Tibetansk buddhisme

Tibetansk buddhisme har satt sammen elementer fra alle hovedtradisjonene innen buddhismen til et integrert undervisningssystem basert på progresjon for å muliggjøre å nå Oppvåkningen i løpet av ett liv.

Tibetansk buddhisme, vajrayana og tantra er beslektede begreper, men er ikke nøyaktig det samme. Tibetansk buddhisme er mer enn vajrayana eller buddhistisk tantra. Egentlig er ordet: triyana ("De tre veier") en bedre beskrivelse av hva tibetansk buddhisme er. Selv om vajrayana (som gjerne oversettes med: "Diamantveien", "Den raske vei" osv.) er det spesielle med tibetansk buddhisme, er de to andre yanaene: hinayana og mahayana også verdsatt, og alle tre er satt sammen til et integrert og helhetlig undervisningssystem. I tibetansk tradisjon sees ikke hinayana, mahayana og vajrayana på som navn på historiske retninger eller "skoler", men som tre trinn i en personlig utviklingsprosess basert på ens motiv for å gjøre åndelig praksis.

Det helt nødvendige fundamentet for personlig utvikling er et ønske om å få orden på sitt eget liv og finne en vei til lykke. Dette er en helt legitim grunn til å begynne med åndelig trening og kan kalles "hinayana " (den lille eller "snevre" vei). Slik trening involverer selvdisiplin, flid, etikk, slutte å skade andre, vinne sinnsro og overskudd gjennom meditasjon, yoga, Qi Gong osv. Man tar styring over og ansvar for sitt eget liv, og dette er meget positivt.

Men etter hvert som man får mer overskudd og føler seg bedre tilpass, ser man at svært mange andre ikke har orden på sine liv; at folk skader seg selv og andre på grunn av uvitenhet, egoistisk begjær og sinne. Folk flest skjønner ikke (og buddhister ser ofte ut til å glemme) den enkle sannhet at lidelser og frustrasjoner kommer av ønsket om å få det godt selv (gjerne på bekostning av andre), og at sann lykke og glede kun kommer fra ønsket om at andre skal ha det godt.

Medfølelse er en naturlig iboende kvalitet i sinnet, som utvikles mer og mer etter hvert som man selv får mer personlig overskudd. Fordi det er så mye lidelse i verden, våkner ens hjerte for alle andre som befinner seg i denne hengemyra av sinnsgifter og negative emosjoner som lidelsen stammer fra. Ut i fra denne spontane medfølelsen fødes ønsket om å gavne andre, virkelig å bli en positiv innflytelse, dvs. den holdningen som kalles for bodhicitta ("oppvåkningsholdningen"). Denne holdningen kalles for mahayana (den store, eller inkluderende, vei). Det er kanskje et av menneskehetens fineste idealer som her kommer til uttrykk; idealet om å ville bli en bodhisattva (en som har vekket bodhicitta). Selv om ordet er indisk, så betegner det en allmennmenneskelig og religionsnøytral aspirasjon. Både ateister og mennesker innenfor alle religioner kan bestemme seg for å vie sine liv til det gode, til å hjelpe og gavne andre. Slik sett er bodhisattvaidealet et universelt ideal.

Innenfor buddhismen har man imidlertid formulert og framedlet dette idealet, både i teori og praksis. Dette har resultert i et systematisk treningsopplegg hvor det gis effektive metoder som på raskeste vis hjelper den vordende bodhisattva til å nå dette idealet. Etter at du har tatt tilflukt som buddhist og forstår hva bodhisattvaidealet virkelig innebærer, er det vanlig å avlegge bodhisattvaløftet. Det betyr ikke at en har fjernet alle negative følelser og problemer fra sitt eget liv - langt i fra - men det betyr at man lover seg selv og alle vesener at man vil bruke livet på å utvikle seg positivt og for å nå Oppvåkningen, slik at man virkelig kan bli til hjelp, noe som i seg selv bidrar sterkt til åndelig framgang og setter egne problemer i bakgrunnen. Ens egne problemer blir faktisk transformert i prosessen.

