Tibetanske nyttårsdanser - en stemningsrapport

I det tidligere kongedømmet Sikkim, nå delstat i India, har en mengde eksil-tibetanere slått seg ned, rett på den andre siden av Jelepla-passet over fra Tibet. Etter flukten fra kineserne i 1959 hadde en av deres religiøse ledere: Gyalwa Karmapa bygget et nytt kloster her, et nytt midtpunkt i deres tilværelse. Det er midt i februar og den tibetanske nyttårsfeiringen står for døren... Denne historien er fra nyttårsfeiringen i Rumtek-klosteret i 1987 og er tidligere publisert i forbindelse med forestillingen Gudens Dans som Karma Tashi Ling arrangerte i Chateau Neuf 1990.

Av Flemming Skahjem-Eriksen

Jeg våknet grytidlig den morgenen. Ute spilte de første solstrålene over fjellene som utgjør grensen mot Bhutan, og badet Rumtek-klosteret i det myke honningaktige morgenlyset. Bak og ovenfor klosteret lyste de utallige bønneflaggene i alle farger mot det frodige landskapet.

De var allerede igang. Jeg hadde merket den dype bassduren og dunket av trommer under de uvanlige drømmene, hele natten igjennom. I den kjempestore og dunkelt opplyste meditasjonshallen hadde de tilbragt hele natten med resitasjoner. Nå strømmet munkene ut av inngangen rett fra tusmørket og ut i det gyldne sollyset, i en lang prosesjon. De var kledt i de fineste dyprøde kappene de hadde, og de bar store, flate, bølgeformede hatter på hodene sine. Først i følget gikk fire munker og blåste i hvert sitt lange sølvfargede horn, mens fire andre gikk foran dem igjen, bærende på en stang hvor vekten av hornene hvilte. De dype, lange tonene de frembragte lød som om de skulle komme ut fra jordens indre. Andre munker blåste i konkylier og på gyaling. Andre igjen holdt med en hånd hver sin tromme, festet på en stang slik at de lignet grønne, kjempestore kjærlighet-på-pinner, som de slo på med spørsmålstegnformede trommestikker.

Etterhvert strømmet stadig flere av de eksil-tibetanerne som bodde i området rundt klosteret til stedet, alle kledt i sitt fineste tøy. De fant plasser på de flate hustakene rundt klostergården eller langs veggene. Etterhvert ble det temmelig fullt og stemningen ble både munter og forventningsfull.

Midt i klostergården var det blitt bygget opp en kjempestor "åndefanger", en ca. åtte meter høy innretning med sirkulær grunnflate og med mange trespiler hele veien rundt. Rundt og rundt disse var det spunnet tråder som rundt et gigantisk hespetre. Over dette var det festet et trådkors og på toppen - buddhismens tre juveler. I midten var det en svart figur med tre flammende øyne og en svær, skrekkelig tanngard: Mahakala.

Prosesjonen forsvant inn i klosterbygningen igjen, men kom snart tilbake. Da hadde de iført seg rikt dekorerte, fargerike drakter av silkebrokade med lange vide ermer og store, fryktinngytende masker. Ved at danserne så ut igjennom munnen i maskene, fikk man den effekten at de så større og overjordiske ut. Noen av maskene hadde store munner, tre blodsprengte øyne, flammer til øyenbryn og fem små hodeskaller som krone. Andre så ut som dyr med horn, mens andre igjen så ut som groteske fugler. Maskene kunne være blodrøde, mørkeblå, mørkegrønne eller okergule. Felles for dem alle var at de hadde sinte og nokså skremmende ansiktsuttrykk. Akkompagnert av musikken begynte de en sakte, majestetisk dans rundt inne i klostergården.

Lenge gjorde de sine langsomme, men rytmiske og stiliserte bevegelser, med klokka, punktuert av en kort bevegelse den andre veien og så en enkel piruett før de fortsatte fremover igjen. Langsomt. Igjen og igjen. Det var noe suggererende over denne nokså monotone dansen. Musikken og dansen påvirket en, en følelse av tidløshet oppsto, var det en gjenkjennelse av noe en hadde opplevd tidligere, en evighetsfornemmelse? 

De første i prosesjonen - to store dansere kledt i orange brokade og med hjortemasker - forlot så rekken og begynte å danse rundt inne i sirkelen. De viste seg frem, danset "solo" med særegne bevegelser, raskere, men uten hastverk. Tilsist gjorde de noen kast, snudde og forsvant inn i tempelåpningen. Så var det de neste to danserne sin tur til å fremføre sine avslutningstrinn, og slik forsatte det med to eller fire dansere av gangen til alle danserne hadde forlatt plassen.

