Vajrayana – den hurtige veien

Vajrayana, eller det som ofte kalles ”Diamantveien”, er ikke en separat yana eller vei, men mer et ”overbygg” på mahayana. Vajrayana anvender en rekke sterke metoder for mest mulig effektivt å kunne praktisere alle de seks paramitaene, som er essensen av buddhistisk praksis innenfor mahayana.

Av Roar Vestre

Vajrayana gjør ikke mahayana- og hinayana-prinsippene mindre viktige. Tvert i mot, i vajrayana-praksis blir disiplin, medfølelse og visdom enda viktigere. Disse er jo essensen av metodene som med en rekke ritualer og sterk bruk av symboler ”pirrer” eller snarere utfordrer alle sansene og følelsene knyttet til disse. Målet er selvsagt ikke å ”pirre” for pirringens skyld, men å lære hvordan vi mer effektivt kan frigjøre alle fastlåste ideer og begreper som vi har om oss selv og omverdenen. Det er også grunnen til at i vajrayana blir løfter og disiplin, på alle tre nivåer, enda viktigere enn før. Tilflukt blir viktigere, meditasjon på de fire grunntankene blir bare viktigere, og motivasjonen er selvsagt alltid det viktigste. Det er nemlig så lett å bare bli fascinert (eller skremt) av alle de sterke metodene at en lett kan glemme hva de egentlig er ment til.

Vajrayana-kvaliteter

Lamaene snakker ofte om spesielle kvaliteter som man trenger for å kunne praktisere vajrayana effektivt – kvaliteter som: åpenhet, ærlighet, selvuhøytidlighet, fryktløshet, humoristisk sans, selvinnsikt, medfølelse, mental fleksibilitet, treningsvillighet og at man er villig til å gi opp alle ego-tripper. Disse kvalitetene finner vi selvsagt igjen i de seks paramitaene, som er essensen av all vajrayana-praksis.

Vajrayana handler kun om å utvikle bodhicitta til den fullkomne oppvåkning. Aspirasjons-bodhicitta med de fire grenseløse tanker som: grenseløs godhet, grenseløs medfølelse, grenseløs glede og grenseløs likevekt eller åpenhet. Ut av denne aspirasjonen og med disse motivene er det vår vajrayana-praksis må springe ut. Praksis av de seks paramitaene og de fire grenseløse tankene er alt vajrayana dreier seg om – ingen ting annet! Men i vajrayana legges det spesiell vekt på visdomsaspektet og buddha-naturen. Vajrayana skjærer gjennom alle ideer og begreper, også de buddhistiske.

Vajrayana gjør de fire grenseløse tanker virkelig grenseløse, bortenfor alle sinnets tanker og begrensninger. Vajrayana er der for å gjøre alle de seks paramitaene virkelig frigjørende eller begrepsfrie. Dette er vajrayanas essens og dens mål. Alle metoder, ritualer, symboler, musikk, røkelse, statuer, malerier (thankaer), pujaer, fargebruk, hatha-yoga, indre yoga, visualisering, mantra-resitasjoner etc., er der kun med dette for øyet. Dette må være helt klart når man praktiserer denne veien. Hvis ikke kan vajrayana lett bli en form for magiutøvelse, åndelig materialisme eller i verste fall – veien til den absolutte ”Ego-tilstand”, tradisjonelt kalt “Rudratilstanden”. Vajrayana og all buddhistisk praksis er der for å skjære igjennom ego-tilknytning og sinnets dypeste uklarheter. Hvis ikke – hva skulle det ellers være godt for?

Vajrayana hjelper oss til å skjære igjennom sinnets sterke vaner av håp og frykt. Det at vi klager, syter, diskriminerer, dømmer, sladrer, eller alle negative vaner vi enn måtte ha, regnes som distraksjon og er noe vi kan lære å bli fri fra. Bare det å tenke eller gruble, er fra den absolutte synsvinkel ikke noe annet enn å være distrahert, og i vajrayana bryter du da noen av dine vajrayana-damzig (løfter)! Så det vi trenger å utvikle er 100% oppmerksomhet på våre tankemønstre og vanemønstre for å kunne frigjøre dem så snart de har blitt oppdaget, jo raskere desto bedre. Å gå og bære nag til noen mer enn noen minutter (eller sekunder), uansett hvor dypt de har såret oss, er kun et tegn på at vi ikke har stabil praksis.