I mahayana søker en også, gjennom filosofiske studier og trening i vipassana (innsiktsmeditasjon), en direkte opplevelse eller forståelse av alle fenomeners grunnleggende "tomhetsnatur", en forståelse av at selv om verden ser virkelig ut , så har den den samme drømmeaktige kvaliteten som våre sinn; en grenseløs åpenhet som buddhister kaller shunyata.

På et slikt fundament av selvdisiplin, kunnskap og et genuint ønske om å nå åndelig erkjennelse for mer effektivt å være til gavn for andre, kan man starte trening i det som altså kalles vajrayana eller buddhistisk tantra. Har man ikke dette fundamentet kan praktisering av vajrayana føre i feil retning. Da blir ikke ens ego mindre, men i stedet større, og det ville være det motsatte av hva den åndelig vei går ut på. Derfor er det viktig at  vajrayana-praksis blir utført korrekt og under veiledning av en kvalifisert lærer. Det er også viktig å forstå at mahayana-innstillingen, eller bodhisattva-holdningen, ikke er noe som man trente i før vajrayana, og som man er blitt ferdig med, men at den må fortsette og forsterke seg gjennom ens vajrayana-praksis. 

Hva er så det spesielle med vajrayana? Innenfor vajrayana har man samlet et helt arsenal av metoder tilpasset ulike personlighetstyper. Alle salgs hjelpemidler tas i bruk for å skjære igjennom forstyrrende følelser, sinnsgifter og den grunnleggende uvitenheten i sinnet. Bl.a. brukes visualisering , dvs. at man i meditasjon forestiller seg og "behandler" mentale "bilder" av buddha-former og andre objekter, som symboliserer og "vekker" ulike aspekter av det grenseløse Våkne Sinn. Man benytter også mantra, musikk, farger, lukter og symboler. Sinnet er meget kreativt - vi visualiserer faktisk hele tiden - noe som skaper og former de ulike bevissthetstilstandene som våre liv består av, så i stedet for å fylle sinnet med negative  bilder, som vi som regel gjør, utnytter vi her denne fantastiske egenskapen ved sinnet til å skape positive inntrykk og mentale vaner, samtidig som det stabiliserer og roer sinnet (som i shamata- eller stillhetsmeditasjon). Ikke minst vil en som har praktisert slik visualiseringsmeditasjon få stor gavn av dette i bardo-tilstanden (tilstanden mellom død og gjenfødsel), og får mye bedre kontroll over de ellers overveldende inntrykkene som da kan oppleves. 

Praktisering av vajrayana kan sammenlignes med å klatre opp de bratte skråningene og gjennom de tette krattene som må forseres for å komme opp til Oppvåkningens tinde, på raskeste vis. Hinayana og mahayana kan sammenlignes med de mindre bratte stiene og veiene som fører rundt og rundt opp fjellet. De er tryggere, men det tar lengre tid å gå, dvs. mange liv. Det viktige for de vajrayana-praktiserende er å stole på "fjellførere" som kjenner det ukjente og ikke ufarlige terrenget fra egen erfaring. Å utvikle tillit og ydmykhet er nemlig også nødvendige kvaliteter for den som aspirerer til Buddhatilstanden. Det motvirker stolthet og arroganse som er en av de seks såkalte "sinnsgiftene" som formørker sinnet. De andre fem er egoistisk begjær, misunnelse, grådighet, sløvhet og sinne. 