Munkene fikk nå en velfortjent hvil etter nattens maraton-puja og morgenens dansefremføring, og de fikk mat servert inne i meditasjonshallen. I mens hadde en ny gruppe på fire, fem dansere overtatt arenaen. Disse hadde også masker og drakter på seg, men ga et heller sjabert inntrykk i forhold til de majestetiske kostymene til de egentlige danserne. Men publikum elsket dem. Allerede før de siste danserne hadde forsvunnet inn i klosteret, hadde nykommerne fanget oppmerksomheten på en annen del av plassen. Den høyeste av dem hadde en tromme av en enklere og mindre utgave enn lamadansernes, som han slo på. Den minste av nykommerne hadde små symbaler. Rytmen og utførelsen av den spinkle musikken de frembragte, var en karikatur av lamadansernes musikk. Effekten var urkomisk og publikum lo. Den lille så ut til å bli meget fornærmet av dette og satte på sprang mot en gruppe barn i nærheten. Med skrekkblandet fryd pilte de avgårde i alle retninger. Med sin stygge, men også lettere komiske maske, satte han etter en av dem og jaget den stakkars gutten tvers over hele plassen, til offeret - utvilsomt med høy puls - forsvant inn i menneskemengden. Da tverrvendte forfølgeren for å finne et nytt offer. Bare et blikk i deres retning fikk barna til å trykke seg inn mot foreldrene sine eller gjemme seg bak noen voksne. En gutt skulle være modig og stakk seg frem, riktignok på betryggende tjuefem meters avstand. Lilleputtdanseren gjorde en bevegelse som for å sette etter ham. Gutten kvakk til og forsvant mens danseren nøyde seg med å løpe fem, seks meter og så gjøre en akselererende spurtbevegelse mens han ble stående og trampe på samme flekken. Publikum hylte av latter. Gutten som danset var selv bare en novise på en åtte, ti år og de andre barna visste utvilsomt hvem han var, men denne ettertraktede rollen som klovn spilte han med en slik bravur, fandenivoldskhet og sikker komisk sans, slik at alle, ikke minst barna, ble grepet av forestillingen.

Klovnene forsatte med sine gags, enten med hverandre eller med tilskuerne. De apte etter folk som gikk over plassen og karikerte og gjorde gjøn til og med med lamadanserne da disse kom ut på plassen igjen for å gjenoppta ritualet. Ingen fant dette upassende eller blasfemisk. Selvom tibetanerne tar sin religion svært alvorlig, blir de aldri høytidlige. Med en velutviklet sans for situasjonskomikk punkteres effektivt tilløp til pompøse miner med en befriende latter og et smil, som alltid synes å ligge på lur hos disse tibetanerne i alle livets situasjoner.

Nå var imidlertid danserne kommet ut igjen med de samme kostymene som forrige gang og forsatte dansen. Denne gangen hadde imidlertid en ny gestalt entret arenaen: Det er Dorje Lopøn: Vajra-mesteren, utkledt som svarthatt-danser. Han danses alltid av en av de lamaene som er rangert som de mest åndelig utviklede. Det er han som styrer dansen og gir kraft til ritualet. I denne delen av dansen satt han på en stol rett nedenfor trappen til klosteret mens de andre danserne defilerte foran ham. Dette året var det Sangye Nyempa Rinpoche som fylte denne krevende rollen. Han var ikke mer enn ca tjue år gammel og tibetanerne kalte ham tulku: en realisert lama som en hevdet hadde slik kontroll over sinnet at han hadde gjennomgått død og gjenfødsel bevisst og var allerede som liten gutt blitt gjenkjent som inkarnasjonen av den forrige Sangye Nyempa.

Nye skikkelser gjorde sin entre: En med rød drakt og rød maske kom i store byks over plassen mens han viftet med en pil og bue, og snart hadde fire skjeletter startet opp sin makabre dans foran svarthatt-danseren. Tibetanske ritualer er fylt med dødssymboler, for å minne tilskuerne om kroppens forgjengelighet og skrøpelighet, og at ved å overvinne frykten for døden og tilknytningen til dette livet, vil en kunne erkjenne at sinnet aldri dør selvom kroppen gjør det. Liv og død er ifølge tibetansk tankegang to sider av samme sak, slik man hele livet igjennom gjennomgår sykliske og komplementære faser som dag og natt, bevissthet og søvn.

I hovedrollen for det som i mine øyne ble dagens store opplevelse var den såkalte hjortedanseren (fordi han bar en hjortelignende maske med et stort gevir). En storslagen og gripende scene utspant seg. I en rød trekant ble det plassert en liten menneskelignende figur. Hjortedanseren holdt et langt sverd i den ene hånden og begynte å danse foran denne figuren. Han begynte å nærme seg truende, men fjernet seg igjen og beveget seg først langt vekk. Ad snirklete omveier nærmet han seg igjen. Han behersket nå hele plassen alene. Alles oppmerksomhet ble sugd mot denne ene danseren. Musikken ble mer og mer intens og dansen mer og mer energisk. Etter sigende var det den samme munken som hadde hatt denne rollen i mange år fordi han danset med en slik virtuositet og innlevelse. Ja, det virket som han gikk inn i en slags transetilstand; han var nå den energien han fremstilte. Alle var klar over hva som ville skje. Danseren nærmet seg atter og hevet sverdet....., men vek så tilbake og gjorde nye runder. Igjen kom han frem til figuren, ubønnhørlig, og satte seg på knærne, klar til hugg. Men det var som om han kviet seg, ikke ville drepe. Han ristet på hodet, oppgitt, og lente overkroppen bakover som om å få slippe det grufulle, samlet seg, svingte sverdet til høyre, til venstre, og... vek igjen. Publikum var som trollbundet. Plutselig, med stor kraft og besluttsomhet hugg han sverdet i dukken så "kjøttstykkene" fór igjennom lufta, igjen og igjen og igjen...