Buddhismen har et arsenal av metoder, og vajrayana er bare en del av alle disse. Det vi trenger, er å oppdage våre ego-mønstre og distraksjonene som følger, og deretter – så snart som mulig – anvende en eller annen metode. Gjør vi ikke det, hva godt kan det være å kalle oss vajrayana-praktiserende eller buddhist? Jeg sier ikke at det er lett å huske dette, men alt vi trenger er å huske å bruke de metodene vi har lært og trent i. Derfor er det selvfølgelig viktig med formell praksis, men praksisens formål er kun for å lære å frigjøre en hvilken som helst ego-tripp. Hvis vi bare tenker ”jeg liker ikke det” eller ”jeg skulle gjerne ha den eller det”, så må vi gjenkjenne dette som en ego-tripp, kanskje ikke noen stor ego-tripp, men allikevel fra vajrayanas synspunkt er det en tripp eller distraksjon. Det er dette som menes med vajrayana-kvaliteter som ærlighet og fryktløshet!

Med dette menes ikke at vi behøver å være redd for våre tanker og vanemønstre, eller at vi behøver å skamme oss over dem. Vi er mennesker og det er helt naturlig å ha et stort ego; stolthet, sjalusi, aggresjon, hat, begjær, grådighet, stahet og misunnelse. Men det er jo nettopp disse vanene som har gjort oss og alle vesener ulykkelige og ført til uendelige lidelser i all fortid, så de er heller ikke så mye å spare på eller være så stolte over. Hvorfor ikke nå ønske å bli fri fra disse inngrodde vanemønstrene og virkelig prøve å gjøre noe med dem? Det må være grunnlaget for vår praksis, sammen med at vi innser at alle andre også lider av samme ”sykdom” og at vi ønsker å gjøre vårt best for å hjelpe alle andre også. Vajrayana er ikke noe forskjellig i så måte – essensen er som sagt bodhicitta.

Praksis

Det første vi trenger å utvikle, er – som i all buddhistisk praksis – oppmerksomhet på hva som foregår i sinnet vårt, alle reaksjonsmønstre vi har i forbindelse med sanseinntrykk: alt vi ser, hører, lukter, smaker, føler og tenker. Enten vi tenker på noe som har skjedd, eller vi ønsker eller er redde for at det skal skje; dersom vi er oppmerksomme på hva som skjer, så kan vi også gjøre noe med det. Det beste er faktisk å gjøre ikke noe som helst, men det er for de fleste ytterst vanskelig, da vi har så sterke vaner med å undertrykke og sloss med tanker og følelser. Eller vi er mer vant til å uttrykke dem i handling, banning og vilt kaos. Alt dette fordi vi ikke har særlig stor forståelse av vårt eget sinns natur. Hadde vi det, kunne vi også se at så lenge vi har en lett, avslappet, klar oppmerksomhet og våkenhet om alt som foregår, så ville alt, selv sterke tanker og følelser løse seg opp i neste øyeblikk.

Buddhanatur

Så enkelt er det dessverre ikke for de fleste av oss, men dette er det altså mulig å lære! Poenget ved å ta tilflukt er at vi ser at det er mulig å bli fri fra slike vanemønstre og ego-tilknyting, som kun fører til stress, frustrasjon og forskjellige former for lidelse. Vi kan lære å bli helt frie – fullkomment frie – fri som Buddha; helt våkne og aldri mer måtte oppleve noen som helst form for lidelse eller ubehag. Buddhismen lover faktisk mer enn det mest fantastiske produkt man kan se i all verdens reklame for all verdens produkter, og det koster heller ingen verdens ting – man kan få dette helt gratis – uten å betale én eneste krone. Det eneste man trenger er å gi slipp – gi slipp på uendelige tiders fastlåste ideer om oss selv og verden rundt oss, gi slipp på idéen om at jeg er viktigere enn andre, gi slipp på all aggresjon, grådighet, stahet, sløvhet, arroganse og misunnelse. Vi trenger bare å lære å gi slipp på all mental fiksering. Lære å bare være, hele og fullkomment intelligente, følesomme og nære medmennesker, uten å føle oss spesielle eller bedre enn noen andre, bare helt fullkomment avslappede, glade buddhaer.

Dette er allerede vår grunnatur, det er ikke noe vi trenger å finne noe annet sted. Alle kvalitetene er der allerede, alt vi trenger å gjøre er å oppdage dem, ved å gi slipp på alt som skjermer og dekker denne grunn-naturen. Vi må lære å gi slipp på alle forvirrede handlinger og reaksjonsmønstre, gi slipp på alle fastlåste ideer og ego-tilknytning, og gjennomskue sinnets slør av uvitenhet eller uklarhet om sinnets innerste essens eller grunnatur. Dette betyr ikke at vi på veien kan forvente å bli fri fra forstyrrende tanker og følelser.

Det går ikke an å stoppe tankene,

men vi behøver heller ikke å gjøre vondt verre

ved å gjenta eller holde fast ved dem heller.

Vi kan lære å sette tanker og følelser fri.

Det er hva all Dharma-praksis dreier seg om!