Mahayanas madhyamika-filosofi (Middelveien) - basert på ikke-dualismens paradoks - er kanskje den ypperste, den mest subtile, men allikevel rasjonelle modellen av virkeligheten som noen gang er formulert, og som til og med vestlige atomfysikere nå har begynt å fatte stor interesse for. Men dette er allikevel et intellektuelt system. For å nå målet må intellektet transcenderes, fordi virkeligheten ikke kan fattes av tanken. Logikkens rene krystallklarhet må, når den er oppnådd gjennom studium av buddhistisk filosofi, vike plassen for et treningsopplegg som tar den praktiserende den siste del av reisen gjennom et tantrisk "skumringslandskap", hvor det rasjonelle kortsluttes og den magiske, ikke-dualistiske  virkeligheten ikke lengre filtreres gjennom intellektet, men oppleves direkte gjennom alle porer i ens vesen. Da kan den mest grunnleggende uvitenheten som skiller "selv" fra "andre" sprenges vekk i en dyp og transformerende erkjennelse. Dette er godt illustrert ved livshistorien til Naropa, som var en meget lærd abbed i det berømte buddhistiske Nalanda-universitetet i Nord-India på 900-tallet. For å komme videre måtte han gjennomgå alskens prøvelser under Tilopa, en tilsynelatende uanselig yogi som allikevel viste seg å være en buddhistisk tantrisk mester. Under Tilopas veiledning nådde Naropa endelig buddhatilstanden, den ikke-dualistiske tilstanden han tidligere trodde han hadde forstå tt, og som respektert abbed sikkert var stolt av, men som ikke hadde vært en direkte erkjennelse i hans sinn. 

Den tantriske tilnærmingsmåten er å løse opp tilknytningen til våre begrensede sinnstilstander, som gjør at vi identifiserer oss med kroppen og våre selvsentrerte betraktningsmåter. Man lærer i stedet å visualisere og identifisere seg med lysende buddha-former,  som også må oppløses i tomhetens klare lys for å unngå sjåvinistiske tilknytninger til én "guddommelig" form framfor en annen. Hemmeligheten ved tantra er å "omprogrammere" oss til å identifisere oss med målet, nemlig buddhatilstanden, som er vårt potensiale. Vi antar den holdningen at vi faktisk er buddhaer - våkne vesener - allerede, og at vår praksis bestå;r i å rense sinnet, fjerne "smusset" som midlertidig har tildekket den strålende "diamanten" - vårt sinns egentlige natur. Når vi antar holdningen om at alt egentlig er helt rent og at alle vesener er "guddommelige", går utviklingen meget raskt. Hvis vi derimot tror at vi og andre er svake og syndige mennesker, at buddhaene er langt der oppe, og  buddhatilstanden vanskelig å oppnå, blir veien tilsvarende lang og målet fjernt. Tibetanske meditasjonsmestre understreker at vajrayana kan, dersom den praktiseres riktig, føre til full Oppvåkning i løpet av ett liv. 

I et slik tantrisk perspektiv er våre ellers så skadelige sinnsgifter egentlig kilder til visdom. Gjennom trening lærer man å bruke negative tanker og følelser som hele tiden oppstår, og se dem som egoløs energi som manifesteres i sinnets grenseløse åpenhet, uten å tilknytte seg til dem eller støte dem fra seg. Det er ikke meningen at vi skal gi etter for impulsene som oppstår, men snarere betrakte hvordan energien de inneholder utfolder seg og leker i sinnet. Resultatet er hverken skadelig undertrykkelse eller frivol utfoldelse, men iakttagende klarhet og spontan, frigjørende og transformerende visdom. Dette er selvfølgelig lett å misforstå, og er nettopp en av grunnene til at en kvalifisert lærer er nødvendig. Det er viktig at en mottar instrukser i og "bemyndigelse" til de vajrayana-metoder man skal trene i. Og som nevnt, denne praksis må hvile på et solid fundament av selvdisiplin, forståelse  av shunyata og grenseløs medfølelse. 

De høyeste belæringer og metoder i tibetansk buddhisme kalles gjerne Mahamudra (tibetansk: Chagchen) eller Maha Ati (Dzogchen), alt etter tradisjonen. Lik Zen angriper disse metodene mest direkte den grunnleggende, men feilaktige og dualistiske holdningen i sinnet og "hugger" den over ved roten. Men det er ikke så lett å greie dette direkte uten å først ha arbeidet med de subtile energiene i sinnet ved hjelp av tantra. Slik sett henger buddhistisk tantra - vajrayana - og Dzogchen eller Mahamudra sammen i én integrert prosess.

Publisert/sist endret: 10 00:00:00.07.2007