød snor i hånden og med et blink fra et øye ga det øyeblikkelig gjensvar. Det er det ikke alle som får når en går ut gjennom døra.

Sarnath og Varanasi
Fra Bodhgaya dro vi videre med buss til Sarnath. Her besøkte vi Dharmekh stupaen som man tror er det stedet hvor Buddha holdt sin første undervisning etter oppvåkningen. Her gjennomførte pilegrimene en vandring, tre ganger rundt stupaen. En for hver av de tre juveler, buddha, dharma og sangha. 

Vi reiste videre til Indias eldste by, Varanasi, tidligere Benares. Her fikk vi se hinduene praktisere en av sine fester herunder deres renselsesprosesser ved å bade i Ganges og å ta med hjem vann fra Ganges. Det var også her gjort klart for likbrenning. Selv synes jeg det flotteste var å få skue solens oppgang over Gangesfloden fra båt…”

Hilsen Håkon Edvardsen, filatelist, - som etter denne rundreisen vil forsøke å sette opp en samling om Buddhas sannheter som motiv.

Reisebrev fra Aase Møller

8. januar.

På vei fra Kushingar til Sravasti. ”Tåken ligger som et lett slør over de grønne markene. Solen er på vei opp, stor og rød stiger den over disen og speiler seg i en silkeblank elv.

En liten landsby våkner til liv. Det pusses tenner og kokes tevann. I en åpen hytte sitter en familie og varmer hendene over et bål. Det er kaldt i denne delen av India.

Et lite stopp i en travel by. Lamo, den tibetanske reiselederen vår spanderer te, og en lokal teselger kommer inn i bussen med små leirekrus med rykende varm søt drikke.

Vi kjører videre etter å ha styrket oss. Indisk popmusikk strømmer ut fra en lastebil som passerer.

Solen er en korallrød glødende kule. Ute på markene ligger hytter i klynger mellom grønne og skinnende åkerlapper. En oransje vimpel med Aum-tegn vaier i vinden.

En ny liten landsby. En skoleklasse er ute og samler søppel. Det er fint her, fattigslig, enkelt, men velholdt. Rosa og grønne tekstiler henger til tørk og fanger lyset fra morgensolen. Mennesker sitter i veikanten, leser aviser, prater, kontemplerer, drikker te.

Vi nærmer oss Sravasti hvor Buddha hadde sitt sommerretreat i mange år. Han og disiplene tilbrakte regntiden i hytter inne i skogen for å ikke tråkke på spirene til det som skulle vokse og gi næring til mennesker og dyr.

Vi stopper. En liten gutt står utenfor bussen og synger og spiller trommer når vi går av. Han får en rupiseddel av en begeistret pilegrim. Selgerne står klare med røkelse og oransje blomsterkranser. Dette er et hellig sted.

Vi rusler inn i den store parken, stopper ved et gammelt bodhitre. Selgere kommer med bladgull og noen av oss kjøper og fester til trestammen, kjenner den trygge roen fra treet og ber en bønn for fred i verden. Vi samler oss på gressplenen og chanter og mediterer. Ringu Tulku Rinpoche og følget hans setter seg ned sammen med oss, og vi deler våre gule hefter med dem.

9.januar

Fra Sravasti

Vidstrakte marker i morgenlys. Små landsbyer som våkner til liv. Hvite kuer ligger fredelig i veikanten og kikker på verden med store milde øyne. Ingenting haster, Tiden er en stille elv.

Kuene er medskapninger, har verdi i seg selv og bidrar med melk, brensel, gjødsel, isolasjon og arbeidskraft. Hellige hvite kuer. Cows of plenty.

Vi passerer en mann på motorsyk-kel. På setet bak ham sitter tre små jenter med burgunderrøde skoleuniformer.

Hvite hegrer svever over de langstrakte grønne markene. Roen, lyset, fargene gjennomstrømmer meg. Det er så vakkert her, lyset, elvene, trærne. Mennesker med strålende smil, sol i øynene.

Fargerike, glitrende, fredelige India. Støyende, støvete, skitne India.

Vi ankommer Kapilvastu og spiser medbrakt lunsj i den store parken. Ringu Tulku kommer med sitt følge like etter.

10.januar

Lumbini

Vi er i Lumbini, inne på det store området hvor det sies at Buddha ble født i kongelige omgivelser. I det store parkområdet er det mange vakre templer, og unge menn med rickshaw tilbyr oss turer. Vi kan besøke det tibetanske, det kinesiske, det thailandsk, vietnamesiske, japanske tempelet, for å nevne noe. Og hvis man har tid nok kan man fraktes helt ut til the World Peace Pagoda. Men det tar mer tid enn vi har.I stedet går vi andre veien og passerer et hult bodhitre med mange tente lys. 

Ringu Tulku Rinpoche og Lama Changchub har satt seg ned under et stort tre med flagrende bønneflagg i hvitt, rødt, gult, grønt og blått. Vi samler oss på marken ved siden av den britiske sanghaen og lytter til Ringu Tulku Rinpoche.