 
Når vi ser at vi er sinte, hekta, deprimerte, misunnelige eller stolte og stae, så er det viktig å se innover og gjenkjenne disse tanke- og reaksjonsmønstrene, forstå at de skjer her hos oss, og at det er her i vårt eget sinn vi kan løse dem også. Når man praktiserer vajrayana nytter det ikke lenger å skylde på andre for vår egen frustrasjon og lidelse, uansett hva andre måtte gjøre mot oss med vilje eller ikke. Det er kun én ting å legge skylden på: vår egen uklarhet og ego-tilknytning, og det kan vi gjøre noe med! 

Fra vajrayanas synspunkt er alle vesener allerede helt rene og perfekte, også vi selv. Dette kalles ”rent syn” og er en metode vi gradvis lærer gjennom meditasjonspraksis, visualisering og mantra-resitasjon. Det er ikke for å late som om verden rundt oss er perfekt i seg selv, fra et relativt synspunkt er den selvfølgelig ikke det. Men fra et absolutt synspunkt er både vi og verden perfekt, vi er allerede buddhaer, vi har alle Buddha-natur enten vi ser det eller ikke. Dette kan bare lyde som rent svada, og det er det også så lenge vi ikke virkelig praktiserer og realiserer sinnets innerste og absolutte natur. Derfor har det å bare prate om vajrayana, dzogchen, mahamudra og zen ingen mening. Å virkelig bruke disse dype metodene inn i vårt ”hverdagssinn” er derimot en helt annen sak. Vajrayanas tilsynelatende sære metoder er ikke annet enn virkelig å praktisere Hjertesutraen – Buddhas essensielle sutra om tomheten, om alle tings tomme natur: (I en litt forkortet versjon:)

Form er tomhet – tomhet er form

Lyd er tomhet – tomhet er lyd

Tanker er tomhet – tomhet er tanker

De seks paramitaene

Essensen av de seks paramitaene er beskrevet slik:

(Fra ”The Sutra of the Special Request”, tib. Khyad par zhus pa'i mdo):

”Å være fri fra fiksering er gavmildhet,

å være fri fra regelbundethet er moral,

å være fri fra å være på vakt er toleranse,

å være fri fra anstrengelse er entusiasme,

å være fri fra fokus er meditasjon,

å være fri fra begreper er visdom.”

Dette er essensen av all mahayana- og vajrayana-praksis. Vi bør alltid bruke disse versene til å sjekke hvordan vår praksis, motivasjon og forhold til sanseinntrykk, tanker og følelser forholder seg. Dette er målet, veien er selvsagt ikke like rett fram. Men med rett motivasjon og riktig bruk av rett metode til rett tid, kan alle utvikle disse seks paramitaene til det perfekte.

Når vi praktiserer vajrayana-metoder som ngöndro, yidam-meditasjon med mantra-resitasjon, guruyoga eller dzogchen- og mahamudra-praksis, er det de seks paramitaene vi praktiserer, ikke noe annet! Mantraer er ikke magiske formularer som vi resiterer for å oppnå spesielle egenskaper. Yidam-meditasjon er heller ikke noen form for magi som hjelper oss til ”høyere” bevissthets-nivåer. Disse meditasjonen er kun dype psykoligiske metoder til å trene sinnet i å bli mer fleksibelt, slik at det blir lettere å slippe taket i alle fastlåste og negative sinnsmønstre som vi har om oss selv og omverden, slik at vi blir i stand til å se tingene slik de virkelig er; fri fra alle våre mentale filtere.

Derfor avsluttes alltid alle slike meditasjoner med den ”fullendende fase” (tib. dzog-rim) uten objekt, hvor vi også slipper taket i metoden og bare hviler i sinnets natur, helt fritt og åpent. Yidam-meditasjon med sine to faser (først med objekt, så uten), er faktisk en annen form for shamatha og vipasana.

Tilflukt og bodhicitta med prostrasjoner, samt Vajrasattva-meditasjon (Tib. Dorje Sempa) er for ”renselse”. De hjelper oss til å rense eller fri oss fra våre negative og fastlåste ideer om at vi er syndige, dårlige, underlegne, syke, begrensede eller hva enn det er vi tenker og føler om oss selv og andre. Vi lærer altså først å frigjøre negative tankemønstre og dårlige vaner. Deretter gjør vi mandala-ofring og guru-yoga for å bygge opp ”fortjeneste”, eller la oss heller si: positive ideer og gode vaner. Til slutt lærer vi dzogchen og mhamudra med yidam-meditasjonens kreative og fullendende faser for fullt ut frigjøre oss fra alle fikseringer i sinnet. Hele Buddhas lære går kun ut på å utvikle:

Et rolig og fredfylt sinn

Et åpent og vennlig sinn

Et åpent og klart sinn

 
Hvis vi tror at vi skal oppnå noe annet gjennom alle disse metodene – hvis vi tror det er noe annet å hente eller utvikle med alt dette – har vi misforstått fullstendig! Hele poenget er å lære å gi opp vår nåværende klamring til ego og fordommer. Uten å fullstendig gi slipp på alle forhåpninger, tvil og frykt, kan vi aldri virkelig lære å meditere eller nå oppvåkningen. Den høyeste form for meditasjon kalles faktisk ”ikke-meditasjon”:  fri fra metode, ikke noe objekt for meditasjonen, ikke noen kunstige tilsetninger, men samtidig fri fra distraksjon – helt åpen, fri fra ideer om subjekt og objekt. 

