Yidampraksis

I denne belæringen om vajrayana-meditasjon, forklarer Lama Changchub om visualisering og hvorfor meditasjon på en yidam - en personlig meditasjonsform - har slik positiv innvirkning på den praktiserende.

Den vanligste meditasjons­prak­si­sen i Vajrayana-tradisjonen in­nen den tibe­tan­ske formen for budd­hisme, er yi­dam1-praksis eller yi­dam yoga. Den­ne prak­sisen innebærer nokså lange resi­ta­sjoner og bønner som synges, og er en steg-for-steg-be­skrivelse av de for­skjellige me­di­ta­sjons­­stadiene i en for­tettet form. På den måten kan den prak­tiserende ut­fø­re meditasjonen sin enkelt og «kom­for­tabelt» uten å måtte anstrenge seg for å huske alle de for­skjellige sta­di­ene og detaljene som er forbundet med dem. Videre er det sagt at ved å le­­se og re­si­te­re bønnene og mant­ra­ene, vil for­mør­kel­sene man har for­bun­det med talen bli renset vekk. Krop­pens formørkelser renses ved å ut­føre ulike åndelige fy­sis­ke øvelser som hatha-yoga, «prost­ra­sjo­ner», me­di­­tasjonsstillinger osv. Sin­nets for­mørkelser kan renses ved å ak­ti­vi­sere sinnet gjennom selve me­di­ta­sjo­nen. På denne måten integrerer vi kropp, tale og sinn i vår praksis. Re­sul­ta­tet av det­te vil være at vi oppnår Budd­has re­ne kropp, tale og sinn.

En kan plassere alle vanlige budd­his­tiske meditasjonsøvelser i to kate­go­rier, nemlig stillhetsmeditasjon og inn­­siktsmeditasjon (skt. Shamata og vi­pas­sana). På samme måten kan alle de tu­sen og en meditasjonsteknikkene i vaj­rayana-buddhismen plasseres i to kategorier: Den «oppbyggende fase» og den «fullendende fase» (tib. khye rim og dzog rim). Shamata-me­di­ta­sjo­­nen i hinayana- og mahayana-bud­d­­his­men tilsvarer khye rim-aspektet i vaj­ra­yana-buddhismen og vipassana med dzog rim.

Fasene i meditasjonen tilsvarer de fa­sene vi gjennomgår i livet og døden som: fødsel, voksenliv, alderdom, død og bardotilstanden. Den opp­byg­gende fase tilsvarer livet fra fødsel og til voksenlivet, mens den fullendende fa­sen tilsvarer fra voksenlivet, inn i og gjennom døden og i bardoen. Når man er midt i den fullendende fasen, hviler man der i den absolutte natur. Ved å prak­tisere denne medita­sjons­me­toden, utvikler man yidamens kvaliteter. Alt vi skaper med våre be­greps­dannende tanker er khye rim. Når vi visualiserer yidamen foran oss, eller som oss selv, innebærer dette bruk av begreper. Når vi til sist for­står at yidamens natur er det samme som ens egen natur, en tilstand hvor det ikke finnes noen be­gre­per, er det dzog rim. Dette er til­­stan­den av full­stendig ikke-dualitet mel­lom yida­men og en selv, som er den høyeste tilstand.

I den oppbyggende fase, som inne­bæ­rer bruk av begreper, betrakter vi hver del av yidamen. Vi utvikler og forstår hver av kvalitetene en for en. Vi tren­ger å praktisere kye rim fordi vi er bun­­det til tankene pga. vår kar­ma og våre vanemessige tendenser. Vi har in­tet valg, men vi kan forfine de be­gre­pene vi har nå, og slik utvikle til­stan­­den som er hinsides begrepene, ved å praktisere den oppbyggende fa­se. Når vi mentalt danner og forstår kva­litetene og symbolene som tilhører hvert av aspektene, forfines våre beg­re­per. Dette renser våre ordinære beg­re­per og omgjør dem til ekst­ra­or­di­næ­re begreper. Derfra utvikler vi den høy­este tilstanden ved å virkelig se det begrepets sanne natur. Når vi forstår dette, hviler vi i den ikke-sammensatte tilstanden.

Når vi praktiserer, må vi gjøre bruk av begge fasene. Først visualiserer vi yi­damen - den oppbyggende tilstand - for å rense vekk negative tanker mens vi praktiserer, slik at tankene våre blr rene. Så i den fullendende fasen, etter å ha fullført visualiseringen av yida­men, når yidamen og vi blir uad­skil­le­lige og vi forstår at denne ikke-dua­li­te­ten er som rommet, selv som ikke kan be­skrives eller forklares, er dette dhar­ma­kayas høyeste tilstand. Yi­da­mens budd­hanatur og ditt eget sinns natur er ikke forskjellige på noen som helst måte.

Den oppbyggende fasen kalles å prak­tisere metoden, mens den fullendende fase kalles å praktisere visdommen. For å bli i stand til å oppnå budd­ha­til­standen, må vi kombinere de to fa­se­ne. Vi må erkjenne både den relative sann­heten og den absolutte sannheten for å nå den perfekte oppvåkningen. Å er­kjen­ne den relative sannheten gjør en i stand til å manifestere i Budd­has to formkropper: Nirmana­kaya2 (tib. tul­ku) og Sambhogakaya3 (tib. longku). Å erkjenne den høyeste tilstanden gjør en i stand til å oppnå den formløse sann­hetskroppen - kalt Dharmakaya.

For å bli en Buddha må en oppnå de tre kropper for å kunne gavne andre og seg selv. For sin egen del erkjenner en dharmakaya, mens for å bli i stand til å gavne andre manifesterer en som sambhogakaya og nirmanakaya og blir i stand til gavne slik solen og må­nen skinner, uanstrangt, spontant og ube­tinget.

For å støtte vår åndelige utvikling har vi behov for å anvende «effektive mid­­ler» - eller metoder - og visdom, selv i vå­re daglige gjøremål. Alle slags om­stendigheter i verden kan om­settes og utvikles som en del av vår praksis. Å benytte effektive me­to­der innebærer å alltid være årvåken, som å vurdere om det vi er i ferd med å gjøre eller si er riktig eller feil, før vi gjør det. Dess­uten bør en i dagliglivet, uansett hva det er, prøve å forstå at alle til­syne­kom­ster, lyder og tanker ytterst sett egentlig ikke eksisterer. De er som drøm­mer og illusjoner. Kan du det er det å forstå den høyeste sann­heten. Gjør dette uansett hvor du er og uan­sett hva du gjør. Hvis du kan gjøre det, betyr det at du utvikler deg ån­de­lig. Det­te er ikke noe som bare skal fin­ne sted mens du resiterer og me­di­terer, men også i den tiden du ikke sitter på meditasjonsputen.
______________________________

1 Se artikkel om yidam i Bodhibladet 2/1995.

2 Dette er en buddhas formkropp som kan ses av et menneske, dvs. fysisk.

3 Dette er en ren formkropp som van­ligvis ikke kan sees av mennesker, med mindre de er høyt åndelig ut­vik­let.

Publisert/sist endret: 13 00:00:00.10.2007