Det er fint å være i Nepal, og Lumbini er et godt sted, sier han og smiler. Takknemlighet og kjærlighet er det viktigste. Det kan forandre omgivelsene.

- Han forteller om en japansk fotograf som ved en ny teknikk har fotografert vann ved hellige steder og i storbyer som New York. Og konklusjonen er klar. Det er flere og vakrere krystaller ved stedene hvor folk ber og viser takknemlighet.

Lumbini er virkelig et godt sted. Noen av oss tar tilflukt her, under treet med alle vimplene og hos Ringu Tulku Rinpoche. Et levende minne for livet.

Timene gikk alt for fort, og etter tempelutflukter med rickshaw var det tid for lunsj på Maya hotell.

Vi spiste i hagen, og etter maten ledet Lama Changchub oss gjennom en dedikasjonsmeditasjon og minnet oss på at vi må dele merit som vi har opparbeidet gjennom praksis på pilegrimsturen.

Han sa at turen hadde styrket oss, gjort oss sterkere psykisk og kanskje mer ydmyke. For siste gang på turen ledet han oss gjennom resiteringer og mantra og en stille meditasjon ute i den frodige grønne hagen.

En stor takk til Lama Changchub og alle andre som var med på å gjøre turen til en fin og uforglemmelig opplevelse!

Reisebrev fra Berit Waal

 Den store tur

 Den store turen begynte med et ark i hånden og en spørrende invitasjon til å være med. Det ble sådd et frø som etter hvert utviklet seg til en bestemmelse og påmelding. Grundige og systematiske lister om helsebeskyttelse, og forslag til klær og annet utstyr, gjorde det tryggere å tenke på å reise.

Men kvelden før holdt det på å gå galt fordi passet med visa som var stemplet inn, var forsvunnet. For å gjøre en langt detektivarbeid til en kort fortelling, så kom passet til rette inni en stabel papirer.

 Men et undrende spørsmål dukket opp. Hva i meg selv hadde sørget for dette forsvinningsnummer? Var det en del av meg selv som ikke ville reise?  Jeg kaller meg litt spøkefullt for en halv Buddhist. Var det den andre halvparten, den nøkterne, kanskje litt engstelige delen som ikke ville bli ytterligere påvirket av krefter jeg ikke kjente? Spørsmålet er fremdeles ubesvart. Men kanskje nettopp på grunn av at denne saboterende del hadde regjert meg noen timer før avreisen, så ble den delen av meg hjemme.

Det var den spørrende, utforskende og mottagelige Berit som reiste til India.

Ved Stupaen under Maha Bodhi treet

Månen lyser ned  gjennom grenene i treet. Jeg kjenner at noe taler gjennom grenene og kommer til å tenke på han som satt helt urørlig her i syv døgn og lyttet til denne tale som strømmet ned gjennom treets grener.

Treets grener strekker seg ut over oss som sitter så stille med myke barnlige ansikter, strekker seg ut over oss som søker denne tale som smyger seg ned mellom de kraftige grenene. Det er som treet bringer en velsignelse videre.

Munkene  messer med en sang som smyger seg inn i oss som sitter her. Lenger borte messer andre med samme fremmede ord som ekko av hverandre. Stemmene smyger seg inn som vitnemål om en opplevd sannhet.

Jeg sitter med de andre og lytter til munkenes stemmer, men også til treets mumlende stemme, treet som strekker sine beskyttende grener utover oss. Månens tale sildrer ned  gjennom treets grener med sitt hvite lys. Munkene foran oss flytter seg og vår gruppe samler sg på bønnemattene og ledes i meditasjon av vår lama. Måneskinnet  gjennom grenene kaster et flimrende magisk lys over oss.

Ved Mahakalagrotten

Ved den mørke Mahakalagrotten er gruppen samlet ved siden av hyllen med  flakkende lysflammer i sine gylne små pokaler. Munkene ved sidne av oss messer og en kaster riskorn over bønneflagg. Vi er stille mens de små lysflammene danser i den myke fjellvinden.

Bak oss og over oss klatrer  de blekbrune apene omkring og kommer iblant ned for å se nærmere på sine slektninger, mennesker fra mange kanter av verden.

De små flammene danser heftigere nå fordi vinden friskner til, og  jeg kommer til å tenke på håpet som flakker i brystet hos hvert levende menneske. Noen ganger tilsynelatende sluknet, men alltid med en mulighet. Det er som det finnes også dypt inne i oss  en veke som kan tennes.

Inne i den varme grotten hilser jeg den gylne Buddha. Hendene  tenner to lys for  sønnene mine og hjertet åpner seg med ønsket om at deres håp skal bli virkelighet. Tenner  nye lys for venner, og håper at de legende kreftene deres skal hjelpe dem i kamp mot sykdom og skade.

I grotten tenker jeg på gruppen jeg er en del av på denne turen, og ønsker for dem at deres håp skal få leve og ønsker for den store menneskeslekten vi alle er en del av at tidens hjul skal vende og fredens  lotus åpne seg over verden.

Publisert/sist endret: 22 00:00:00.08.2008