På veien dit trenger vi selvsagt noe å starte med. Hvis vi virkelig kunne være helt åpne, bare være, bare se, bare føle uten å holde fast i alt som skjer rundt oss, da trengte vi ingen annen metode (eller mangel på metode). Siden vi ennå ikke er i stand til dette, trenger vi noen av alle disse tusen metodene som kalles buddhisme. Vi trenger både hinayana, mahayana og vajrayana (husk at med hinayana menes den grunnleggende delen av Buddhas lære, helt nødvendig på hele veien til oppvåkningen! Den må ikke settes til side selv om vi praktiserer vajrayana!).

Essensen av Buddhas lære kan ikke uttrykkes med ord,

den kan bare oppleves ved direkte innsikt,

helt fri fra intellektuelle fikseringer og spekulasjoner.

Meditasjon

Vi må derfor starte med metoder hvor vi bruker enkle objekter som vi kan feste oppmerksomheten på. Dette kan være hva som helst – en stein, en blomst, en liten flamme, en buddhafigur, pusten, et visualisert objekt, et mantra eller en annen lyd. Man kan faktisk bruke en hvilken som helst følelse av smak, berøring, lukt, lyd, synsinntrykk, eller bare direkte på tankene som kommer og går. Jo mer subtilt jo bedre, men ofte er det vanskelig til å begynne med. Vårt sinn er så vilt og udisiplinert. Det følger sine vaner og impulser hit og dit, fra det ene sanseinntrykket til det andre. Fra fortid til nåtid til framtid, aldri i ro og alltid på leting etter noe som er bedre, eller opptatt av å fjerne eller drepe det en ikke liker. Dette sinnet er som en apekatt i bur, eller snarere i et hus med seks vinduer. Hvert vindu er en av sanseåpningene, det sjette er som avtrykkene eller drømmene av de fem fysiske i vårt mentale sanseorgan, ”tankesansen”. Denne apen hopper rundt fra vindu til vindu uten stans og så raskt at det til tider ser ut som om det er mange aper der på en gang (og kanskje det er det også, se etter selv!).

Det går ikke an å stoppe dette apesinnet. Hvis vi prøver å stoppe tanker og følelser, vil de etterhvert bare komme sterkere tilbake. Hvis vi prøver å jage dem bort, har det også samme effekt. Hvis vi bare følger dem blindt, forsterker vi bare vanene vi allerede har. Hva kan vi gjøre? Hvordan forholde seg til dem? Hvorfor ikke bare fortsette som før? Hvem trenger egentlig denne buddhismen eller meditasjonene? Hvorfor prøve å bli bedre mennesker, er vi ikke bra nok som vi er? Hvorfor skal vi prøve å bli bedre enn andre, er ikke det bare arrogant? Er ikke nettopp kaos, stress og vonde følelser krydderet i hverdagen, det som gjør at vi kan glede oss over gode dager? Er ikke det å tro at man kan være lykkelig hele tiden bare tull, hvem kan egentlig det? Vil ikke en slik lykke bare føles kjedelig i lengden, vi trenger vel noen kick? Nirvana må jo være et helvete, hvem gidder å være lykkelig hele tiden, det må jo være dødskjedelig?

Alle disse spørsmålene bør vi ha tenkt nøye igjennom før vi begynner å praktisere vajrayana. Grundig kontemplasjon på de ”fire grunntanker som vender sinnet”, blir nå enda viktigere enn før. Det er viktig å ha en klar formening også om Buddha’s ”Fire Edle Sannheter”. All grunnleggende lære, både hinayana og mahayana, blir bare enda viktigere når man praktiserer vajrayana.

1)Bodhicitta: Ønsket om å nå fullstendig oppvåkning til det beste for alle.

Fotnoter:

2)De fire grenseløse tanker: 1. Ønsket om at alle kan ha lykke og årsaken til lykke. 2. At alle kan slippe lidelse og årsaken til lidelse. 3. At alle kan ha lykke bortenfor lidelse. 4. At alle skal kunne ha en sinnslikevekt uten for mye kjærlighet til nære og fjerne.

3) De seks paramitaene: gavmildhet, moral, toleranse, entusiasme, meditasjon og visdom.

Publisert/sist endret: 17 00:00:00.07.2007