Yidam

Ordet Yidam er sammensatt av det tibetanske ordet ‘Yid’ som betyr ‘sinn’ og ‘dam’ som betyr ‘forbinde’, ‘knytte sammen’. Det er også første del i ordet ‘Damtsig’ som betyr: ‘løfte’, eller bedre: ‘forpliktelse’, og som uttrykker at en vajrayana-praktiserende, som en rask vei til Oppvåkningen, gjennom visualisering og bruk av mantra, forplikter seg til å identifisere seg med - ikke det illusoriske og skadelige egoet - men med et mer subtilt, men ekte uttrykk for sinnets virkelige natur. En yidam er altså en buddhaform tilhørende en av de fem buddhafamilier, tilpasset den praktiserendes psykologiske make-up og pekt ut av en kvalifisert lama.

Vajraen er symbolet på uknuselighet, på det som ingenting kan ødelegge. Grunnen til at det ikke kan ødelegges er at det i utgangspunktet ikke er laget eller skapt. Det er på en grunnleggende, iboende og au­ten­tisk måte bare der. Men det er blitt dekket til, skjult eller «avsverget».

«Vi er bud­d­­haer av natur», forklarer Tai Situ Rinpoche, «og våre om­givelser er i sin natur buddha-verdener. Dette er en ren verden, dettes egentlige essens er et «rent land». Når vi gjør vår praksis, blir vi det vi egentlig er. Det betyr at når alle betingelser er kommet sammen, gjennom å praktisere Veien, trer buddhanaturen frem. Det er denne uknuse­lig­he­ten som vajraen symboliserer.

Det er viktig å forstå dette, fordi hva det egentlig betyr er at Buddhadharma - Den Våknes lære - har mer med psy­­kologi enn med religion å gjøre - en psykologi så dyp, så omfattende, at dette psykologisystemet aldri siden er blitt overgått. Men en kan si at dette psykologiske sys­te­met i løpet av de flere tusen årene som er gått, har fått en slags religiøs status. Men dette er en moderne distink­sjon. I Tibet fantes det ikke en slik inndeling fordi tibe­ta­nerne ikke var påvirket av andre kulturer. «Det bare ut­vik­let seg», sier Tai Situ Rinpoche, «og det ble helt na­turlig for alle. Like naturlig som det er å putte mat i mun­nen når man spiser, så plasserer vi hendene sammen når vi ber. Ingen stilte noe spørsmålstegn ved det.»

Fordi vi ikke har slike distinksjoner, er det meget viktig å utvikle begrepene riktig. Når en fraskriver seg budd­hana­turen, blir dens projeksjoner oppfattet som «Gud», som en skaper som oppfattes som værende utenfor oss, som har makt over oss og som må «blidgjøres» eller manipuleres. Dette ikke bare gjør oss svakere, det skaper et trossystem, noe som ikke er basert på direkte personlig erfaring. Ordet religion har for de fleste av oss assosiasjoner forbundet med et trossystem.

«Sannheten, slik den er forklart for oss av buddhaene, er at ingenting eksisterer utenfor sinnet, alt er projeksjoner fra sinnet. Det finnes ikke noen adskilt ‘Gud’. Buddhis­men kan imidlertid gå sammen med alle religioner», fork­larer Jamgøn Kongtrul Rinpoche, «fordi det buddhistiske synet egentlig ikke er i konflikt med noen. Buddhismen er ikke noe trossystem. Dette finnes i oss selv. Vi snakker her om vår dypeste natur», sa han med ettertrykk. Dzongsar Khyen­tse Rinpoche var enda klarere på dette punktet: «Buddhister vil benekte at buddhismen egentlig er en reli­gion. Jeg vil si at buddhismen ikke en gang er en tro. Vi må prøve å forklare den på en meget ikke-teistisk måte.»

Hvordan skal vi da oppfatte de eksotiske, uttrykksfulle formene i sterke farger med de mange hoder, armer og ben, der de stirrer inn i virkeligehetens dyp med uttrykk vi ikke har sett før? Og hvorfor holder de så mange uvan­lige gjen­stander som: Bjelle og dorje, tromme, dhar­mahjul, sverd, hodeskalle, phurba (dolk), drigu (krummet kniv) og et trehodet spyd med spiddede hoder på?