Noen munker kom til og samlet opp "hakkematen" på et fat og begynte så å gi biter til alle de demon-lignende skikkelsene som ennå befant seg i en sirkel rundt tempel-plassen. Fornøyde, med hver sin lille "kjøttklump" i en liten hodeskalleformet skål i hånda begynte de å danse igjen.

Hva slags rituelt “mord” var det vi var blitt vitne til? På det spørsmålet svarer lamaene at det er egoet; det kjøttfulle, kjære egoet vi identifiserer oss med og tror er så virkelig og viktig. I følge dem er det dette som er roten til alle våre problemer og som må “dø”, før vi kan bli ett med sinnets klare, udødelige lys....

Tibetanerne har en forunderlig bok kalt Bardo Thødol, kjent som den tibetanske dødeboken. Her beskrives hva tibetanerne hevder skjer i dødsøyeblikket og hva som oppstår i bevissthetsstrømmen mellom død og ny gjenfødsel, i den tilstand som er kjent som Bardoen. Her beskrives de 42 milde og 58 vrede "guddommer", som en vil oppleve i denne mellomtilstanden. Spesielt skremmende kan de vrede "guddommene" synes å være, i det de:

holder Karma-regnskapsboken i sine hender, skriker "slå" og "drep" mens de drikker hjernemasse og river hoder av kropper og trekker ut innvollene. Slik kommer de og fyller hele universet.

 

Filosofien synes å være at disse syner er projeksjoner, frembragt av paranoide og undertrykte impulser i underbevisstheten, og at ved å bli kjent med disse kreftene i sinnet mens man er i live, f.eks. i meditasjon eller ved å se på disse lamadansene, vil en i bardo-tilstanden ikke bli skremt av disse ellers så overveldende opplevelser, men se dem som ufarlige fantomer og drømmebilder i det klare, tomme og "uknuselige" sinn.

I mange ulike såkalte primitive kulturer finner man igjen forskjellige "demonmasker" som brukes i deres religiøse danser. De har kanskje alle en intuitiv forståelse av arketyper og krefter i sinnet som de gir uttrykk for og som de lever ut på denne måten, kanskje uten å sette det inn i en større, helhetlig og filsofisk sammenheng slik tibetanerne har gjort.

Etter denne utladningen, skiftet hele dansen karakter. Alle munkene skiftet kostymer, og fra å være skremmende bardo-vesener, kom de nå ut som svarthatt-dansere. Lederen, vajra-mesteren, skilte seg først og fremst ut med et bredt, hvitt silkesjerf som gikk rundt halsen og i bue helt ned til under knærne. I tillegg hadde han påfuglfjær på toppen av hatten. Hattene hadde vide, svarte bremmer og en høy oppbygning med ulike buddhistiske symboler på toppen. Kostymene var overdådige og fargerike. Igjen disse kinesiske brokadedraktene med store triangulære ermer. Ermespissene gikk nesten ned til bakken. Det mest iøyenfallende var imidlertid de forkledene de hadde på: svarte, vrede mahakala-ansikter.

Det var nå blitt sent på ettermiddagen. Prosesjonen med svarthatt-dansere holdt det gående i timesvis. Rytmen av symbaler og trommer hadde utviklet seg til vedvarende: ching ching ching chiiing, CHING CHING CHING CHIIING, ching ching ching chiiing, CHING CHING CHING CHIIING - uavlatelig - mens danserne bølget frem og tilbake over scenen. Så snurret de rundt på ett ben, med armene hevet og purba-dolken klar til hugg. Med denne visdommens kniv skulle all negativitet, alle demoner i sinnet spiddes, omdannes til visdom, når dualismens illusjon slik var blitt skåret nådeløst igjennom. De som deltar i disse ritualene, og spesielt vajra-mesteren, mediterer under utførelsen. Ved hjelp av visualiseringens kraft kanaliserer de energien fra de buddha-former som de påkaller og blir ett med.

Solen var i ferd med å gå ned. Vajra-mesteren hadde gjort en solo-opptreden og sto nå foran "åndefangeren", i ferd med å utføre et ofringsrituale. Tibetanerne tror at ved dansens kraft var all negativitet nå blitt fanget i alle de trådene som var viklet rundt omkring "åndefangeren". Mahakala, Dharmas beskytter, er større og mer skrekkelig enn demonene og jager dem på flukt. Mahakala omformer alle sinnsgifter, all negativitet til visdomsenergi. Dermed bæres "åndefangeren" ut av klosterplassen til et sted utenfor muren, hvor den brennes i alles påsyn. Det nye året kan nå starte med ny frisk, alt det negative ble værende igjen i det gamle og slapp ikke over i det nye....

Publisert/sist endret: 19 00:00:00.08.2007