De første lærde fra Vesten som så disse for første gang for ca. hundre år siden, projiserte sine egne betingende teis­tiske synsmåter på dette og konkluderte med at de så et panteon av guddommer, og reduserte det til vrang­fo­re­stil­linger om en hedensk polyteisme, fjernt fra den enkle og «monoteistisk» opphøyde, sittende Buddha. De kalte dette for «lamaisme», en kult sprunget ut fra tibetanske prester.

Sannheten er imidlertid at disse formene er projeksjoner av våre rensede, forfinede sanser, fra den sannhetsdimen­sjonen som kalles sambhogakaya. På det første bodhisatt­vatrinnet, oppvåkningens første nivå, manifesterer samb­hogakaya seg, og disse formene viser seg naturlig fra sin­nets klarhetsaspekt. «Sambhogakaya er ikke oppfattet som Gud», forklarer Gyaltsap Rinpoche. «Det er naturens dy­pes­te tilstand. For sambhogakaya å vise seg for oss, må vi ha oppbygget god karma. For dem som har oppbygget en slik ‘åndelig fortjeneste’ og renset sinnet nok, viser sam­bhogakaya seg.»

Sambhogakaya er et sanskrit ord. Det tilsvarende tibe­tans­ke utrykket betyr noe i retning av «en som har opp­nådd all rikdom», noe som henspiller på alt - alle feno­me­ner, alle aspekter av sannheten, slik at intet mang­ler. På samme tid er den en aktiv årvåkenhet, en spontan “non-stop” egenskap. Sambhogakaya beskriver vesener med be­greper som kva­li­teter, potensialitet og klarhet. Så budd­haformene - yida­me­ne - er selve de formene som er våre indre buddha­mønst­re, utsmykket med den uovertrufne opp­nåelsen for å vise frigjøringens aktiviteter. Det er en tilstand av full­sten­dig fryd, fullstendig «rikdom» - direkte, utvetydig og frykt­løst.

Fordi disse formene ligger dypt i vårt sinn - vår våkne natur - viser de seg spontant for alle i tiden rett etter dø­den, i den tilstanden kalt bardoen, eller mellomtilstanden mellom død og gjenfødsel. De grove sansene dør sammen med den fysiske kroppen, men etter døden fortsetter de mer subtile, forfinede sansene. Døden er faktisk en meget for­finet del av livet. Så projeksjonene fra disse mer for­fi­nede sansene er også mye mer subtile og er meget «rene­re». Det er projeksjonen som kommer fra de forfinede san­sene, vi kaller «guddommen», og disse formene vil vise seg for alle. Alle vesener med buddha­natur vil se dem klart i bardoen.

Det er derfor det er så viktig å arbeide med disse forme­ne, gjenkjenne dem som opplyste mønstre i det rensede sinnet og få dem til å komme frem nå. Når de så viser seg etter døden vil det bli en gjenkjennelse, og som en mor møter sitt barn, vil det skapte og det uskapte møtes og smel­te sammen. Det er oppvåkningens øyeblikk. Hvis vi ikke har gjenkjent dem som vårt sinns rene mønstre, vil sterk frykt oppstå, en vil vende seg vekk fra det kraftige lyset. Demed åpnes det opp for all den frykten og angsten som er i sinnet, projeksjonene løper løpsk, levende og truende, til man, blåst rundt av karmas vinder og det u­imot­ståelige begjæret etter å få en eksistens med mer «sub­stans», går vi inn i en ny livmor: f.eks. som men­nes­ke, dyr eller som en «gud», eller en tar en plutselig gjenfødsel i en helvetes- eller en åndeverden. Så, det å ‘eie’ alle for­mene som finnes i vår buddhanatur, er ikke noe betyd­nings­løst psykologisk spill. Mer enn et spørsmål om liv eller død, gjelder det egentlig enten full frihet og opp­våk­ning eller fortsatt trelldom. Dette er det mest presserende, det vik­tigste vi kan beskjeftige oss med.

De vrede buddhaformene, som f.eks. Vajrakilaya, «spil­ler ut» den enorme kraften som finnes i den kosmiske villskap, et primalt sinne uten hat, som kutter igjennom tvil og nølen (som f.eks. det å ikke tro på sin egen budd­hanatur), forvirring og all turbulensen i denne stadig mør­kere tidsalder. Deres munner er åpne, hoggtennene blottet i et urskrik, så vilt at det er som et elektrisk sjokk. Men i de enor­me øyehulene er det en stillhet - et lite, rolig rom av medfølelse. De vredfylte yi­da­mer fremstår som svarte og bæ­rer ben­orna­menter og tiger- el­ler leopard­skinn, i det de tram­per egoets lik under fot. I hen­dene sine holder de gjenstander som kan skjære og kutte, som drigu - den krum­me kniven, phur­baen - den tre­sidede dolken og kat­vanga’en - et trehodet spyd med påspid­de­de hode­skal­ler.

For­di vi har mer negativ enn positiv energi, er disse vred­fylte formene et riktigere uttrykk for Den Våkne i disse tider.

Spørsmålet er, klarer vi å gjen­kjenne sannheten som dis­se vis­domsformene viser oss? Kan vi skjære med et rent snitt gjen­nom vår forvirring og iden­ti­fi­se­re oss med disse ut­trykkene for ren energi? Identifiseringen med yi­da­­men må bli så full­sten­dig at vi helt mister opp­fat­nin­gen av «jeg­’­et», dvs. som om vi skulle ha en solid, fast entitet. Jamgøn Kong­­trul Rin­­­poche for­klar­te: «Vi vi­sua­­li­se­rer oss som budd­ha­for­men. For å bli i stand til å vi­sua­lisere oss som yidamen, må vi ha tillit til yidamen, vi må la hele til­knyt­ningen til egoet fare.»

Visualiseringen av yidamen må gjø­res transparent - gjen­nom­sik­tig som en regnbue, full­stendig fri for fik­se­ring - det som gjør alt fast. Den rene forms gjennom­sik­tighet bryter i styk­ker de karmiske tendenser til å klynge oss til vår fysiske kropp av kjøtt og blod, og sammen med det, hele fore­stil­lingen om jeg’ets adskilte, sub­stansielle og varige eksistens. Ved å legge gjen­nom­­­sik­tig­het på det solide, det fly­tende på det faste og flyktighet på det per­manente, blir gamle vane­mønstre fri­gjort. Ved å identifi­sere oss selv med yi­da­men på denne måten, ut­vik­les et annet type kar­miske ten­denser, og dette fører  til opp­våk­nin­gen fra uvi­tenhetens drøm.

Alle yidamene gjør at om­for­min­gen av dype in­dre psy­ko­lo­giske rea­li­te­ter skjer på denne svært direkte ikke-ego­is­tis­ke måten. Spørsmålet er bare: Kan vi ta i mot ut­for­dringen, for­­holde oss til dem helt direkte uten å trekke noe i fra eller legge noe til? Hvis vi kan oppleve dem slik, kan vi trans­formeres ved å ta dem som vei­visere, slik at de kan ta oss til den bud­d­­ha­familien vi virkelig tilhører.

Det er ikke noen kultur­sam­men­heng her. Yidamenes for­mer kan se ek­­sotiske ut for oss, som om de skulle være laget av en østlig kultur. Men de er ikke produsert av no­en kul­tur i det hele tatt. «Disse yidam­for­mene har in­gen ting å gjøre med ti­betanske skik­ker», sier Jamgøn Kong­­­trul Rin­poche meget bestemt. «Disse ulike for­me­ne og orna­mentene har en be­tyd­ning som kommer direkte fra Den Våk­nes alt­for­ståen­de visdom. Det nok­så kryp­tiske ut­tryk­ket: «Budd­has visdom» kan kan­skje høres noe teis­tisk ut, som om det skulle finnes en beveger, en slags in­ten­sjo­nalitet som jobber hardt ‘bak ku­lis­sene’. Men det be­tyr bare alle tings sanne natur - vir­keligheten, feno­me­ner, sinnet - det er in­gen konflikt her, fordi alle tings dy­peste natur er tomhet, fra det som alt kan oppstå fra. Og disse formene er det som oppstår fra det re­nes­te, dy­pes­te «lag» i sinnet.

Publisert/sist endret: 18 00:00:00.07.2007